Med den uvante politiske alliansen mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ble det i forrige uke satt et foreløpig stopp for Høyre-byrådets planer om et nytt Munch-museum i den nye bydelen Bjørvika i Oslo. Dermed er det Tøyen på Oslos østkant som seiler opp som det sterkeste alternativet, selv om også overtakelse av Nasjonalgalleriet i sentrum skal utredes.
Dersom Tøyen blir valgt vil mange, inkludert undergtegnede, se dette som en seier for Oslo. Munch-museet har i alle år vært den eneste prestisjetunge kulturinstitusjonen på østkanten. De politikerne som har kjempet for å flytte Munch-museet til Bjørvika i fjordkanten har forsøkt å argumentere for at dette er den nye østkanten. Det er selvfølgelig det reneste vås. Bjørvika blir nyliberalismens bydel med en utsøkt blanding av business og boliger. Det blir ikke noen østkant i den forstand at det kommer lavinntektsklassene på østkanten til gode.
Tøyen er og blir derimot så mye østkant som du kan få i Oslo sentrum. Derfor var det en vakker tanke den gangen museet ble vedtatt lagt dit og da det åpnet i 1963. Det er fortsatt en vakker tanke. Nå er spørsmålet om byens politikere er i stand til å gjøre denne tanken til noe mer enn en minimumsløsning for Munchs kunst og for bydelen.
Det er to ting som er påkrevet for at Munch-museet skal fungere for kunsten og samtidig bli en generator for fremtidig utvikling på østkanten. For det første må det bygges en helt ny museumsbygning. Det gamle museet var demokratisk formet og beliggenheten brukbar. Men på tross av påbygningen i 1994 kan museet i dag ikke bære forestillingen om Edvard Munchs kunst. Inngangspartiet er vendt mot et ingenmannsland og entréen og caféen er smått tenkt. Med dagens flyplasslignende sikkerhetsutstyr er det en skrekkelig opplevelse å komme inn på museet. Utstillingslokalene er trange og også de er begrenset av sikkerhetstiltak som ikke kan betegnes som annet enn skjemmende. Slike detaljer kan nok avhjelpes ved en opprustning og utvidelse, men karakteren og skalaen kan ikke avhjelpes. Det må bygges nytt.
Det andre som må løses – og dette henger naturligvis sammen med arkitekturen – er museets forhold til sine omgivelser. Tøyens boligområder, næringseiendommer og butikker har aldri kunnet virke sammen med Munch-museet for å skape noen utvikling i området. Selv ikke Tøyenbadet, Tøyenparken og de andre kulturinstitusjoner i området har egentlig virket skikkelig sammen med Munch-museet. I stedet virker det som om Munch-museet motvillig er plassert sentralt i dette landskapet, uten muligheter – hverken interiørt eller eksteriørt – til å løfte forestillingen om hva Munch betyr og hva Oslos østkant kan og bør være. Det bare ligger der. Det har liten eller ingen virkning.
Derfor må et nytt Munch-museum på Tøyen også følges av en plan for opprustning av hele området. Trafikken fra de omkringliggende områdene må tenkes på nytt, det må skapes en dialog med parken og Tøyenbadet, fellesskapet med Botanisk hage og naturhistorisk museum må dyrkes og, ikke minst, må forholdet til T-banen og Tøyen-senteret bedres. Dette høres mye ut, men det er det ikke, for alt ligger jo til rette. Men det koster altså ikke noe mindre å gjøre dette på Tøyen enn det koster å gjøre det i Bjørvika. Det betyr bare at pengene brukes på rett sted.
Periskop, takk!
Honnør til Kunstkritikk.nos redaktør for dennes vilje til å diskutere et rent instrumentelt perspektiv på et museum bygget på Edvard Munchs livsverk og kunst, og for i samme omgang å vekte betydningen av skjønne tanker.
Spørsmålet som kan stilles er også; hva kan og bør et optimalt Munch-museum tilføre Tøyen; man må jo nå, etter snart femti år med Munch-museet der, kunne formulere hva bydelen kan hente ut av situasjonen med akkurat denne institusjonens nærvær?
