Denne augustkvelden i Brussel så de fleste som ikke hadde forlatt byen i ferien ut til å kose seg på sommerens gatetivoli. Rett ved, i 11, Rue de Merode, virket den passe store gruppen gjester nesten litt triste over at D.O.R-galleriet nå blir borte. Galleriet forsvinner riktignok ikke helt. Ved Nordic Focus på Armory Show i mars overrasket kunstnerne/galleristene bak D.O.R., Kristian Øverland Dahl, Steinar Haga Kristensen og Sverre Gullesen, ved å ikke bare by på verk av andre kunstnere. De bød like godt på hele galleriet som salgsvare. Det ble solgt i et opplag på fem under en franchise-kontrakt, noe blant annet The New York Observer moret seg over og kalte «et røverkjøp». Galleriet i Brussel som nå legges ned er gruppens «artist edition».
En franchise medfører at man ikke bare selger rettigheten til å bruke merkenavnet, men også at det følger med forpliktelser. Disse kan eventuelt modifiseres av de opprinnelige eierne, selv etter at gallerirettigheten/arbeidet er solgt. Men D.O.R. har ikke bare gitt instruksjoner til sine samlere, de har også instruert utstillerne om å ikke fjerne spor fra tidligere utstillinger. Med tilnærmet museal presisjon har fysiske avtrykk fra alle galleriets utstillinger blitt preservert og kartlagt. Denne kvelden fremsto vegger, tak og gulv som et lappeteppe av skruehull, tusjlinjer, spraylakkmerker, kroker, overraskende milde hakk og avtrykk i veggene fra voldsomme aksjoner, samt levninger etter gallerigjesters mindre subtile markeringsbehov. Aller mest synlig ved veiens slutt var litt brunt skvett etter Anders Smebyes siste intervensjon i galleriet, som tilfeldigvis viste seg å være sjokolade.
Men det var ikke belgiske godsaker som stod på menyen denne kvelden. D.O.R. bød først på Linjeakevitt. Så kom lapskaus på bordet (den var veldig, veldig god). Når vi så også fikk en innføring i snusens fortreffeligheter, ble det kanskje litt mye «nordisme». Da visningsstedet 0047 flyttet fra Berlin til Oslo i 2007, ble gallerinavnet deres heldigvis litt mindre flaut. Var det i motsetning til dette et selvreflekterende spill D.O.R. bedrev med denne bevertningen?
Dronebrygg er både et mikrobryggeri og et kunstprosjekt med Daniel Teigen, Steinar Braa, Anders Dahl Monsen, Andreas Hegermann Riis og Marius Notvik som ansvarlige. Deres langsomme portrett av galleriet og dets gallerister var det foreløpig bare lov å lukte på. Teigen var kommet ned for å hente øltønna med hjem til Oslo, og kunne fortelle at det er snakk om en belgisk bryggingsmetode som kalles Lambic. Ikke bare er ølet brygget på galleristenes badevann, det er faktisk gjærsporer direkte fra luften som er den aktive gjæringsingrediensen. Med den triste eimen av urin ved den nærliggende jernbanestasjonen friskt i minne, var det en positiv overraskelse at lukten fra øltønna var så aromatisk og god.
Kvelden bød også på noen tilsynelatende beskjedne kunstverk – alle laget av menn – som på en eller annen måte tematiserte det forgjengelige. I det som har vært en liten Torpedo-filial, var det plassert en bok av den belgiske kunstneren Dougie Eynon, «skrevet» med hagle. Under trappa hang en støvmaskin av Andreas Hald Oxenvad, nylig uteksaminert fra Kunstakademiet i Oslo. Den mer etablerte norske installasjonskunstneren Snorre Ytterstad bidro med et arbeid som besto av en sykkelslange bygd inn i veggen. Gjennom ventilen, den eneste synlige delen av arbeidet, kunne man pumpe opp slangen med en sykkelpumpe. Om en ikke var forsiktig, kunne den gå i lufta, ble det fortalt, før en nervøs gallerigjest fikk avkreftet sin uro over om hele veggen kunne eksplodere. Men senere på kvelden, da D.O.R.-gjengen markerte galleriets slutt med en finaleperformance, kunne det virke som om det var nettopp det de prøvde på.
Ikke langt unna galleriet, kunne D.O.R.s egen Haga Kristensen sees på Wiels friske sommerutstilling Un-Scene II, kuratert av Elena Filipovic og Anne-Claire Schmitz. I den store installasjonen hadde han inkludert video i 3D, slik han også gjorde i soloutstillingen på Kunsthall Oslo i mai. Denne gangen viste videoen blant annet to blå menneskefigurer som beveget seg gjennom et maleri som hang i utstillingsrommet, og en konservator som restaurerte ett av hans eldre arbeider. Her er utøverne kroppsliggjort, men tilskueren kunne også se objektene i installasjonen fra flere kameravinkler, for eksempel ovenfra. Tross store forskjeller, er blandingen av aksjon, objekt og dokumentasjon tilstede, både i Haga Kristensens arbeid og D.O.Rs galleriprosjekt. Omleggingen til franchise, som D.O.R. med humor kaller en «ny forretningsstrategi» for galleriet, tar samtidig høyde for at delvis immaterielle kunstformer ikke automatisk er en virkningsfull kritikk av markedet.
