Eurobeing, Thomas Kvam, UKS Galleri, Oslo
18. november til 17.desember, 2006
Thomas Kvams video Eurobeing er en effektiv pastisj over massemedienes skremsels- og forvirringsteknikker på vegne av sine oppdragsgivere.
UKS Galleri er gjort om til kinosal i forbindelse med Thomas Kvams første separatutstilling i Norge. Et antall behagelige lenestoler er spredt utover gallerirommet hvor man kan sette seg bedagelig tilbake og la seg oppsluke av det 20 minutter lange videoarbeidet Eurobeing. Rommet er kledd i svart og et kraftig surroundanlegg legger lydkulissene rundt betrakteren. I det kontrasterende hvite resepsjonsområdet presenteres et fysisk verk relatert til videoarbeidet.
Thomas Kvam har gjort seg bemerket med sine videoinstallasjoner i en rekke europeiske land. I Norge har han først og fremst vært synlig gjennom samarbeidet med Frode Oldereid på The Machine Project, samt på den turnerende Detox-utstillingen. Eurobeing markerer starten på Kvams stipendiatstilling ved kunstakademiet hvor videokunst skal være hans forskningsområde.
Eurobeing starter i de østerrikske alper med verkets «arabiske» hovedkarakter kledd i Hitler-kostyme som maler et portrett av profeten Muhammed med usynlig blekk. Karakteren snakker parodisk arabisk-engelsk med klare brytninger til «hitlersk». På et tidspunkt utbryter karakteren; «Where is Wagner when you need him?!», mens blomstene duver i forgrunnen og solen skinner fra skyfri himmel.
Et kryssklipp senere dukker en CIA-aktig agent opp, tilsynelatende inne i det usynlige Muhammed-portrettet, hvor han rapporterer om hendelsene til sin oppdragsgiver i The United States of Eurabia. Neste kryssklipp og vi befinner oss i et klassisk newsroom kjent fra CNN og Al Jazeera, hvor den samme arabiske karakteren dukker opp på et TV-innslag med truende helskjegg og maskingevær. Nyhetsankeret setter over til «Abdul» i et fragmentert videoklipp fra krigssonen i The White City. Nytt fragment og vi introduseres for en selvmordsbomber, som viser seg å være en innleid skuespiller i sensasjonalismens navn.
I et heseblesende tempo gjør Kvam tydelig sitt kritiske blikk på dagens mediebilde og medienes overfladiske håndtering av komplekse konflikter. Den rådende overskriftsjournalistikken, gjort allment akseptert av CNN, Fox News, TV2 og dess like, får sitt pass påskrevet og betrakteren, selveste Eurobeing, bombarderes av overskifter, forenklinger og buzz-words som formidles med sannsigerens selvfølgelighet. Kvam kjenner klippeteknikkens suggererende effekter og pøser på med raske sceneskifter som gjør at man kun sitter igjen med fragmenter av innholdet. Dette er en effektiv pastisj over massemedienes skremsels- og forvirringsteknikker på vegne av sine oppdragsgivere. Videoarbeidet er akkompagnert med et lydspor som bidrar til å øke spenningen for betrakteren. Drivende rytmer og et repeterende musikalsktema brytes opp av eksplosjoner, skuddsalver og det fiktive publikums latter.
Eurobeing presenteres i et visuelt uttrykk som tangerer animasjonsfilmens og tegneseriens estetikk. Karakterene er filmet i tradisjonell forstand for så å bearbeides digitalt slik at de fremstår som Max Headroom-aktige dukker som opererer mot en digital bakgrunn. For de som husker 80-tallet var Headroom en digitalt fremstilt TV-personlighet som inngikk i en kortlivet TV-serie og senere degradert/elevert til VJ. Headroom er mest kjent for sitt samspill med Art of Noise på låta Paranoimia (1986). Teknikken Kvam bruker i store deler av Eurobeing er tilsvarende til den Richard Linklater benytter i sine helaftens animasjonsfilmer, Waking Life (2001) og A Scanner Darkly (2006), hvor handlingen først filmes tradisjonelt for så å bearbeides rute for rute. Resultatet er slående både hos Linklater og Kvam, og etablerer et slags pseudounivers på siden av den rådende virkelighet.
