Jeg er fryktelig alene, fortvilt, fattig og utbrent, men gråten min handler ærlig talt om andre ting
Fremtiden ser veldig annerledes ut enn åpningsutstillingen til det nye museet PoMo i Trondheim.
Fremtiden ser veldig annerledes ut enn åpningsutstillingen til det nye museet PoMo i Trondheim.
Allt du behöver för att drömma när Valeria Montti Colque återskapar Chilenska Paviljongen i Stockholm.
Samuel Brzeski puster liv i den postsubkulturelle melankoli på Kunsthall 3,14 i Bergen.
Frederik Exners Gnomon på Tranen er et hint om, hvor vi skal rette blikket hen, før klimaet kollapser.
Johan Thurfjell har gjort en gripande utställning om Alzheimers sjukdom.
Ved hjelp av TV-mediet gir Joen Vedel form til motstandens energier mens de fortsatt bobler under overflaten.
Malmö konsthalls utställning visar att det är bäst att betrakta megalomana idéer som tankelekar.
Francis Picabia var i enhver forstand maksimalist. Men det er de minimalistiske værker, der scorer flest point på udstillingen med hans senværker i Paris.
Nora Adwan møter en pågående, moralsk krise med skjønnhet og innbitt optimisme på Unge Kunstneres Samfund.
Det roder lidt tematisk på Just Kids på Gammel Strand, men udstillingen forsøger heller ikke at forklare en hel masse, og det er befriende.
Fotografiene til Joanna Chia-yu Lin på Tenthaus vil ikke slave under den biografiske representasjonens åk.
I et lille udstillingsrum i Sydhavnen føles det faktisk uvigtigt om al den unisone latex er stykker af couture eller stykker af kunst.
Lys er immaterielt, men utstillingen om fenomenet på Astrup Fearnley Museet framstår som en rekke enkeltverk med skalkede luker imellom.
Utstilling om makt og undertrykkelse på Tromsø Kunstforening sitrer av smittende fysisk ubehag.
Hvem tager ansvaret på sig, når verden synes at løbe amok? Kåre Frang tegner et præcist portræt af tidens flossede nervesystemer.
2026 framstår Isa Genzkens assemblage som uppriktigt vackra ikoner. Skönheten blir något att hålla fast vid när världen inte längre kan greppas.