Like, man, I’m so tired…

Det hadde vært fint om kunstinstitusjonen kunne slutte å reprodusere begreper og tomme poenger gjemt bak etablerte kunstnernavn, og i stedet begynne å ta innover seg det radikale idéinnholdet i en virkelig konseptualisme.

[i] – «Are you being yourself now, or are you playing yourself?»
– «I guess both…» [/i]

Denne ordvekslingen finner sted i Kerry Tribes videoverk _Here & Elsewhere _som i perioden 17. februar til 12. april stilles ut på Kunstnernes hus under utstillingen _Draft Deceit _, kuratert av den nye direktøren på OCA, Marta Kuzma. Kerrys video er enda en übersmart samtale mellom en kunstner og et «vanlig menneske», der kunstneren ved å stille spørsmål fra bak kamera, tryller frem de mest interessante og tankevekkende utsagn når han konfronterer et legmenneske med representasjonens, fiksjonens og eksistensens mysterier.

Hva kan man si? Jeg ble sittende og se på de store, sensuelle leppene til den pubertale Lolita-lignende figuren som Kerry hadde plukket ut som intervjuobjekt, tilsynelatende for å stille spørsmål om bildets og eksistensens uutgrunnelighet. På en herlig naiv, men langtfra dum måte besvarer jenta alle spørsmålene om forholdet mellom fortid, nåtid, fremtid, tid, sted, fiksjon og virkelighet. Og likevel var jeg mest opptatt av leppene hennes. Hun var en typisk Lolita, i en alder der hun blir gjenstand for og bevisst på blikkene våre, men uten egentlig å vite hva de betyr. Det er ikke bare filmen som medium og «blikk» som utforskes i denne videoen, det er meningstomheten i de filosofiske utsagnene i møtet med andre menneskers kropper og det ikke-verbale.

Nettopp denne glippen mellom det som betyr noe og det som ikke betyr noe kunne vært et utgangspunkt for utstillingen Draft Deceit _. I stedet stilles vi nok en gang overfor utstillingssalenes hvite tilstedeværelse og institusjonens manglende evne til å holde følge med livet selv. _Draft Deceit skal være en utstilling «om kunstnerens evne til å bryte ned illusjoner og bedrive politisk satire», som det heter i presseskrivet. Til tross for gode enkeltverk som Tribes video og Sam Durants _Like, Man, I’m Tired of Waiting _, og til tross for at jeg digger Dan Grahams kunstnerskap, kan jeg med stor sikkerhet si at jeg ikke gikk ut fra _Draft Deceit _med hverken flere eller færre illusjoner om kunst eller politikk enn det jeg gikk inn med.

Konseptualisering dreier seg om meningsdannelse; hvordan etableres felles og individuelle konsepter som fyller den menneskelige tilværelse med mening. Store deler av 1900-tallets teoriutvikling dreide seg nettopp om denne meningsdannelsen, særlig den som er knyttet til språket. I semiotiske fremlegg av blant annet Barthes, Derrida og Eco, ble selve meningsinnholdet revet løs fra både objektet og språket, og meningens ustabile karakter ble endelig fastslått. Ingenting er helt sant eller helt usant, ingenting er konstant. Meningsdannelse ble en illusjon, en konstruksjon. Hver gang man trodde man hadde grepet den, ble den på nytt oppløst og dekonstruert. Slike konseptuelle beinkroker kan få en til å miste fotfestet, men også til å føle at man letter fra det normative og det normaliserte, og flyr over en avgrunn av besteborgerlige og dogmatiske kjefter. Den totale meningsløsheten er en frihet fra illusjonen, men på samme tid dømmes vi til illusjonen til evig tid; alt smelter sammen, alt blir dobbelt, alt blir en hån mot den godtroende.

Konseptkunst kan sees som en retning i kunsten på 1960-tallet eller den kan sees som en betegnelse på kunstnere som vektlegger idéen eller den konseptuelle delen av kunsten i større grad enn det materielle kunstobjektet. Konseptkunsten som retning på 60-tallet var sterkt knyttet til semiotikk og språkteori, særlig slik den ble teoretisert i Frankrike. Joseph Kosuth var en av kunstnerne som arbeidet med denne typen problemstillinger, tydelig synliggjort i verket _One and Three Chairs _ fra 1965: en utstillling av en faktisk stol, et bilde av en stol og en plakat med den fonetiske og verbale betegnelsen av begrepet «stol». Også Laurence Weiner, som er med i denne utstillingen, var knyttet til denne språkteoretisk orienterte konseptkunsten på 60-tallet.