Det bearbeidede filmmaterialet bidrar til at betrakteren umiddelbart identifiserer innholdet som fiktivt. Samtidig gir det kunstneren frihet til å skape overdrivelser som understreker budskapet – eksempelvis eksploderer den falske selvmordsbomberen så blodet spruter ned kameralinsen. Splatterkunst. Når det gjøres i animasjonens formspråk er det lettere å fortolke og oversette til meningsbærende symboler. Realfilmens virkelighetsbilde ville blitt for nært og sannsynligvis skapt avstand og avsky fremfor tolkningsrom.
Det er en dystopisk verden som presenteres. I innslagene fra The White City serveres det post-apokalyptiske bilder fra en digitalisert tegneserieverden á la Sin City (Frank Miller) og Hellboy (Mike Mignola). Det er i disse scenene Kvam gjør best nytte av de digitale verktøyene. Universet Kvam presenterer er tankevekkende og gjør god nytte av tilskuernes egne fordommer enten de retter seg mot amerikanske, europeiske eller arabiske styremakter. Virkelighetsbildet hvor vestlige verdier og normer sammensmelter med det Kvam betegner som «politisk islam» må være skrekkscenariet for gamlelandets mange fremskrittstroende.
Eurobeing-utstillingen ser ut til å være en del av en pågående trend blant forholdsvis unge norske kunstnere som i stadig økende grad inkluderer animasjonsarbeider i sine kunstprosjekter. Fra internasjonalt hold har en kunstner som William Kentridge markert seg sterkt gjennom flere år med sine animerte kulltegninger, og han har inntatt en slags særstilling blant såkalt seriøse kunstnere som benytter animasjon som kunstnerisk uttrykk. Her hjemme har Therese Jakobsens og Erik Vangs eksperimentelle videoarbeider, i likhet med Inger Lise Hansens stop-motion animasjoner, fått mye positiv oppmerksomhet både i billedkunst- og filmmiljøet. Samtidig har en animasjonskunstner som Sven Påhlsson først og fremst blitt tatt inn i varmen hos billedkunstmiljøet, men nærmest blitt oversett av filmmiljøet. Thomas Kvam på sin side opphever grensene mellom videokunst, film og TV med sitt kunstprosjekt, som ville vært like selvfølgelig på MTV (i hvert fall på 80- og 90-tallet) og kortfilmfestivalen som på UKS Galleri.
Sannsynligvis er animasjonens oppblomstring i norsk kunst et resultat av lettere tilgang til digitale verktøy som forenkler animasjonsprosessen både teknisk og økonomisk. Videokunstens krav til teknisk kvalitet er ikke nødvendigvis like rigid som i filmbransjen, slik at man faktisk kan slippe unna uten å blåse av et lite statsbudsjett underveis. Det kan synes som om de nye animasjonsverktøyene er i ferd med å gjøre seg gjeldene for videokunsten på samme vis som den revolusjonerende videoteknikken gjorde det på 70- og 80-tallet.
Ut i fra det jeg har sett med Eurobeing er jeg meget nysgjerrig på Thomas Kvams videre forskning og kunstneriske arbeid innen videokunst. Eurobeing gir håp om at også norsk videokunst skal løftes opp fra ørkesløse filmatiske verk med hjemmevideokvalitet. Tiden er forbi da det var nok å sove både foran og bak kameraet, for så å smelle «kunst»-merkelappen på det hele. Digitale verktøy åpner for å skape mer kommunikative videoarbeider og det viser Kvam i fullt monn med Eurobeing. Ved å benytte «tricks of the trade» leverer Kvam et suggererende og engasjerende videoarbeid som har et publikumspotensiale langt utover UKS Galleriets sorte kube.
Ved hjelp av de digitale verktøyene produserer Kvam en vellykket videokommentar til dagens nyhetsbilde. De tekniske valgene er gode for å skape et parallelt univers hvor kunstneren kan boltre seg med truismer og andre slagkraftige uttalelser uten å bli for direkte. Kvams gjengivelse av Muhammed-portrettet i galleriets resepsjonsområde fungerer mindre bra i mine øyne. Filmens budskap er tydelig og provoserende nok slik at det faktiske maleriet kun blir en banal påminnelse av filmens poengterte mediekritikk.