Er det tjenelige for bydelen å få turister som ankommer fjordbyen Oslo som cruisepassasjerer, samt så mange andre «masseturister» som mulig, når disse gruppene av reisende «gjør» Oslo på helt nede i fire timer? (Et museums som kan tilrettelegge for dagens Blitz-turisme bedrer sin evne til egeninntjening betraktelig, det viser besøkstallene til Nasjonalgalleriet gjennom sommerukene når bussene går dit i skytteltrafikk.)
Gitt at turistbussene får dem frem til Tøyen og turistene får tid å se seg rundt også utenfor museet; hvordan får man dem til å benytte bydelens øvrige tilbud og legge igjen penger mens de returnerer til ventende transportmidler (som må påregne å bli stående fast i trafikken og derfor enten må beregne ekstremt god tid på selve veien, eller muligens lar være å dra innom Tøyen)? I dag tilsier reiseselskapenes logistikk-problem at de aller fleste bare får se Munch-light i Nasjonalmuseet.
Turister søker ellers ut av sentrum. Foruten trafikken som kveler Oslo-gryta, skyldes dette utsikten og arkitekturen de tilbys på Frognerseteren/ Holmenkollen og nærheten til nordmark/ naturen, som er det ekte turistmålet her i nord.
For når Norge alltid selges som natur fremfor kultur, blir det mindre tid igjen til perifere bydeler med vanskelig adkomst. Det er dårlig næring å tenke seg Munchmuseet på Tøyen.
Tilbake står eventuelle kulturpolitiske begrunnelser for valget av Tøyen, og hva for kulturelle institusjoner trenger bydelen, er da både et vakkert og nødvendig spørsmål som kan reises.
Oslos potensial til å bli en fjordby som man bør ankomme ad sjøveien, realiseres med Bjørvika-utbyggingen, eller ikke.
Å anlegge en remse av «sites» som kan betjene solide turiststrømmer er en god idé ikke bare for bydelen og institusjonene ved kaia. For lik som en middelalderby med bymur og –port, vil en fjordbys sentrumsnære grense mot vann bli attraktiv for et variert næringsliv. Dette kan florere på vår tids form for turisme, og dette strekket med sjøkant som omgir byens sentrum vil kunne generere større kommersiell aktivitet og flere tilbud enn Tøyen kan.
Og etter å ha lagt landets opera og byens hovedbibliotek dit, vil en videre satsning på Bjørvika gi ringvirkninger til flere bydeler, særlig de nærmest tilstøtende, som er østkantbydeler.
En mulighet med Lambdas beliggenhet og form gjør at dette museumsbygget kunne spille en avgjørense rolle en slik satsning. For hvis et attraktivt museum lagt helt i øst på dette strekket får reise seg over byens skyline lik et periskop, gir salene i øverste etasje også et unikt skue over selve byen. Et slikt utstillingsrom for kunst kan også vise frem at det strekker seg en tett, liten by helt opp til markagrensa. Dette bildet av Oslo stimulerer igjen til noe annet enn den tettpakkede, kollektive turismen, som trekker ut av sentrum. Og dette blant annet er med på å gjøre et godt museum i Bjørvika mer verdt enn et godt museum på Tøyen – instrumentelt betraktet
Du er rimelig naiv hvis du ikke tror at du maa reise litt for aa se de store kunstnerne i store byer i verden, saa hvorfor ikke i Oslo? Seriost. Det tar fem minutter fra sentralbanestasjonen til til Toyen. Alt er sentralt i Oslo, saa hvorfor legge det i perlekjedet paa Bjorvika. Munch blevel strengt tatt aldri akseptert. Slik Toyen tydeligvis ikke blir akseptert naa. Er ikke Toyen bra nok for Munch? Er det det du sier Rune? Skjerp deg.
