Tidligere i år disputerte kunstner Siri Hermansen med doktorgradprosjektet The Economy of Survival ved Kunsthøgskolen i Oslo. Her arbeidet Hermansen med tilpasnings- og overlevelsesstrategier på steder som Detroit, Kiruna og Tsjernobyl – steder som av forskjellige årsaker gjennomgår dype endringsprosesser. I dag åpner hennes utstilling True North på Samisk senter for samtidskunst i Karasjok. Hermansen forteller til Kunstkritikk at hun med utstillingen ønsker å problematisere den nykoloniale politikken som føres i Sápmi og i det nordlige Fennoskandia i dag, samt undersøke spørsmål om makt, rettigheter og identitet, særlig i relasjon til nasjonal politikk og til den globale kapitalismen, og hvordan dette berører forhold i Sápmi og samisk kultur.
Kan du si noe mer konkret om disse konfliktene?
Mineral- og fiskeriressurser verdt milliarder på land og til havs utgjør kjernen i industrialiseringen av Sápmi, og er årsaken til at samene og deres tradisjonelle levesett og kultur er truet. Samene har bodd i dette området i årtusener, derfor har de som urfolk også særskilte rettigheter som nå er nedfelt i grunnloven og i internasjonale konvensjoner. Samenes boplasser, og tradisjonelle livsstil basert på reinsdyrdrift, står i skarp kontrast til gruveselskapenes interesser i området. Fordi samene er avhengig av en bærekraftig natur, er gruvedrift uforenlig med reindriften. Først og fremst er det reinens beite og trekkruter som har blitt ødelagt, men også offerplasser har blitt rasert som et resultat av gruveindustrien. I dag er mange områder avsperret grunnet rasfare.
I den såkalte «sameparagrafen» (§ 108 i den norske grunnloven) stadfestes det at «det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Men i filmen Terra Nullius, som du vil vise i True North, sier professor Mattias Åhren at urfolk i Norden er mer juridisk utsatte enn i de fleste andre industrialiserte land. Hva ligger til grunn for Åhrens uttalelse?
Mattias Åhren har doktorgrad i urfolksrettigheter ved universitet i Tromsø. I filmen Terra Nullius sier han at internasjonal gruveindustri nå ser til Nord-Skandinavia fordi jorden fortsatt er full av mineraler. På tross av at de da bryter sitt eget lovverk, tilrettelegger den norske og svenske staten for drift ved å gi gruveindustrien tilgang til mineraldatabaser med informasjon om hvor og hva som befinner seg i jorden, og ved at mineraluttak er nærmest skattefritt. Internasjonal gruveindustri kan dermed forsyne seg av rikdommene praktisk talt gratis. Bevissthet om disse tingene er nesten totalt fraværende i offentligheten. Slik jeg ser det har media sviktet i denne sammenhengen, derfor kan man også se mitt prosjekt som et mediekritisk arbeid.
Du vil også vise filmen Unnskyld. Tittelen viser til Kong Haralds beklagelse på vegne av den norske stat til det samiske folk for den brutale assimileringspolitikken som ble ført mot urbefolkningen. Hvor verdifull og troverdig er en slik beklagelse?
Til filmen Unnskyld intervjuet jeg Ole Henrik Magga og tidligere Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith om norsk samepolitikk de siste årtier. I en årrekke hadde de to samarbeidet tett og nært, om opprettelsen av Sametinget, om å få Sameloven nedfelt i Grunnloven og for å få til en offentlig unnskyldning til det samiske folk for den undertrykkelsen de er påført av det norske folk. Gjennom disse samtalene fikk jeg inntrykk av at Kongens unnskyldning til det samiske folk var helt genuin og viktig for Kongen selv. I talen stadfester for første gang et norsk statsoverhode at «Norge er grunnlagt på territoriet til to folk: nordmenn og samer». Unnskyldningstalen var ikke bare en unnskyldning, men ble et politisk redskap. Mange nordmenn ble provosert, mens talen av mange samer ble sett på som en slags oppreisning. Talen er et eksempel på hvordan man som en foregangsnasjon i global sammenheng skal behandle sitt urfolk på en rettmessig måte.
Det virker som om du er fysisk tilstede over lengre tid på stedene og i situasjonene du beskriver. Vil du si noe om fordelene ved denne noe «antropologiske» metoden?
Ved å reise alene inn i hva man kan kalle «usikre soner» (f. eks Tsjernobyl, hvor kunstneren oppholdt seg i forbindelse med innspillingen av filmen Chernobyl Mon Amour. journ. anm. ), og å flytte sammen med en fremmed guide fra det stedet jeg velger å arbeide med i kortere, intense perioder, har jeg utviklet en kunstnerisk metode som kan minne om antropologiens deltagende observasjon. Ved selv å gjøre meg sårbar åpner det ellers lukkede samfunnet seg for meg, mens jeg kontinuerlig dokumenterer hva jeg opplever med videokameraet. Feltmaterialet preges av relasjonene som oppstår mellom guiden og meg. I filmen Terra Nullius var det samen Per Erik Marsja som guidet meg i Kiruna og omegn, mens forfatteren Marion Palmer var guiden min i Unnskyld. Jeg investerer mye av meg selv i disse relasjonene og ofte blir jeg så knyttet til guiden min at det må gå mange måneder før jeg kan nærme meg materialet med den nødvendige distansen. Jeg utforsker på denne måten den eldgamle rollen til guiden som en bærer av kunnskap og sannheter om samfunnet eller situasjonen jeg oppsøker. Mikroperspektivet, det subjektive og de intime samtalene danner grunnlag for det kunstneriske arbeidet. Fordelen med denne metoden er at materialet som oppstår er genuint og sterkt, ikke oppkonstruert.
Hva tenker du samtidskunsten kan bidra med til problemstillinger som dem du behandler i True North?
Kunsten kan formidle både kunnskap og emosjoner på flere plan og dermed i beste fall engasjere et stort og bredt publikum på flere nivåer. I denne utstillingen setter jeg søkelyset på en alvorlig konflikt i vår egen samtid som er ignorert av norsk presse. Slik kan jeg som kunstner bidra til å synliggjøre problemstillinger som er usynlige for folk flest.
Gjennom flere år har jeg investert mye tid og ressurser for å forstå den pågående konflikten mellom gruveindustrien og samenes rett til land. Det er derfor en stor ære for meg å vise disse arbeidene i samarbeid med nyutnevnt direktør og kurator Jan-Erik Lundström på Samisk Senter for Samtidskunst i samenes egen hovedstad Karasjok. Sametingspresidenten skal åpne utstillingen, Mari Boine skal synge og Marion Palmer lese på åpningen i kveld. Det viser at mitt arbeid på dette området har betydning for samene og nettopp derfor burde det være viktig også for det norske folk. Som Kongen sa, er Norge grunnlagt på to territorium, det norske og det samiske.
