«Dette verket heter This Progress»

Setningen «Dette verket heter This Progress» ytres av en høflig og kvikk gutt på kanskje 12 år som geleider meg rundt i den første av Kunstnernes Hus for anledningen tomme saler. Verket er av Tino Sehgal, opplyser han, og dermed går startskuddet for en iscenesatt vandring gjennom bygningen. Når man kommer trippende ned monumentaltrappen og har snakket med i alt fire såkalt «fortolkere» i stigende aldersgrupper, er det kanskje ikke helt krystallklart hva man har vært med på. Som opplevelse beveger verket seg vekk fra det tradisjonelle utstillingsformatet. Likevel skulle jeg ønske meg at flere spørsmål enn svar ble hengende i funkissfæren.

Tysk-britiske Tino Sehgal, med bakgrunn i dans, teater og økonomi, har i noen år nå skapt objektløse iscenensettelser av sosiale situasjoner. Kunstneren plasserer mennesker inn i kunstspesifikke rom, på biennaler, i gallerier og på kunstmesser – for å skape et rammeverk for forskjellige typer kommunikasjon og interaksjon med publikum.

Fotoforbud og hemmelighetskremmerier i forkant av åpning har av mange blitt oppfattet som kløktig markedsføring – noe som garanterer et spinn av forventninger. En mer relevant tolkning synes å være at grepet utgjør en reaksjon mot materiell overproduksjon. Ved å produsere imaterielle og konseptuelle verk, uten en statisk form, skulle man kanskje anta at Seghal som avantgardistene protesterer mot kunstens varekarakter. Men det er ikke tilfellet. Verket er riktignok her oppløst som objekt, men som begivenhet er det stadig en ettertraktet vare på kunstmarkedet. Sehgals verk kan således kjøpes og gjenoppføres, i prinsippet om hundre år. Dette grepet kan på ingen måte ses som et isolert eller unikt fenomen, men Sehgals praksis har åpenbart truffet noen nerver i den opplevelseshungrige kunstverdenen som en tid har gjort ham høyaktuell.

Seghal har blitt knyttet til en relasjonell praksis med deltagelse, dialog og sjenerøsitet som fremtredende stikkord – noe som også ble understreket i fredagens samtale mellom Seghal, kunsthistoriker Ina Blom og kurator Ruth Hege Halstensen. Det var samtidig unektelig litt påfallende hvor unnvikende kunstneren var når han skulle diskutere premissene for og virkningene av sin kunst. Kanskje var dette et uttrykk for den sedvanlige motviljen mot å nagle fast en tolkning av verket. Men denne knappheten sto i en viss forstand i et motsetningsforhold til et prosjekt som omhandler reell utveksling og gjensidig berikelse av forskjellig art.

This Progress utgjør et sosialt format som kan brukes til å diskutere interessante mellommenneskelige og filosofiske problemstillinger. Opplevelsen av verket er som all annen kunst avhengig av betrakterenes refleksjonsevne. Her blir man i tillegg oppmerksom på hvordan man i en samtalesituasjon styres av konvensjoner, regler og stengsler. Å snakke løst og ledig med vilt fremmede mennesker virker til å begynne med ganske friskt, nesten risikabelt. Men ganske snart trer en normalitet inn i situasjonen, ikke minst grunnet veiledernes profesjonelle og regelmessige atferd. Disse personene oppleves som utvalgt for å representere ulike typer, nesten stereotypier; ung som i «uerfaren og full av håp», gammel som i «erfaren med en småslitt idealisme», eller «overveiende politisk korrekt, bekymret for miljøet, opptatt av innvandreres ubrukte ressurser». Reduktivt og instrumentelt eller ektefølt og virkelig? Det virker intimt og inviterende å følge disse kjekke menneskene på innsiden av kunstbygget, inn gjennom lagerrom, og opp gjennom baktrapper – alt mens praten går i dur og moll. Samtidig er det ikke helt uproblematisk at disse (virkelige og sammensatte) personene blir en slags menneskelig readymades i Seghals regi. Hva hvis noen litt mer aparte, nervøse typer hadde blitt hyret for oppdraget? Opplevelsen hadde nok blitt noe mer vaklevoren, men samtidig kanskje med flere brå kast og performative brudd med etablerte forventninger til hva en meningsfull samtale skal være.

Troen på at avstanden mellom betrakter og verk oppløses ved hjelp av en sokratisk dialog er velmenende og nesten uangripelig sympatisk. Tematikkene svinger fra framskritt som fenomen, over til livsvalg, overforbruk i Vesten og flyktninger. Men det er sannelig ikke sikkert at alle disse samtalene utvikler seg unikt og uventet. Til det virker premissene for ensrettede. De åpner i for liten grad for motsetninger og friksjon, noe som i dette tilfellet kanskje kan leses som del av en særnorsk tilbakeholdenhet og konsensuskultur. Produksjonen kan virke glatt og enkel, men er samtidig full av muligheter og underholdning – her kan mye skje. På min runde ble jeg vitne til en publikummer av den mer kverulerende og bastante typen, som ikke var villig til å innrette seg samtalens verdiprinsipper. Hennes pågående stil og politiserte utsagn ble en påkjenning for den eldste fortolkeren, som til slutt oppgitt slo ut med armene idet hun sukket farvel: «Dette var jo ingen samtale!».