Debutantfest i det utvidede felt

Utstillingen utvider vårt perspektiv omkring hva animasjonskunst kan være og presterer i overraskende grad å sjonglere mellom ulike diskurser. «AniMotion» plasserer animasjonskunsten en gang for alle i det utvidede kunstfeltet.


Utstillingen utvider vårt perspektiv omkring hva animasjonskunst kan være og presterer i overraskende grad å sjonglere mellom ulike diskurser. «AniMotion» plasserer animasjonskunsten en gang for alle i det utvidede kunstfeltet.

AniMotion
Ewa Einhorn, Ezra Johnson, Ian Burns, Mai Hofstad Gunnes, Martin Skauen, Michael Bell-Smith
Galleri F 15, Jeløya

Utstillingen «AniMotion» på galleri F 15 retter et befriende og åpent blikk på animasjonskunst. Tatt i betraktning at utstillingen i presseskrivet hevdes å presentere «animasjonskunst i det utvidede felt», oppleves den som overraskende spisset. De seks norske og internasjonale kunstnerne har alle nedprioritert de nyeste dataprogrammerte animasjonsteknikkene og flashy farger, til fordel for ulike universer viet til det kornete, hjemmesnekrede, nære og nostalgiske. Kurator Elisabeth Byre har satt sammen en utstilling som fungerer både som en tidskapsel tilbake til barndommen – så vel som en hyllest til illusjonsskapende universer som benytter seg av det taktile og analoge. Gjennom ulike former av romlige iscenesettelser presenterer Byre en animasjonskunst som framstår som langt mer fysisk enn rent billedlig.

Martin Skauen, X-men, 2007. Courtesy: kunstneren og Laura Bartlett Gallery.

Martin Skauen viser fire verk som på forskjellig vis relaterer seg til animasjon. Alle verkene er basert på tegninger og med et gjennomgående tema som knytter dem sammen. Tegningene er enkle men samtidig karikerte framstillinger av apokalyptiske underganger fra en rekke kulturer, og preget av en makaber humor som har gått tusen mil over streken. Vi møter et brutalt og postkolonialt innhold, men håndtert i et tegneserieformat man vanligvis forbinder med ufarlig og lett fordøyelig underholdning. Arbeidene fremstår som så vel samtidsbeskrivelse som en homage til skjærsildskildringer fra middelalderen. I X-men finnes det et mylder av situasjoner – den ene mer tragisk enn den andre, hvor man med gode sko og litt tålmodighet kan lese seg gjennom kjeden av små katastrofale situasjoner. I What Goes Around Comes Around kan man stå stille og følge skildringene på den roterende billedflaten som er festet til taket. Likt et filmlerret leser vi handlingen, men i motsetning til filmlerretets flyktige relasjon til materialet er handlingen her festet til sin prosjektor. Innholdet repeterer den sirkulære rotasjonen med en kontinuerlig lenke mellom de mange menneskene som dreper hverandre på på ulike grusomme måter.

Ian Burns kinetiske skulpturer fungerer som real time-installasjoner som skaper illusjoner – men som i samme stund dekonstruerer disse illusjonene. Idet man kommer inn i rommet møtes man av projeksjoner av svevende fly, forlatte landskap og buldrende sublime lydrekker. Fremfor å fokusere på det fremstilte estetiske produktet, viser Burns magien bak ved hjelp av små videokameraer. I The Time Between avslører han triksene til modellflyet og vi ser hvor knøttlite det egentlig er, der det kretser rundt blant skyene på veggen. Burns real time-installasjoner retter et kritisk blikk på verktøyet og ikke minst på dramaturgien i arbeidet. Han manøvrerer mediekritikken uten å styre den i radikale manifestasjoner, men kommenterer heller sitt verktøy og referanseunivers med et lurt smil.

Nostalgi

Når Byre velger kunstnere som fokuserer på analoge metoder og nostalgiske stiler trekker hun oss alle med seg på en tur inn i barndommen – og hvem vil vel ikke henge der en gang til? Men nostalgien blir aldri statisk og forblir ikke som et frossent minne. Nostalgien avbrytes eller blir klistret på et perspektiv eller to til. Men det trenger ikke å bli tørt og kjedelig av den grunn.

