Rett før åpningen av det nye Tøyenbadet mandag 6. januar, mottok utsmykningen en tilbakemelding fra noen i lokalmiljøet. Da ble deler av det 60 kvadratmeter store veggarbeidet til Ida Madsen Følling dekket med graffiti. Ettersom reparasjonen av verket fordrer mildvær, er de store, blå bokstavene med rødt omriss – i en palett som harmonerer med Føllings – fortsatt der da jeg besøker badet uka etter.
Den utvendige biten av Føllings arbeid Vektløs (2024) henger sammen med en større del på innsiden av badet som er tilgjengelig fra oppholdsrommet ved billettluka. Verket består av bemalte fliser, der de bølgende strøkene i ulike blå- og gultoner oppleves våte på avstand. Tett på ser malingen tørr ut: den har størknet i ulike nivåer og luftbobler vitner om herdingsprosessen. På flisene er det festet åtte figurer som liksom skyves ut fra veggen. Disse er i et hvitt materiale som ser ut til å ha gått fra mykt til hardt og aller mest minner om tyggis. Noen av figurene er lette å identifisere, som den rød- og gulmalte hånda som holder et håndkle og to, lyseblå dråper. De andre formene er mer antydende, en ligner en vinge, en annen minner om hvordan en bakterie ser ut i et mikroskop.
Parallelt med to sider av fasaden er det installert en overraskende lang rekke av Sverre Gullesens buede betongskulpturer i dus grønn, rød, gul, grå og blå. Overflaten er ru av innstøpt småstein, og formene hentyder til et skriftspråk eller et svømmende vesen som bukter seg over og under overflaten. Arbeidet heter også Orm (2024). En separat gruppe består av en større, vertikal betongskulptur som ser ut som en blanding mellom bokstaven O og A, samt fire glatte søyler med et konglomerat av steiner i ulike størrelser og farger. I søylene er formen til den bokstavlignende skulpturen gjengitt i blått, som om det er blitt tatt avstøp av den.
Aphra Shemzas arbeid Ocean Rise (2023-24) er installert langs gangveien opp til badet. Verket består av i underkant tjue pilarer i ulike høyder som illustrerer hvordan havet stiger som følge av klimaendringene. Festet til smale stållister er et titalls rektangulære, flate plastbiter – resirkulert materiale fra badets byggeprosess – der overflaten i grønne, blå og beige sjatteringer ser ut som et piksellert og dekonstruert kart. Det får meg til å tenke på hvordan noen landområder vil bli ubeboelige som følge av klimaendringene, samt hvordan de digitale kartene våre konstant revideres.
Følling, Gullesen og Shemza skildrer ulike overganger, mellom blant annet «vått» og «tørt», «inni» og «utenpå», «gammelt» og «nytt». Miljøet kunsten vises i er også i prosess – det pågående områdeløftet har som mål å bidra til at det blir bedre å bo og vokse opp på Grønland og Tøyen, og modifikasjonen av Føllings arbeid hinter om at denne reformen har estetiske, så vel som sosiale implikasjoner. Hva skjer akkurat idet noe forandres? Eksakt det øyeblikket er hva utsmykningen på det nye Tøyenbadet later til å artikulere.
