Tromsø Kunstforening akkompagnerer hvert år filmfestivalen i byen med en kunstner som arbeider med film eller video. I år skaper den krystallfine festivalen et innholdsrikt rammeverk rundt israelske Sigalit Landaus separatutstilling. Landau viser fire videoarbeider, stramt og skulpturelt montert.
Sigalit Landau har en formalt sett nesten asketisk tilnærming til eksistensielle tematikker som på ulike vis lugger. Hun representerte Israel med installasjoner og video på fjorårets Veneziabiennale, og har tidligere vist videoarbeidet Barbed Hula i Norge, nærmere bestemt på Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal for ti år siden. Her svinger den nakne kunstneren en rockering av piggtråd rundt sin tiltagende skamferte midje. Filmen kan knyttes opp til 70-tallets body art og performance, men kommenterer også en samtidssituasjon. Det filmatiske snittet utelater hodet, og hun står på en strand i Tel-Aviv. Den religiøse symbolikken er ritualisert i rullende bølger, kontrastert av forbipasserende pensjonister i soloppgang. Smerten er selvpåført, stilisert martyrisk.
Israelske forhold og den fatale grenseoppgangen mot Palestina har preget deler av filmfestivalens program, som har rettet søkelys mot det konfliktfylte landet. Det har også skapt enkelte bruduljer lokalt at både den israelske ambassadøren i Norge og ordføreren i Gaza, Tromsøs vennskapsby, ble invitert samtidig til festivalen – uhørt og usivilisert i følge palestinaaktivisten Mads Gilbert.
Forestillinger om det israelske, særlig landets mildt sagt anspente politiske stilling, men også dets kultur og topografi, synes å være underliggende premisser i Landaus arbeider. Hennes fremstillinger er like fullt nøkterne og stiliserte. Samtidig er det et faktum at hennes professorfar spesialiserte seg i «victimology», og tyngden bak de visuelle utsagnene om Israel som et verdifiksert og ekstremt geografisk og historisk sted trenger seg fram. Til tross for alle de tydelige symbolene, som saltstøtter, ørken og Dødehavet, er det likevel en uanstrengt letthet – en egen breeze og mangetydighet å finne hos Landau.
Utstillingen i Tromsø er bygget opp rundt den tradisjonelle innhøstingen av oliven på en gård på Vestbredden. Mest eksplisitt i arbeidene A Tree Standing, Four Entered the Grove og Masik. Disse tre filmene skildrer direkte hvordan innhøstingen egentlig foregår. Og her er ingen pastorale svermerier over bondehåndens nennsomhet, men en hard og maskinell omgang med naturens ressurser. Olivenlundens mange trær overhøvles av digre ristemaskiner som gyver løs på hvert tre og lager et massivt spektakkel. Olivenene som faller som hagl fanges opp av et nett som er lagt på bakken. Den masete støyen fra maskinene bidrar til å skape inntrykk av at vi er vitne til en slags naturkatastrofe, hvor det øves vold mot trærnes stamme og grener. Som i en krigståke virvles en sky av støv opp og duser ut den opprinnelige skarpheten i filmene. Alt oppløses i en diffus uoversiktelighet, som skaper en malerisk abstrakt effekt – det er som å se på transformasjonen fra klar figurasjon til utflytende all-over painting. Handlingen kan også vise kulturens iboende voldelighet; og selvsagt er det ikke uvesentlig at dette foregår på urolige Vestbredden. Olivengrenen symboliserer vanligvis fred, men det gir seg nesten selv at den her er underlagt tvang, heldigvis uten at dette poenget tværes ut av Landau. Trærnes oppreiste standhaftighet blir også et universelt bilde på en naturlig seighet.
Masik går nærmere inn på gårdsarbeiderne som utfører innhøstingsarbeidet, det vil si unge menn som sirkler rundt trærne for å sikre fangsten. Noen har palestinaskjerf surret rundt hodet, og enkelte er iført t-skjorter med englevinger på ryggen, uten at jeg helt kan se hva dette tilfører. Dette vingemotivet dukker også opp i Window, plassert i begynnelsen av utstillingen. Med et ubevegelig kamera viser Landau her det runde vinduet på en vaskemaskin midt i en programsyklus, og denne sirkelen er betydningsbærende i seg selv. Klærne vaskes rene for skitt og støv fra olivenlunden, denne sammenhengen med den reelle innhøstingen understrekes ved at man gjenkjenner de litt barnslige englevingene på gårdsarbeidernes klær. Det rensende vannet blir i den sentrifugale bevegelsen stadig mer gråbrunt, og reflekterer på en uanstrengt måte geopolitiske traumer. I all sin enkelhet er Olives en utstilling som på poetisk-sanselig vis demonstrerer hvordan naturens rene premisser kompliseres gjennom utvinningens militante effektivitet.
Sist endret 28.01.2013 kl 14.00.
