Farget folie klistret på vinduene i Kunstnerforbundets to øvre saler gjør at installasjonen Rivers End (2026) av Bianca Hisse og Christian Danielewitz bades i et oransje lys. Øynene mine venner seg raskt til dette filteret, og først opplever jeg den Olafur Eliassonske fargeleggingen som inviterende, men etter hvert som tiden går, framstår den omsluttende gløden gradvis mer faretruende, som om jeg er utlevert til en sol som ikke slutter å steke.
Rommet lukter en blanding av lim og varm fotballbane, og gjør meg kvalm. Det skyldes et tonn svart gummigranulat som ligger i en haug som slynger seg gjennom de to avdelingene i etasjen. Opphopningen får tankene mine over på randen av tang som ofte ligger i skillet mellom stranda og havet. Mange ser på denne som illeluktende og ødeleggende for strandopplevelsen, men fra et økologisk perspektiv er den viktig, fordi den binder karbondioksid og er nødvendig for mange levende organismer. Motsatt er det med gummigranulatet, som gjerne blir sett på som noe nyttig, men kan være skadelig – blant annet strøs det på kunstgress, og etter en innendørskamp i fjor, testet flere fotballspillere positivt på dopingprøver.
Tre store betongskulpturer – to bueformede og en rampelignende – er spredt utover lokalet, en av dem lent opp mot veggen. De ligner byggeelementer, men tatt i bruk ville de tålt mindre enn de ser ut til, ettersom kjernen er av isopor. På en av skulpturene ligger et plantefossil der bladene til en liten plante er blitt bevart i steinmassen. Betong lages av blant annet knust stein og mineraler, og det intakte fossilet blir en påminnelse om de andre fortidige fortellingene om livet på jorda som har gått tapt under utgraving eller utvinning – på grunn av menneskelig aktivitet og ekspansjon.
Hisses bakgrunn som koreograf kommer til syne i hvordan granulatet lager en løype det blir naturlig for meg å følge rundt i rommet. Halvt begravd i den svarte massen er fem porøse keramikkskulpturer på rekke. Disse minner om krukker og andre beholdere, og fra inni dem spilles utstillingens atmosfæriske lydspor. Mange av lydene er dype og lange, andre er mer klukkende og rislende. Noen av dem er så høye at det vibrerer i tinningen min, men jeg må også tidvis lene meg helt inntil for å registrere sildringen – som om jeg lytter til en konkylie.
Presseskrivet oppgir at lydsporet baserer seg på opptak kunstnerne har gjort av Longyearelva på Svalbard og ved Kariba-demningen i Zambezi-elva på grensa mellom Zimbabwe og Zambia, men denne informasjon klarer jeg ikke å hente ut av selve installasjonen. At ingen visuelle eller auditive tegn peker mot akkurat disse elveløpene – som har til felles at mennesker har endret deres naturlige bane og at de er utsatt for klimaendringer – gjør at verket lener seg på teksten for å låse opp den konkrete tematikken, og mer overordnet later til å dreie seg om avtrykk, og hva som skjer når vannstrømmene erfares gjennom lyttesansen.
I det siste nummeret av Billedkunst, kaller Stein Henningsen (fra Nordkapp, nå bosatt i Longyearbyen) det at tilreisende kunstnere kommer til Svalbard for å hente materiale til prosjektene sine – til applaus fra det han kaller «hjemmemarkedet» – for «en form for kunstkolonialisme». Dette er en problemstilling som vaker under overflaten i mange arbeider som tar for seg global tematikk, der kunstnere midlertidig zoomer inn på situasjoner og strukturer der borte. Samtidig har økt globalisering også ført til at vi i dag er tilknyttet og delaktige i en hel rekke prosesser, også utenfor vårt eget synsfelt, noe som gjør spørsmålet om hvilke historier vi er berettiget til å fortelle mer komplisert. Hisse og Danielewitz’ lydopptak er gjort under arbeidsopphold ved Livingstone Office for Contemporary Art i Zambia og Artica Svalbard, og for meg framstår kildene som representanter for en samtidig økologisk tendens, men det er interessant å tenke på hvor grensa går mellom kulturutveksling og kulturutbytting.
Hvor enkelt øynene mine omstilte seg til det oransje lyset, viser hvordan kroppene våre intuitivt søker mot en normal. Det er også er talende for hvordan vi nå er innforstått med at det ser mørkt ut for 1,5-gradersmålet, og at samfunnsfokuset har skiftet fra forhindring til skademinimering. Samtidig peker Rivers End på en annen grunnleggende utfordring i møte med klimakrisa: det at ubehagelige budskap om ting som skjer på avstand – som at isen på Svalbard smelter i rekordfart, eller at mineralutvinning til telefonene våre har store konsekvenser for mennesker og miljø – gjør inntrykk når vi utsettes for dem, men også er lette å riste av seg. For med en gang jeg kommer ut i frisk luft, forsvinner også kvalmen.