Til Solgjells kommentar: Som du vet er kunstkritikk en subjektiv business “ du bør derfor ikke bli overrasket over at jeg leser en utstilling annerledes enn deg. Når det er sagt, spiller det selvsagt også en rolle fra hvilken virkelighet man kommer når man skal oppleve utstillingen. Jeg så Kvams utstilling første gang nettopp for å skrive en kritikk for Kunstkritikk.no, hvor en av de ”anbefalte” innfallsvinklene fra redaktøren var å se på videoarbeidet ut i fra en animasjonsvinkling. Nærmest for å se om videoarbeidet fungerte som animasjonsfilm (animasjon er en av mine virkeligheter). Dermed angrep jeg utstillingen som et rent videoarbeid og la faktisk ikke merke til det fysiske ”maleriet” i inngangspartiet før etter at jeg hadde sett videoen. Derfor opplevde jeg denne delen av utstillingen nærmest som en ettertanke “ og langt i fra en inngangsport. Ergo fungerte ikke denne delen av arbeidet for min del og jeg følte det ikke som en nødvendig del av utstillingen. For meg var videoarbeidet kraftig nok i seg selv. Men takk for kommentaren “ jeg håper du er ekte vare. Tom-Erik Lønnerød
Til Lønneråds kritikk. Først så jeg Kvams video, så leste jeg kritikken. Jeg ble forbauset over at kritikken ikke gikk inn i det jeg oppfattet som Kvams budskap, men så det hele i et mediepolitisk perspektiv, som om kunstneren primært var involvert i en mediekritikk. Selv så jeg arbeidet i et kulturelt perspektiv, sikkert fordi mediepolitikk er et område jeg har liten innsikt i. For meg lå nøkkelen til min lesning av arbeidet i det usynlige malerier ved inngangen, som jeg først oppfattet som en litt spøkefull kommentar til reaksjonen på Muhammedkarikaturene. Men etter å ha sette videoen endret jeg oppfatning. Jeg så på den hvite flaten i maleriet i videoens begynnelse, en flate som plutselig ekspanderte ukontrollert og omfattet alt og alle, som bildet på en kultur som sprer seg til alles sinn, uten at vi er oppmerksomme på det, fordi den er blitt en del av kultur vi ikke kan stille spørsmål ved. For noen er denne kulturen knyttet til varianter av islam, for andre til den amerikaniserte kultur som er blitt vår egen, den kan være moderniteten selv, det kan være den illusjon av virkelighet som konstruert realitet (VR) på TV og videospill gir – alle synes å ha blitt kommentert i Kvams video. Visst er det satire, men satirens form er hentet fra TV- og videoverden, med sine manipulerte og manipulerende virkeligheter. Utgangsbildet, det som var inngangsbildet, får da en annen betydning – som et tabula rasa vi kan tegne og lese ulike kulturer inn i, men som vi ikke kan se fordi vi selv er en del av bildet. Denne lesningen gjorde meg litt glad etter den noe deprimerende opplevelsen i godstolen der i mørket. Iallfall synes jeg Lønnerøds kritikk var nokså reduserende.
Dag Solhjell
I am getting into your involved habit, Watson, of telling a story backward.
Fordelene ved bruken av pseudonymer
Fordelene ved bruk av pseudonymer kan være åpenbare: I kulturer med forskjellige former for sensur og undertrykking, kan pseudonymer og anonymitet brukes til å fremme synspunkter som ellers aldri ville kommet ut. For eksempel har mange kvinnelige forfattere opp gjennom tidene benyttet seg av pseudonymer for å kunne praktisere sin kunst i et mannsstyrt samfunn. Med utbredelsen av internett gikk bruken av pseudonymer inn i en ny æra, noe de tidlige nett-teoretikerne så som en bevisthetsutvidende øvelse som for eksempel kunne utfordre våre fastspikrede ideer om kjønn og seksualitet.
