For å se verket LESJONER av kunstner og koreograf Jules Fischer på Unge Kunstneres Samfund i Oslo, stilte jeg naivt tidlig, og fikk derfor anledning til å kikke på de fysiske bestanddelene performancen skulle foregå på: en catwalk (jeg tror norsk språkråd kaller det motemolo) – en smal scenegang av det slaget man leier i moduler av sure teknikere til konserter ol., kanskje sju til ti meter lang. Utover det inngår to KI-genererte bilder: et av et androgynt par i kjærlig avslapning, det andre et stilleben av sitrusfrukter og nøtter, pikant innhyllet av et tekstil. Åtte store speilflater, gjenkjennelige for dem som har hatt flaksen eller uflaksen å drive med dansetrening, henger på veggene og en lys-chase, et programmert tidsforløp for scenelys, fyller det store utstillingsrommet. Fordi scenografien var så sparsommelig, sneik jeg meg tilbake seinere for å bekrefte hva jeg så. Som performancepublikummer er man alltid i hukommelsens vold.
For alt jeg vet, vil performancen endre eller utvikle seg i løpet av visningstiden. Jeg var der på åpningskvelden. Da jeg kløv ned i det rødbelyste rommet, var moloen tom. Det lot til at Fischer løper andre ærend enn drama i sin LESJONER, som ifølge uttalelser fra kunstneren kan sees som en forlengelse av verkene VANITAS (2022), en performance vist i København med mange utøvere og medvirkende, og It doesn’t look like anything to me (2022, Enter Art Fair), var det lite dramaturgi og desto mer slow-cooked koreografi.
Kunstneren later til å benytte en quilt-metode, med saksing av tekstmateriale, innleiet ekspertise på lyd og lys og bruk av eksterne utøvere. Utøverne, som kom ut på scenen i grupper gjennom den to timer lange seansen, utførte koreografier og leppesynket et tekstmateriale som enkelte ganger var hørbare brokker (så vidt jeg kunne oppfatte hentet fra litteratur og populærkultur som omhandler både kamp og kødd hva frihet rundt kjønn, kjønnsidentitet og seksualitet angår), andre ganger mer en utydelig hvisking. Utøverne var utelukkende unge, vakre mennesker, stort sett androgyne i kostyme og framtoning. Som i tidligere verker arbeider Fischer også i LESJONER med relasjoner, personlige uttrykk og kjærlighet mellom mennesker som ikke er heteronormative. Utøverne opptrådte ofte parvis, i konstellasjoner som framstod intime. De nærmet og fjernet seg fra hverandre som en anemone, i et forløp som antagelig søkte mindre å informere eller underholde enn å skape en stemning, hvor man kunne føle seg inkludert.
Skjønt det ikke fantes publikumsinteraksjon fra utøvernes side, endret lyset, designet av Sofia Stål og styrt av Gard Gitlestad, seg slik at man befant seg i et gradvis skarpere og mer konfronterende lys, sammen med utøverne. Situasjonen gjorde meg vennlig innstilt, kanskje fordi jeg hadde følelsen av å snike på noe privat, hvor kritikk hadde blitt et overtramp. I lange strekk var jeg ikke i stand til å høre hva som ble sagt, som om jeg tjuvlyttet til noe som ikke var ment for mine ører. Som et grep for å holde folk på tærne gjennom en såpass langtrukken og begivenhetsfattig performance, var dette effektivt. Jeg er ikke sikker på om dette var intensjonen – men intensjoner er man som kjent alene med.
Fischers performance på UKS framstår uten klare hovedroller eller dramaturgisk utvikling. Kanskje vitner det om en mangel hos meg som publikummer at jeg blir rastløs i vente på utvikling. Fischer skriver seg inn i samtidige tradisjoner for storskala, institusjonell performance med mange utøvere. Man hører et ekko av Yvonne Rainers kloke og ydmyke maksime om å avvise virtuositet i dans og koreografi. Rainer har sagt noe slikt som at kroppen er en kilde til uendelig varierte bevegelser, ikke et redskap for historiefortelling. Fischers tekstkollasj er heller ikke historiefortelling i tradisjonell forstand, Underlig nok, er teksten både noe innesluttet og privat – og førende. Bruddstykkene handler om transformasjon, kanskje det mest krevende man må gjennomgå som menneske, men også premisset for alle relasjoner, samliv og utvikling.
Innøvingen av koreografien må ha krevd tid og fokus. Effektbruken er gjerrig, men vekker likevel mange bilder i hjernen min. Ditto vekker innsatsen til utøverne, som er nærmest uhyggelig tilstede, fantasievnen. Det er denne intense tilstedeværelsen som holder på publikums oppmerksomhet i den saktegående forestillingen. Når man overgir seg til tempoet, framstår forestillingen som en rolig, myk og elskovssyk affære.