Jeg har lest “Tøyen er stedet” to ganger for å finne EN god grunn for at museet bør ligge på Tøyen og kanskje en som forklarer hvorfor Bjørvika er uegnet. Det var ikke så lett. Slik jeg leser det er Ekebergs (og mange av hans meningsfellers) eneste og i følge dem selv tungtveiende grunn til at Munchmuseet bør ligge på Tøyen at Tøyen ligger i Oslo Øst. Det gjorde Bjørvika en gang også, mellom Middelalderparken, Grønland og Gamlebyen. Nå kan det se ut som om Bjørvika har blitt vest, et sted for business og bolig, og ihvertfall ikke et sted hvor de med lav inntekt kan bo. Da kan det i følge Ekeberg ikke være egnet for et Munchmuseum, selv om det kunne ha ligget fint der i nærhet til operaen og Deichmanske bibliotek. Men nei.
Munch skal ligge på Tøyen fordi Tøyen er ekte østkant. Jeg har en nyhet. Munch tilhører ikke Tøyen, og ikke østkanten. Munch tilhører verden og fortjener en sentral plassering i hovedstaden. En sentral og lett tilgjengelig plassering som gjør det mulig for alle som besøker byen, om bare for noen timer, å oppleve stor kunst. I mitt åpenbare enfold trodde jeg kunstinteresserte ville være interessert i å vise frem kunst – ikke bruke den som brekkstang i en høyst provinsiell og navlebeskuende byutviklingsdebatt. Ekeberg og undertegnede er enige i en ting. At det trengs et nytt museum og vi trenger det nå. Men der er det slutt. Der jeg ønsker å vise Munch frem til verden ønsker Ekeberg, slik jeg forstår ham, å bruke Munch til å gi Tøyen et løft slik at boligområder, butikker og næringseiendommer skal få en vitamininnsprøytning. Et nytt museum må følges av en plan for opprustning av hele området skriver han. Veier, t-bane, butikkene. ALT! Det er mange steder i Oslo som kunne trengt en slik “extreme makeover”.
Men hva skjer med området da? Hva skjer når tidligere arbeiderstrøk blir oppgradert? Boligprisene stiger. Da vil vi kunne risikere at Tøyen bli nyliberalismens bydel med en utsøkt blanding av business og boliger. Det er ikke noe galt i det synes jeg. Ekeberg mener noe annet. Det blir ikke noen østkant i den forstand at det kommer lavinntektsklassene på østkanten til gode, og vil vel da være like uegnet for Munch som Bjørvika?
Sentrum vokser. Hvorfor ikke tenke langsiktig og legge Munch til Grorud? Har du først reist fra Japan så klarer du den t-baneturen også. Kjære alle kunstinteresserte velmenende gode mennesker. Kan vi ikke diskutere hva som er best for Munch, og legge til side alle vikarierende argumenter om øst og vest, nord og sør? Nå ser det ut til at det er bystyreflertall for å forlenge denne farsen, etter at SV og FRP av ulike årsaker har skiftet mening. Nå kan Munch like gjerne ende opp i Nasjonalgalleriets uegnede lokaler – eller kunstverkene kan fortsette å råtne på Tøyen. Er det verdt det?
Jeg kan si meg enig i mange av Ekebergs punkter her. Jeg er forsåvidt åpen for å høre flere argumenter for Bjørvika, men synes det er mer interressant å snakke om fortsatt Munch-museum på Tøyen.
Tøyen er et område med mye potensiale, og jeg er veldig enig i Ekebergs analyse av at mer samkjøring av de kulturelle institusjonene har klare fordeler for alle institusjonene, samtidig som at jeg opplever at traffikkløsningen på Tøyen med hell kan utbedres.
Det jeg savner på Tøyen er en bedre løsning av fellesområdene. Tøyensenteret slik det fungerer idag er ikke et spesielt attraktivt sted å oppholde seg. Tøyen mangler et samlingspunkt slik for eksempel Olaf Ryes plass er det på Grünerløkka. Med noen viktige endringer på Tøyen tror jeg absolutt at Tøyen kan bli et verdig sted for Munch-museet i fremtiden. Det som er viktig nå er at et konstruktivt forslag kommer på plass, at det gjøres et vedtak og at en byggeprosess kommer igang.
Dette mener André Gali, redaktør i Kunstforum.
Disse meningene er ikke nødvendigvis representative for Kunstforums øvrige redaksjon.