Men, konseptkunsten som idé- og prosjektkunst betegner ikke bare en gruppe kunstnere som leker med våre mer eller mindre etablerte oppfatninger av konsepter og gjenstander. Konsept-tenkningen er en del av 1900-tallets teoretiske og kunsthistoriske utvikling, og en forutsetning for måten vi organiserer tilværelsen og kunsten i kortere prosjekter eller rundt bestemte konsepter på. For, det at vi i dag i alle fora og på alle arenaer evaluerer og kritiserer oss selv, kan knyttes nettopp til 60-tallets selv-refleksive og anti-autoritære bevegelser. Vi er konstant opptatt av vår egen form og dens betydning, og vi vet at denne betydningen skifter avhengig av hvem som ser eller hører. Dette har fått oss til å satse på tidsavgrensede prosjekter (som Nasjonalgalleriets nye basisutstilling) og events, fremfor varige løsninger og definitive verdiskifter.

Konseptualisering som alternativ teori og kritisk tenkning dreier seg om meningsdannelse (les det meningsfylte), av-objektifisering og flytende struktur, men med en gang man lar disse ideene stivne og bli normen, blir de like autoritære som de ideene de opponerte mot. Det er også her dagens «konseptkunst» og kunstinstitusjonen kan sies å ha stagnert; samtidskunstinstitusjonene griper dessverre altfor ofte, og _Draft Deceit _ er intet unntak, til lettvinte «formler» fremfor å utfordre og utforske noen av samtidens illusjoner på en mindre «ready-made» måte.

Lawrence Weiner er representert på Kunstnernes hus med ordene «Things Made to Be Seen Forcefully Obscure», strategisk plassert på toppen av trappa opp til andre etasje. Få ting er kanskje sannere om både kunsten og livet, men jeg ble likevel ikke truffet på samme måte av dette utsagnet som av Sam Durants «Like, Man, I’m Tired of Waiting». For, man, jeg er så lei av kunst og utstillinger som reproduserer konsepter som om de skulle vært objekter eller bestemte former. Det er synd å si det, men store ord på vegger, gulv og tak, som forsøker å være kjempedype, men som ikke treffer helt, begynner snart å fortone seg som dårlige katteakvareller fordi det har gått inflasjon i dem.

Dan Grahams tilstedeværelse på _Draft Deceit _var en formildende og brobyggende omstendighet gjennom både tid og innhold, men Graham er så mye mer enn et underkommunisert plasthus og noen A4-ark i rammer på veggen: mannen er en legende, et levende konsept. Han er teoretiker, arkitekt og teknolog, han har arbeidet sosiologisk, antropologisk og lokalt med kjøpevaner, bomiljøer, selvoppfattelse og byrom. Han har utviklet nye materialer («speilglass») og støpt skatepaviljong, han har publisert manipulerte reklamer i glossy magasiner og forsøkt å selge seg selv som aksjeselskap. Jeg kan ikke si annet enn at jeg var skuffet over den bleke og lukkede presentasjonen som ble gitt av et mangesidig, intelligent og bugnende kunstnerskap.

Også Thomas Hirschhorn kunne trengt hjelp med formidlingen; han representerer generasjonen etter Graham og Weiner og har deltatt på flere av de store biennalene de siste årene. Hirschhorn fyller som vanlig et rom med billige materialer som brun tape, aluminiumsfolie og aviser, hverdagslige materialer som motsetter seg kunstens verdifulle og uvurderlige karakter. Hirschhorns installasjon består av lettvegger fulle av avisutklipp om alt fra statsledere og genteknologi, til alderdom og fedme. Til hver lettvegg er det gjennom en «navlestreng» av sølvpapir festet en blå plastskulptur i den ene enden og to bøker om Dalai Lama eller buddhismen i den andre. Hirschhorns verk er for enkelt og for komplekst på samme tid: en meningsfylt diskusjon rundt genteknologi, alderdom, mote, de store verdenskonfliktene og medienes rolle krever atskillig mer enn en gjennomgang i et museum, og materialer som sponplater og tape innbyr ikke til noen konsentrert og umiddelbar opplevelse. Meningsinnholdet blir for massivt til å ta innover seg, og den brune tapen klarer rett og slett ikke å fange interessen på samme måte som Arte Povera-kunsten på slutten av 60-tallet.

Det hadde vært fint om kunstinstitusjonen kunne slutte å reprodusere begreper og tomme poenger gjemt bak etablerte kunstnernavn, og i stedet begynne å ta innover seg det radikale idéinnholdet i en virkelig konseptualisme der betydningen er viktigere enn objektene. Slik det ser ut i dag har institusjonene gjort konseptene til nye objekter og utstillingene til fattige fremvisninger av disse objektene. Det er ikke det at galleriene og museene ikke lenger er i stand til å gi folk viktige opplevelser, det er bare mye vanskeligere enn på 50-tallet og krever en god porsjon annerledestenkning. Omtrent hver gang jeg har en spesiell opplevelse på et museum nå om dagen, så tenker jeg at jeg kunne hatt den bedre et annet sted, i et annet rom og med andre mennesker. Konseptkunst trenger ikke være store ord malte rett på galleriveggen eller et avisutklipp av Dalai Lama med påtegnede hoggtenner, den trenger ikke være så «bloody obvious». Den kan være noe helt annet, noe som ikke ligner på seg selv eller er en bestemt form, og den trenger slettes ikke å kalles konseptkunst.