Drit i samtiden
Maleriene til Luigi Zuccheri puster uanstrengt i sitt eget selskap.
Maleriene til Luigi Zuccheri puster uanstrengt i sitt eget selskap.
Hvert eneste penselstrøk i maleriene til Solrunn Rones tar sikte på å komme seg videre og ut av gitte rammer.
Fotografen Jenny Källman vänder ut och in på den dokumentära traditionen med två parallella utställningar.
På Hulias i Oslo slipper Ilavenil Vasuky Jayapalan løs sine indre aper.
Oda Knudsens spraglede livsværk præsenteres i en lovlig tætpakket udstilling. Det er både uoverskueligt og vigtigt at kigge på.
Kroppene til Juan Andrés Milanés Benito lagrer voldelige erfaringer som rillene på en vinylplate.
Elin Odentia och Jerónimo Rüedis måleri handlar inte – som vi leds att tro – om teoretiska begrepp, utan om konkreta ting som yta, ljus och linje.
LNMs årlige utstilling med nylig uteksaminerte malere viser stor tillit til maleriets sanselige overbevisningskraft.
Ingvar Cronhammars skulpturer ligner krigsmaskiner, men også punkede, følsomme fetish-objekter.
På Kunsthall Oslo mister betrakteren fotfeste og trekkes med i en produksjon uten utside.
Årets Maria Bonnier Dahlin-stipendiater fångar en tidsanda fylld av onda aningar.
Astrid Sonne har skabt en fin lille udstilling i Platform på Nikolaj Kunsthal. Men hvorfor skal den unge kunst gemmes væk i et sideskib?
Kateryna Lysovenkos utställning i Helsingborg glöder.
Maleriet blir destinasjon og begivenhet når Katharina Grosse sprayer ned Munchmuseet.
Ann Lislegaard og Amalie Smith forsøger begge at indkredse det levende gennem dets modsætninger. Ikke så betryggende, men meget menneskeligt.
Maria Pasenau er rå, i alle betydninger av ordet.