Parallellaksjonen, seminar
Bastard, Oslo
11. desember – 13. desember 2009
Med Anders Dahl Monsen og Leander Djønne i spissen inviterte Parallellaksjonen til et 37,5 timers seminar på Bastard idet kulda begynte å sette inn – fra 11. desember klokka 18:00 til 13. desember klokka 7:30. 37, 5 timer er som kjent tilsvarende en normal arbeidsuke i Norge og på programmet var det alt fra foredrag, spillefilmer og dokumentarer, til performancer og høytlesninger.
Hele helgen gikk i ett og smeltet etterhvert sammen til en orgie av diskusjoner, sjokolader, sigaretter, alt fra ekstremt engasjerende foredrag til ekstremt uengasjerende foredrag, blandet med filmer, grønnsakssuppe, eksepsjonelt vonde trestoler med vinkelrygg, minimalt med søvn og uendelige kopper kaffe. Gjennomgående temaer var kollektiv bevissthet, dystopi & utopi (og neoliberalismen imellom), revolusjon og motstandsbevegelse gjennom historien og generelt, og ikke minst hvor grensen går mellom kunst og virkelighet.
La meg fortelle om performancene først. Såvidt jeg husker var det to av disse, den første fant sted klokka halv fem på fredagsnatten og bestod av Anders Smebye som fikk tatovert Parallellaksjonen-logoen på overarmen «live» av Agrafes Nietjes (Ask Holmen), mens tv-serien Bear Grylls, om mannen som overlever i naturen ved å spise elefantbæsj og drikke sitt eget tiss, ble vist i bakgrunnen. Om Parallellaksjonen var en skole, hadde dette vært friminuttet. Den andre performancen var Gaeoudjiparls eksentriske foredrag om «radical computer music and modern media art», hvor en vegg ble dekket i hans mange streker, kruseduller og stikkord om nettopp data-musikk og moderne media-kunst i dag.
 |
| Middagspause |
Foredragsholderne, eller innlederne, var svært ulike og av varierende kvalitet: Man ble introdusert både for etablerte kunstnere, forskole-elever, anerkjente kunstkritikere, professorer og noen andre mer udefinerbare personer fra land og strand (hovedsaklig Norge eller Norden). Oppmøtet var også varierende, og det var vesentlig flere tilstede på kveldstid enn om morgenene, med et klimaks på lørdagskvelden da foredragsholderne Will Bradley, Stephan Dillemuth og Gaeoudjiparl (Goodiepal) skulle opp på podiet. Selv var jeg der hele helgen og prøvde også å skrible ned ymse notater fra tid til annen. Dette viste seg imidlertid vanskelig etter hvert som søvnmangelen ble stadig mer akutt. Jeg skal kort summere opp foredragene til Sinziana Ravini (SE), Ole Andreas Dahl (NO), Joar Nango (NO) og Sille Storihle (NO), Will Bradley (UK) og Stephan Dillemuth (DE) for å gi en smakebit på hvordan det var å være på Bastard denne merkeligste av helger.
Sinziana Ravini, som var nummer to på programmet, valgte å titulere foredraget sitt «The collective genius». Hun fortalte om en bok hun (eller den kollektive skribent-gruppa hun er med i, Geist) holder på å skrive sammen med en gruppe kunstnere. Selve bokskrivingen foregår via mail: en person skriver noe, som blir sendt via Sinziana til de øvrige for tilbakemelding, deretter skriver en av de andre noe, og slik fortsetter det, fram og tilbake. Så vidt jeg forsto var målet med dette å fostre fram det kollektive geniet (collective genius) eller å bare utforske den kollektive bevisstheten og se hva resultatet blir.
 |
| Ole Andreas Dahl |
Ole Andreas Dahl tok ordet lørdag formiddag og snakket løst og fast om Karl Liebknecht, den usynlige mannen på sokkelen på Potsdamer Platz i Berlin. Han begynte med å si at det ubehagelige generelt ikke er tilstede i bylandskaper, bortsett fra i Tyskland, hvor man finner minnesmerker fra konsentrasjonsleier o.l. Deretter gikk han over til å snakke om selveste Liebknecht, om Spartakusforbundet, om hvordan han havnet i fengsel, inn i parlamentet som representant for sosialdemokratene, ut av parlamentet for å danne parti til venstre for sosialdemokratene, Kommunistische Partei Deutschlands, og om hans død. Avslutningsvis spurte Dahl retorisk om ikke Hamsun kunne vært Norges usynlige mann på sokkelen.
