Den grønne tråd
Afgangsudstillingen på Det Fynske Kunstakademi er et hviskende oprør i en usikker verden. Det gør den kun mere seværdig.
Afgangsudstillingen på Det Fynske Kunstakademi er et hviskende oprør i en usikker verden. Det gør den kun mere seværdig.
Urfolkshistorier forteller engasjerende om opprinnelige kulturers møte med europeisk kolonialisme. Men hva gjør den svindyre utstillingen på kriserammede Kode?
Galleriet Femtensesse i Oslo besverger sitt sensuelle image med en deilig uanstrengt gruppeutstilling.
Tschabalala Selfs hyllning till hemkvarteren i Harlem visas på EMMA i Esbo.
Det tabubelagte og abjekte møder lækker kropspositivisme i Nanna Starcks frodige damer.
Konstfacks masterstudenter har valt bort stöket på skolan för Färgfabrikens gnistrande ljusa takvåning. Det är proffsigt och elegant men inte så utmanande.
Tris Vonna-Michell gennemspiller sin afdøde fars enorme materiale med et blik, der fremkalder ophobningen snarere end mennesket.
Wanås satsning på välbefinnande är en frisk fläkt, men kan inte ersätta bra skulptur.
Mennesket er en nationalromantisk fjollenisse som ikke forstår sine omgivelser i Jan Freuchens udstilling på Høyersten Contemporary i Bergen.
Til krebs, kirsebær eller salmebøger. Sophienholms kurveudstilling puster nyt liv i forestillinger om til brug og til pynt.
Markus Öhrn gör något storartat.
Taryn Simon har fyldt Cisternerne med 20 klagesangeres flotte stemmer, men den storslåede sørgmodighed er svær at mærke.
I Wien omformar Mumoks nya chef Fatima Hellberg hur vi rör oss genom museet – och hur museet rör sig genom oss.
Cecilia Vicuña fyller overlyssalene i Kunstnernes Hus med to monumentale kollektive verk om kampen for livet i havet.
Fortiden hjemsøker nåtiden gjennom apparatene som lager bildene våre i Lap-See Lams utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Besøgstal er ikke så uskyldig en størrelse, som det umiddelbart ser ud til.