Men anonymitet og bruk av pseudonymer kan også være undertrykkende. Rykter kan spres uten at man vet hvor de kommer fra og beskyldninger og kritikk kan fremmes uten at den det gjelder har sjansen til å svare. Og når man gjemmer seg bak et pseudonym, kan selv den feigeste debattant fyre løs uten tanke på konsekvensene, hverken for den det gjelder eller for seg selv.
Etter å ha sett nærmere på innleggene etter denne anmeldelsen blir følgende klart: De første kommentarene er rene parafraser over to anmeldelser av pseudonymet «Erik Bakken Olafsen» og hans bok Koranoid som kom ut i fjor. Den ene, som her er underskrevet av «Trond Heilhaugen» er som Kjetil Røed avslørte basert på Trond Haugens anmeldelse i Vinduet i desember 2005. Den andre, her underskrevet av «Runar Doving», er basert på Tanja Salviks anmeldelse i Ny Tid i november. Og her blir saken enda mer intrikat. For «Tanja Salvik» som anmelder pseudonymet «Erik Bakken Olafsen» er også et pseudonym, nemlig for sosialantropologen Runar Døving.
Og sånn kan vi fortsette nedover: Navnet «Mohammad Tehrani» deles blant annet av en Iransk fotograf bosatt i Teheran og en teppeselger i Hamburg, men såvidt meg bekjent ingen norskyndige med interesse for billedkunst. «Adrian Steine» er det etter hva jeg har kommet fram til ingen som heter hverken her eller der, mens «Anders Nore» kanskje finnes, kanskje ikke. Etter å ha undersøkt saken nærmere viser det seg at alle meldingene er skrevet fra den samme IP-adressen, og da sannsynligvis av den samme personen. Og hva vet jeg, kanskje det er «Erik Bakken Olafsen» som står bak det hele som en slags hevn på anmeldelsene av sin egen bok.
Men hva er det egentlig som skjer i en sånn rekke av anonyme yttringer? Hva skjer med innholdet i diskusjonen når en anonymisert forfatter anmeldes av en anonymisert anmelder, og når denne anonymiserte anmeldelsen parafraseres av den samme anonyme forfatteren. Blir det noe mening igjen i en slik «meningsutveksling»? Alle pseudonymene har en begrunnelse for sine valg: Forfatteren av Koranoid hevder at han bruker pseudonym fordi han er redd for represalier fra Islamister. Runar Døving bruker antagelig pseudonym for å peke på det latterlige ved forfatterens bruk av pseudonym osv. Men for meg kan det hele minne om leken der man prøver å se hvor langt man kan gå med trippel og firedobbel ironi før forskjellen forsvinner.
En ting er ihvertfall sikkert. Jeg kan for enkelhets skyld og uten alt for stor risiko fastslå at mannen bak disse innleggene er «Erik Bakken Olafsen». Og som anonym forfatter skjult bak et pseudonym skal det ganske mye til før han eventuelt kan avkrefte det. Det må vel være en av bakdelene ved å benytte seg av pseudonymer.
Det er utrolig kult at Thomas Kvam endelig har kommet til Norge! Kontaktene mine i Zagreb og Ljubljana raver fortsatt om de vanvittige utstillingene Kvam hadde der nede. Han er blitt litt av en kultfigur på Balkan. Det morsomt at han valgte å hoppe glatt over det navlebeskuende norske kunsthierarkiet og hoppet rett ut i en europeisk kunstvirkelighet der ting virkelig betyr noe i motsetning til her hjemme i den kunstneriske pottitåker’n.
Har ikke sett utstillingen ennå, men gleder meg til å se den førstkommende helg.
Dette må være den kuleste kunsthappeningen i Oslo i år. Litt sånn som en Tom Waits-konsert i Oslo før han ble kjent.
SPRECHEN SIE FUTURUM?
“I have been acquainted with the night.
I have walked out in the rain – and back in rain.”
– Robert Frost, “Acquainted with the night”
Robert Frost-sitatet kan passe godt inn når en skal beskrive den Thomas Kvams utstilling, “Eurobeing” – det er en slags neo-noir som eksponerer er det eksisterende/nåværende mediebildet over et post-apokalyptisk landskap der det enten alltid regner eller er uutholdelig solsteik – et avansert teknologisk-medialt Dystopia – sivilisasjonen har løpt amok – en urban teknologisk jungel, hvor mediene er redskaper for ansiktsløse oligarker (litt som den påklagede falske innsenderen ovenfor).
