Det finnes to historier om Bendik Riis. Den ene tar slutt når Riis dør i januar 1988. Den andre pågår fortsatt, og begynner kanskje egentlig for alvor et sted mot slutten av 80-tallet, like før 90-talls-generasjonen begynner å tegne om kartet. Et sted langt bak i bevisstheten til de yngre kunstnerne – i det minste de norske – lusket han fortsatt rundt som en naturlig del av hva som skulle komme. Saken er jo, at har man en gang blitt eksponert for det merkelige livsverket til Bendik Riis er det dønn umulig å viske det ut av bakhodet, selv om man kanskje ofte skulle ønske at det gikk an.
Hva et møte med Riis’ verk kan bety for et ungt sinn i formative år kan jeg bare spekulere over; jeg kom til Norge først noen måneder etter at mannen selv var borte. Jeg har jo egne demoner å forholde meg til, for å si det sånn. Men det er lett å se, som i denne utstillingen, merkene etter ham i så forskjellige kunstnerskap som Hannah Ryggen og Bjarne Melgaard. Galskap er en komplisert ting, altså. Utnyttet som kunstnerisk strategi er det lite som måler seg med sinnslidelser i intensitet, og resultatene kan virke forstyrrende på et uforberedt publikum. Samtidlig kan man ikke se bort fra at det er jævlig plagsomt å ha en diagnose – reell eller ei.
Anna Odell, Okänd Kvinna 2009-34970 |
Kjartan Slettemark |
Dette er vel på en måte Jon Ove Steihaugs comeback som kurator, over ti år etter at Fellessentralen oppsummerte 1990-tallet på Kunstnernes Hus. Utvalget vitner om et grundig forarbeid – medlemmene i dette tenkte bandet går rundt galskapen som katta rundt en død mus. Hvis vi dveler litt ved dette «bandet» i tittelen og forestiller oss dette som noe musikalsk, vil jeg si at Bendik Riis spiller en dyp bass – litt som Jah Wobble, organisk og funky. Men dette er nødvendigvis mye mer kakafonisk – et sted mellom 1/2 Japanese og Thinking Fellers Union Local 282, sånn cirka. Den slags band som blir dannet på kunstskoler og der alle spiller et instrument de egentlig ikke behersker. Jeg liker å forestille meg Lars Paalgard bak trommene og Marianne Bratteli på saxofon, men jeg skal ikke gå mer i detalj om hva som skjer i min forskrudde fantasi, siden jeg faen ikke er helt god jeg heller. Ideelt sett skulle det skrives en avhandling – i tillegg til Steihaugs doktorgrad – med denne utstillingen som utgangspunkt, men jeg skal bare dvele ved noen få ting. Som at Hannah Ryggen er en av Norges beste kunstnere noensinne, og at Lars Paalgard ikke egentlig kommenterer rosemaling i arbeidet sitt, men viderefører en tradisjon som han på en sær måte lar gå helt ut av kontroll.
Anna Odell er her, listet som «Special Guest Performer» – muligens fordi hun er den eneste ikkenorske utstilleren, og derfor mangler noe av den førstehåndserfaringen som i varierende grad preger arbeidet til de andre. Hennes nå übermediaeksponerte og for alltid mytiske Okänd Kvinna 2009-34970 er godt presentert i video og dokumentasjon, deriblant et innlegg fra en rasende lege. Og det er her det oppstår en merkelig sammenheng, en forbindelse til Kjartan Slettemark en trapp ned, der han i et intervju fra tidlig 1970-tall gjør rede for hvordan man prøver å kurere hans hjemløshet med Hibernal, og hvordan han bruker disse pillene som kunstnerisk materiale. Flankert av avisutklipp fra en svunnen tid følger vi hans periode som puddel, og hvordan han på utsøkt borderlinepsykotisk måte prøver å gå på slakk line. Vi vet hvordan det ender. Denne forbindelsen utgjør – sammen med det selvfølgelige utgangspunktet Bendik Riis – kraftsenteret i utstillingen, det alt annet står i dialog med. Fra det interne universet til Ole Jørgen Ness, her representert med en slags re-start av Nesstudio, med den spaltede personlighetens mange skikkelser i fri flyt, til de panikkangstfremkallende marerittvisjonene til Arne Bendik Sjur. Den antatt sykes måte å vende den kollektive galskapen tilbake mot de som stiller diagnosen ligger der og brummer i bånn. Kjartan Slettemark var åpenbart friskere enn de fleste, men risikerte likefullt tvangsinnleggelse. Og hvordan livet for frem med Bendik Riis vet vi jo.
Denne utstillingen er en nødvendig markering av et kunstnerskap som har vært avgjørende for mange – flere enn de som vises her. Utstillingen belyser også Bendik Riis’ fortsatte tilstedeværelse og relevans i vår samtid. Kunstnere er noen tullinger, det vet vi jo. Jeg snakker av egen erfaring.
Ingressbilde: Bendik Riis, Fredsvenn.