School of Dissent heter skolen som Joar Nango og Sille Storihle har startet. Selv kaller de det en «nomade-skole» hvor de prøver å skape et rom for å skape (create space to create), og de mener selv-skolering ved siden av institusjonene er vitalt. De er blant annet opptatt av samisk arkitektur som fri fra kapitalismens krefter og særlig primitivisme som en slags opprinnelig ideologi. Med School of Dissent ønsker de å skape en interdisiplinær platform, et forum for diskusjon. Som de selv sa: «self-organization searches for a form to express the voices of dissenting subjectivity». School of Dissent baserer seg på seminarer fra tid til annen, og kan på mange måter sammenlignes med Parallellaksjonen, dog med forskjellige agendaer.
 |
| Joar Nango & Sille Storihle |
Will Bradley var, (sammen med Stephan og Goodiepal) selveste rosinen i pølsa for de fleste. Han holdt et lettfordøyelig og humoristisk foredrag om tilsynelatende alt i universet, men som muligens kan kokes ned til tittelen på foredraget, The Empire Never Ended. I følge Bradley blir all motstand uansett slukt av imperiet, som kan sammenlignes med en slags alt-etende amøbe. Han åpnet foredraget med å snakke om Philip K. Dick, om bøkene hans og om hvordan filosofer som Baudillard har dratt nytte av dem. Han gikk deretter over til å snakke om Jesus og ga oss en slags kronologisk reise til nåtiden gjennom merkelige fakta. For eksempel: tidligere malerier av Jesus viser han som en mann med mørk hud, svart krøllete hår, stor nese og uten glorie. Vi fikk også vite at kristne, før Romerriket, var kjent for barne-ofring og barne-kannibalisme og at Andrew Jackson, mannen på den amerikanske $20-lappen, var glad i å skalpere indianere. Og Bradley trakk fram Walt Disneys Celebration-nabolag som skulle ha «the look and feel of a warm and friendly neighbourhood», men nettopp kun hadde «the look and feel», og brakte på den måten temaet politisk representasjon på banen og snakket litt om dette. Han konkluderte med at Google i dag tar over verden – imperiet tar aldri kvelden.
Stephan Dillemuth snakket om de okkupasjonene av universiteter og akademier som har foregått i Tyskland i det siste på grunn av innføringen av bachelor og master-grader ved universitetene samt den økende privatiseringen av utdanningen i landet. Da han bor i Tyskland og er professor ved et akademi i München hadde han «firsthand» informasjon om hva som skjer og hvordan tilstanden egentlig er. Den første institusjonen var okkupert i 6 dager, og da Stephan holdt sitt foredrag var det 70 skoler rundt omkring i Tyskland som var okkupert eller hvor elevene streiket. Han tok opp mange interessante temaer – som for eksempel selvorganisering vs. selvhjelp; han mente at det førstnevnte var frigjørende men ikke det sistnevnte. Han sa studentene var overrasket over hvor lett det var å okkupere en skole, men han konkluderte med at han mente det ikke ville få noen særlige politiske konsekvenser.
 |
| Frokost |
Seminarets unike form – en 37,5 timer lang maraton i et kunstnerdrevet galleri med plass til ca femti stykker – var med på å skape en helt spesiell atmosfære. Da Anders Dahl Monsen hadde et foredrag klokka halv 6 på lørdagsmorgenen for en håndfull mennesker, hvorav halvparten var edru, virket det hele litt surrealistisk. De sosiale og politiske problemstillingene som ble brakt opp i løpet av helga var så absolutt dagsaktuelle. Seminaret kan ses som et forsøk på å utvide diskursen omkring samtidskunsten – jeg hadde imidlertid likt et litt høyere nivå og litt mer engasjerende innledere på noen av foredragene, og reagerte også på den voldsomme overrepresentasjonen av det mannlige kjønn blant foreleserne. Etter nærmere 40 timer følte jeg meg ekstremt overstimulert, og fikk vel egentlig ikke med meg noe særlig av de to siste foredragene, men så føler man seg vel temmelig utmattet etter nærmere 40 timer med hva som helst. Godt da at hele seminaret ble filmet, så det vil etterhvert være mulig å få henda på en dvd-boks som Parallellaksjonen kommer til å produsere.
Ingressbilde fra Will Bradleys foredrag Death to Hollywood! – Culture, capitalism, and social democracy. Alle foto: Anders Smebye.