Denne futuristiske noir-filmen er en mix av nytt og gammelt – det velkjente, det rare, det hellige, og det profane, alt sett gjennom Kvams unike blikk – det er nesten så en ser filmen gjennom “venetian blinds”.
Dette er et must see-verk for alle filminteresserte.
Enig her, Tehrani. Det skal være stort armslag i kunstkritikk.no, men tanken er også at deltagerne/kommentatorne skal kunne stå for det de under eget navn og forsvare seg i en åpen diskusjon. Kritikk går jo vitterlig ut på å kunne vurdere gjenstanden på en legitim måte, og diskutere den fra forskjellige perspektiver. Jeg håper derfor vi kan få i gang en skikkelig samtale her, hvor anonyme bidragsytere avstår fra å sverte kunstneren og heller presenterer sitt syn på kunsten under eget navn – om de så mener verket holder mål eller ikke. Målet er ikke enighet, men åpenhet og redelighet.
Helt enig med moderator her. Jeg blir faktisk litt indignert over etnisk norske sin indignasjon på vegne av muslimer. Fullstendig useriøst vrøvl. Det må bli slutt på dette tullet at såkalte antirasister skal beskylde alle og enhver for rasisme så fort det er en muslim som kritiseres eller gjøres narr av. Dessuten i dette tilfellet er det jo totalt malplassert kritikk, ettersom det egentlig ikke er islam som kritiseres, men vestlige OG østlige medievirkelighetene. Det er nesten så en mistenker at vedkommende ikke har sett filmen i det hele tatt, men bare kommer med kritikk basert på fordommer (mannen er jo en levende selvmotsigelse ettersom han hevder å være en slags fordomsbekjemper.)
Men når en ser bort fra dette ligger det selvfølgelig en del brennhett materiale i filmen. Kunstneren skal være veldig glad for at muslimske ekstremister ikke er særlig oppdatert på norsk samtidskunst!
Som redaksjonsmedlem i kunstkritikk.no syns jeg det hadde vært fint, og redelig, om vedkommende som har skrevet kommentarene ovenfor – som jo er svært sterke angrep på utstillingen Eurobeing – kan identifisere seg, dvs stå frem med sitt fulle navn. Såpass sterke meninger må det være rom for, men jeg syns begge disse innleggene likevel bærer ganske stor preg av å være løse påstander og uttrykk for vrangvilje og forutinntatthet. Jeg skulle derfor gjerne sett noen skikkelige argumenter snarere enn påstander om rasisme, etc, som er altfor enkelt, og i grunnen på randen av hets, etter min mening. Såvidt jeg kan se er siste innlegg en slags parafrase over Trond Haugens kritikk av Koranoid fra litteraturtidsskriftet Vinduet. Men med prefikset Heil i haugen er dette kanskje ment som en spøk? Min oppfordring er derfor: Stå frem med fullt navn og forsvar dine/deres påstander og ikke gjem dere bak tåpelige nick-names og fingerte navn. Så tar vi praten derfra. Ok?
Dersom et kunstverk helt bevisst er laget dårlig, blir den dermed automatisk god kunst? Eller er det mulig å lage dårlig kunst på en god og en dårlig måte? Slik at du med andre ord kan dele inn kunsten i fire hovedkategorier: kunst som er laget dårlig på en dårlig måte, kunst som er laget dårlig på en god måte, kunst som er laget godt på en dårlig måte og kunst som er laget godt på en god måte? Der man kunne le seg i hjel av den første, nikke konseptuelt anerkjennende til den andre (som et forsøk på å utfordre hele kunstmiljøets smak og forventning til kunsten), irritere seg over den generelle slappheten og usikkerheten i smak blant norske gallerister idet man så det tredje verket, mens man i møtet med den fjerde kategorien kunne slappe av, tenke at det står faen meg ikke så verst til med norsk samtidskunst og rolig sette seg ned å se med en sanselig og intellektuell oppmerksomhet som er total. Jo da. Det ville være herlig.
