Hur går man från skugga till människa?
Santiago Mostyns utställning på Andréhn-Schiptjenko är ett sammansatt rumsligt montage som låter oss ana konturerna av en ännu oformulerad svart subjektivitet.
Santiago Mostyns utställning på Andréhn-Schiptjenko är ett sammansatt rumsligt montage som låter oss ana konturerna av en ännu oformulerad svart subjektivitet.
Ebony G. Pattersons ornamenterede, forførende værker peger på kolonitidens dybe sår og understreger behovet for at vi diskuterer det – uden det ender i noget rod.
Gruppeutstillingen Unge inviterte på Galleri LNM i Oslo minner om hvorfor maleriet kan kjennes nytt selv når det ikke er nytt overhodet.
Helena Lund Eks utställning på ett gym Stockholm visar att det viktiga för samtidskonsten är att ta sig an livet som det ser ut nu, inte vara del av en institution.
Maria Kjær Themsen skriver kunsthistorie med værket i centrum, fra neo-yuppietiden i 00’erne til slut-10ernes økokritik.
Ingrid Toogoods maleri på Isca Gallery i Oslo er en potpurri av dristige farger og dekorative mønstre som velter ut i rommet.
Att Skåne är platt och fullt av högerextremister är inget nytt. Men visste du att förintelseöverlevare tvingades arbeta under livegna förhållanden på åkrarna?
Iselin Toubro indfanger ungdommens evige vekslen mellem eufori og tomhed. Skønheden er over det hele og dømt til at falme.
Alt som hindrer missilene fra å flerre opp himmelhvelvingen i maleriene til Leonard Rickhard, er garantien om gjensidig ødeleggelse.
Ambitiøs udstilling laver vigtige forbindelser fra den historiske heksejagt til nutidens sociale forfølgelser. Rigtig jagende bliver det dog ikke.
Vad är poängen med konst om den nu är så kraftlös som Luleåbiennalen verkar påstå? Glädjande nog ger biennalen faktiskt ett övertygande svar på den frågan.
Innenfor det folketomme parallelle univers vi kjenner som Tjuvholmen, skriker Ida Ekblads malerier i kor: «Stjel meg og ta meg med hjem!»
Kateryna Lysovenkos utställning i Helsingborg glöder.
Maleriet blir destinasjon og begivenhet når Katharina Grosse sprayer ned Munchmuseet.
Ann Lislegaard og Amalie Smith forsøger begge at indkredse det levende gennem dets modsætninger. Ikke så betryggende, men meget menneskeligt.
Maria Pasenau er rå, i alle betydninger av ordet.