For alle oss som har en særlig forkjærlighet for utstillinger som på ett eller annet vis består av tilnærmet tomme rom, er det en kilde til stor glede når noen finner en ny måte å gjennomføre dette på. Serina Erfjords utstilling You.Line. består kanskje egentlig av noe så enkelt som et energifelt, der man som betrakter nærmest subliminalt forholder seg til en omstrukturering av den klassiske overlyssalen på Kunstnerforbundet.
Erfjords virkemidler er svært enkle; en serie bestående av et stort antall fargede «tuber» støpt i latex og impregnert med ulike fargepigmenter. Ved første øyekast er de nesten ikke til å få øye på, og når man blir seg dem bevisst fremstår de lenge som tynne kveiler av tråd eller garn, noen forvirrende hybride arkitektoniske objekter. Først når man kommer tett innpå dem blir det tydelig at det er en type gummi det er snakk om.
Tubene er produsert av kunstneren selv, noe som sikkert har vært med å bidra til den relativt ujevne fordelingen av fargen, og de små luftboblene man kan se enkelte steder. Som betrakter veksler man mellom i det ene øyeblikket å tenke at tubene er hule, og at fargepigmentene derfor befinner seg inne i dette hulrommet, kanskje i væskeform, før man i det neste oppfatter fargen som påført utsiden på en mer tradisjonelt malerisk måte. Denne ambivalensen styrker tubenes objektkarakterer, og gir dem også et element av individualitet, selv om de åpenbart danner en helhet som er romorganiserende og arkitektonisk betont.
I den forstand Erfjords verk relaterer til kunsthistoriske skikkelser som Mark Rothko og Barnett Newman, slik Arve Rød utvilsomt korrekt påpeker i Dagbladet, så er det ikke fordi Erfjords fargede linjer skaper en billedflate eller forlenger lerretet ut i utstillingsrommet. Som en type minimalisme regnet er det kanskje heller i forholdet mellom helheten og de individuelle bestanddelene Erfjord gjør seg bemerket med et oppfinnsomt bidrag. Det er selvsagt mulig å lese arbeidet som en iscenesettelse av selve rommet, mellomrommet mellom virkemidlene, et slags poetisk tomrom nærmest, men jeg vil si det er vel så fruktbart å betrakte arbeidet som noe nærmere arte povera enn de mer tradisjonelt gjennomarbeidede fargeflatemaleriene. Kanskje er det først og fremst snakk om et maleri på vranga, utvidet til et tredimensjonalt format, slik at betrakteren nærmest beveger seg rundt inne i et lerret.
En annen åpenbar referanse er Sol LeWitts minimalistiske repetisjoner, men også tidlige arbeider innen modernistisk eksperimentalfilm, som Len Lyes A Colour Box (1935), som ble vist ved Hordaland Kunstsenter i 2011. Nettopp denne typen filmatiske arbeider føles særlig relevant ettersom man i møte med Erfjords arbeid sitter igjen med følelsen av at det ikke finnes noe konseptuelt grunnprinsipp eller filosofisk motivert systematikk bak repetisjonen og de visuelle komposisjonsstrategiene. Snarere oppleves det som om det som er viktigst for Erfjord – i det minste forblir dette det viktigste for denne betrakteren – er hvordan verkets kjerne er å finne i selve gjentagelsens rytmikk, som en nærmest musikalsk størrelse. I den forstand oppleves verket, på en måte som er typisk for mye av den minimalistiske kunsten, aldri som noe fullstendig, rett og slett fordi det er umulig å se verket som et avgrenset hele. Likevel anes en slags helhet i den forstand at Erfjords komposisjon langs veggene «musikaliserer» utstillingsrommet, utstyrer det med et nytt, rytmisk ferniss.