Før man plutselig innser at man har glemt en kategori. Den middelmådige kunsten. Som man blåser i fordi den rett og slett ikke passer så godt inn i skjemaet.
Filmen “Eurobeing”, laget av Thomas Kvam, er vanskelig å kategorisere. Det virker som om den bevisst er dårlig konstruert. Det vil si; jeg håper den er det.
Det eneste man rekker å gjøre mens man ser filmen er å utvikle en skrikende mangel på interesse i forhold til hva Eurobeing egentlig ønsker å gjøre. Ja, man står så til de grader under fraværets tegn at man til og med dobbeltsjekker pressemeldingen der filmen fremheves som mediekritisk brannfakkel.
Nei, dessverre er det ikke det som er hovedtemaet i boka. Det finnes ikke noe vellykket latterliggjøring av mediebildet i filmen. I en kritikk av mediebildet ville ikke den arabiske nyhetsoppleseren snakke gebrokkent engelsk. Det finnes ikke noe klart hovedtema i filmen, annet enn kunstnerens glede over oppstyltede, åndrike påfunn.
Derfor kan man heller ikke snakke om et konglomerat av ulike stilarter i denne filmen, men heller om ulike variasjoner av det samme flate fraværet av stil.
Uansett om Eurobeing er ment som mediekritikk, så forblir filmen i beste fall et uinteressant bilde på medie- og kunstverdenens glade selvundergravelse. Dersom den likevel skulle være et genuint forsøk på å bevisst lage dårlig film, så er den så bevisst sin egen dårlighet at den potensielt gode dårligheten slår over i det pretensiøse. Så pretensiøs blir den, at til tross for alle bestrebelser man måtte gjøre etter å smile av kunstens pretensjoner, så er det umulig å unngå – i hvert eneste klipp – å se en kunstner som speiler seg selv, i en form for medial, men ikke kunstnerisk, narsissisme. Og hvor den bevisste skjødesløsheten i forhold til redigering, dramaturgi og oppbygging bare bærer desto sterkere vitne om kunstens selvforførelse. Det motsatte ville ha ført til flid.
Hadde det ikke vært for at en kritiker i dagens medieverden utelukkende fremstår som total idiot hvis han innrømmer at han er indignert, hadde jeg gladelig innrømmet hvor indignert jeg egentlig er over denne rasistiske farsen av en kunstfilm.
Euroboeing: Thomas Kvams patetiske forsøk på å parodiere medievirkeligheten består hoved(u)sakelig av en gal wannabe-Hitler av en arabisk nyhetsoppleser, spilt av den enda galere kvasi-skuespilleren Erik Bakken Olafsen, som ifjor skrev den åndssvake boka “Koranoid”.
Etter å ha sett en stund av filmen trodde jeg at tittelen refererte til leseren som Eurobeing, og tenkte at dette var en genial måte å vise europeerens blikk. At den typisk europeiske seer ikke klarer å se en muslim som annet enn fanget av religionen, at det er blikket som bestemmer innholdet. Men så viser det seg at jeg tar feil. Selv om kunstneren er Eurosentrisk så det holder, er det selvfølgelig en kamp mot massemediene som er målet. Og det skal han gjøre med humor. Det skal liksom være lov å gjøre narr av alt. En
Nå-som-Jyllandsposten-har-tullet-med-muslimene-må-det-jo-være-lov-å-være-blasfemiske-mot-massemedia-også-video. Det moralske overjeget er enda mer interessant: Vi, den liberale rettroende europeiske seer skal,holder liksom på å redigerer i deres religiøse galskap.
Hvordan Galleriet har latt denne dilletanten få stille ut i lokalene sine er et betimelig spørsmål. Enda verre er det at norske skattebetaleres penger går til å ha denne kunstneren ansatt på heltid i flere år fremover for å “utforske rommet mellom oss de andre”.
Hadde den ikke vært mediekritisk ville den selvfølgelig aldri blitt utstilt. Ta en jødetest, og denne filmen havner rett i søpla. Nei, Kvam, du duger nok ikke til mer enn europeer.