Det synes å være en parallell mellom den økte plassen som det åndelige og den virtuelle virkeligheten tar i Daniel Birnbaums kuratoriske virke. Hjertebarnet Hilma af Klint får stadig selskap av andre historiske visjonære, samtidig som Acute Art, selskapet for VR- og NFT-kunst som Birnbaum leder, produserer nye kunstverk som responderer på den åndelige tematikken. Det seneste eksempelet på dette kan ses i utstillingen Tremulations på The Swedenborg Society i London, kuratert av Birnbaum i samarbeid med Jacqui Davies. Utstillingen tar utgangspunkt i arven etter den svenske vitenskapsmannen, filosofen og kristne teologen Emanuel Swedenborg (1688 – 1772) og presenterer gjenstander fra Swedenborg Societys arkiv, verk av et knippe historiske og samtidige kunstnere, samt et utvalg andre objekter og videoer. Utstillingen er delt i tre kapitler, hvor hvert presenterer et nytt VR-verk og et skiftende utvalg kunstverk og objekter.
Tremulationer (1719) var Swedenborgs første skriftlige presentasjon av sin visjonære metafysiske teori, hvor han argumenterer for at alt levende består av skjelvninger eller dirringer. I utstillingen møtes jeg av en åpen bok som ligger på et vitrinebord, med den håndskrevne setningen: «Bevis att wårt levande vesende består merendels af små darringar, thet ar tremulationer.» Boken er en fotolitografisk reproduksjon av Swedenborgs manuskript, og viser tittelsiden som skal være ført i pennen av serieredakøtren. På en vegg like ved står kortversjonen av Swedenborgs «ni regler» i vinyl. Kort sagt formidler disse at alt er skjelvninger: lyd og lys, hjertet som pumper, hjernen som tenker. Som et slags kompakt, mystisk sammendrag av denne fysiologien lyder den fjerde regelen: «The tremulation of a string will cause a synthetic vibration in another string; a membrane similarly affects another membrane; that is, if both are tuned in the same key.»
Utstillingen er fordelt over to rom i den georgianske murbygningen og har et lavmælt uttrykk. Kuriøse gjenstander gis rikelig med plass, som for å anerkjenne en oversanselige dimensjon ved tingene. I en vitrine ligger en liten rund eske, åpen, med det som angivelig er deler av Swedenborgs øreben. Objektet er både et relikvie og medium for vibrasjoner – altså lydbølgene det fører til det indre øret – og blir slik et hendig symbol for Swedenborgs forsøk på å forene religiøs og vitenskapelig spekulasjon. Ved siden av ligger en stabel med gamle nyhetsbrev til medlemmer av The New Church – den kristne bevegelsen Swedenborg inspirerte – og i et hjørne står en metallboks, som ifølge verkslisten tidligere inneholdt fotografier fra flyttingen av Swedenborgs levninger fra London til Sverige i 1908.
Tre kunstverk er plassert i dialog med arkivobjektene i rommet. En av Yayoi Kusamas 1500 speilkuler fra verket Narcissus Garden (1966 – 2001) ligger øverst i en vitrine med tre hyller. I midten ligger en stereotypi fra Swedenborgs videreføring av Tremulations, The Infinite and the Final Cause of Creation (1734) og nederst et rundt speil. Swedenborg var opptatt av sirkelen som form, både i naturen og metafysikken, og det runde speilet finnes også i vitrinen med den nevnte boken, med Meret Oppenheims Gloves (1942-45/1985) – et par hansker i blåfarget skinn med et brodert og silketrykket motiv av håndens blodårer – plassert oppå.
I et mørklagt rom vises Apichatpong Weerasethakuls Phantoms of Nabua (2009). Den visuelt slående kortfilmen er lagt til filmskaperens hjemby nord i Thailand, der en gruppe tenåringer spiller fotball med en brennende ball, mens det lyner og tordner og blinker fra ulike lyskilder. Kassen projektoren står på er dekket av speil, og reflekterer det hypnotiske lyset. Lys er også en fremtredende komponent i en Youtube-video som simulerer Brion Gysin og William S. Burroughs Dreamachine (1997) – en lys- og lydsimulering som skulle skape hypnagoge hallusinasjoner – og en versjon av den aller første direktesendingen av et TV-drama på John Logie Bairds 30-linjers fjernsynsapparat i 1930. Opptaket av sendingen, som viste en oppføring av Luigi Pirandellos teaterstykke The Man with the Flower in His Mouth (1922), har senere gått tapt, og gjenskapningen som vises i utstillingen er fra 1967.
Den sensoriske teknologien tas inn i nåtiden med VR-verkene, som kan oppleves i et separat rom. Stoler utstyrt med VR-briller står i en sirkel. I utstillingens første del, som er den jeg har sett, er det verdenspremiere på Mark Leckeys The Bridge (2023). Verket tar utgangspunkt i kunstnerens barndomsminne om en bro under en motorvei, som også har vært motiv i flere av hans tidligere verk – blant annet i den store installasjonen O’ Magic Power of Bleakness på Tate Britain i 2019. Idet jeg tar på meg VR-brillene blir jeg sluppet ut av en bil under denne broen. Omringet av en grønn og rosa, mystisk natur dukker det frem blant annet en enhjørning, mørkkledte skikkelser og stjerner, før jeg løftes «opp» samtidig som landskapet rundt pulveriseres og omdannes til en glitterlignende tekstur. Verket er overraskende fengslende, og føles, tross den åpenbare kunstigheten, lik en stor naturopplevelse.
Selv om forbindelsen mellom VR og opplevelsesøkonomien er vanskelig å komme unna, demonstrerer Leckey her teknologiens potensiale til å generere reelt sublime erfaringer. Dette er talende for det jeg oppfatter som utstillingens søken etter å befri objekter og teknologier fra en strengt materiell erfaringsramme. Også i den analoge delen av utstillingen synes det å pågå en pendling mellom jordisk og åndelig merverdi. Det er en tydelig diskrepans mellom verkenes beskjedne iscenesettelse – understreket av måten de er sidestilt med Swedenborgs tenkning på – og den historiske tyngden til kunstnerne de er assosiert med. Navn som Marcel Duchamp (som er med i neste utgave av utstillingen), Meret Oppenheim og Yaoyi Kusama bringer utvilsomt med seg en egen metafysisk kvalitet – informert av kunstnernes posisjoner i et komplekst verdikretsløp – som gjør verkene deres til mer en summen av de materielle egenskapene de besitter.
I Tremulations fungerer Swedenborgs metafysikk som et utkast til en måte å forholde seg til objekter på som forsterker en følelse av ærbødighet og en oppmerksomhet mot det sansene ikke kan nå. Utstillingens fremste fortjeneste er kanskje å gjøre merkbart hvordan det profane objektforholdet som et samtidig kunstrom instruerer, ikke medfører en fullstendig utslettelse av evnen vår til å hengi oss til mystikken. Det spiller liten rolle for verdien av tilløpene til ekstase jeg opplever i Tremulations om de er resultatet av esoteriske forestillinger, VR-simulasjoner eller lydhørhet for en historisk og markedsmessig kanon. I Birnbaums kosmologi virker ingen allianser mellom materie og ånd umulige.