Ewa Einhorn, Once Upon A Time, and In Lands Far, Far Away, 2007. Courtesy: kunstneren.

Som kommer tydelig frem i Ewa Einhorns absurde rom. I installasjonen Once Upon A Time, and In Lands Far, Far Away får betrakteren et noe ubehagelig møte med noen gamle barndomshelter. På syv videoskjermer plassert i en sirkel midt i rommet vises Snehvits syv dverger, alle som en. Den ellers så muntre arbeidssangen vi husker fra eventyret er erstattet med monoton støy fra gruvearbeidet. Dvergene fremstilles som enfoldige og enkle, og repeterer etter beste evne det ensformige arbeidet, kun avbrutt av talebobler med nedlatende kjekkasfraser av typen «You have no brain you have shit that’s what you have!». Snehvit og de syv dverger er et ypperlig utgangspunkt for et nærblikk på animasjon, ikke bare fordi Walt Disney er en av gudfedrene innen animasjonens historie, men også fordi dette var Disneyfilmen som forlot det kritiske aspektet til fordel for den mer kommersielle historiefortellingen. I tillegg trekker Einhorn inn de dårlige arbeidsvilkårene for ansatte i Disneykonsernes i syv forskjellige land, og lar de samme skjellsordene mange av disse fabrikkarbeiderne opplever på jobben, tale gjennom de syv dvergene på syv forkjellige språk. Som betrakter blir det både småvittig og en tanke surrealistisk å bli angrepet fra syv kanter av sinte kaudervelske disneydverger.

Mai Hofstad Gunnes holder muligens nøkkelen til den mest tidslukkede kapselen i hele utstillingen. Det føles nesten som om vi har havnet i et av Brødrene Dahls visjonære eksperimenter. De fire verkene hennes fremstår nærmest som vitenskapelig forskning presentert for de oppmøtte i en annen tidsepoke. Den dirrende lyden fra filmfremviseren og en stor minimalistisk collage med geometriske former skaper et univers hvor naturvitenskapen møter det overnaturlige. I Untitled projiseres fotografier fra en geologibok fra 1960-tallet som etter tidens standard har gjengitt over tre hundre steiner etter beste evne naturalistisk. Steinene er mektig overfarget og fremstår mer som en serie med smaragddiamanter – hvis det nå en gang fantes en slik vindunderlig steinsort – og bildene skifter så raskt at de ulike steinsortene glir over i hverandre. Slik sett fremstår arbeidet som en eneste lang skulpturell form. Men det skulpturelle strekker seg også utover lerretet hos Hofstad Gunnes. De tre lysboksene som hun projiserer på, har alle futuristiske former og vokser nærmest ut av veggen og visningsformatet. På den måten blir de en del av installasjonen, fremfor kun å være et middel til å få frem budskapet.

Ezra Johnson, What Birds Remember if they do Remember, 2007. Courtesy: kunstneren og Nicole Klagsbrun Gallery.

Mot slutten av «AniMotion»s seks små universer nærmer utstillingen seg mer vår egen konkrete hverdagslighet – gjengitt i filmens språk. Stilen holdes likevel strengt analogt og low fi og med tydelige maleriske kvaliteter. I det femte rommet stiller Ezra Johnson ut to installasjoner og fire malerier med sterke tematiske og stilmessige fellestrekk. Maleriene er laget i collageteknikk og med røffe, naivistiske strøk, og i videoene har han videreutviklet det samme prinsippet til å fremstille narrative handlinger etter kjente filmtekniske metoder. I What Birds Remember if they do Remember vises korte glimt fra ulike scenarioer. Scenene spiller alle på klassiske filmatiske atmosfærer. Et suggererende filmatisk lydspor fletter de ulike scenene sammen under en overordnet stemning, og som en slags rød tråd flyr en fugl og våker over de ulike skjebnene. Johnson er den kunstneren i utstillingen som anvender den mest konvensjonelle animasjonsteknikken. Men det er også han som skaper mest liv i illustrasjonene.

Animasjonskunst i det utvidede felt

Alle rommene i «Animotion» utfordrer på hver sin måte begrepet animasjonskunst i det utvidede felt. Sett kronologisk følger utstillingen en gradvis utvikling fra noe man ved første øyekast ikke ville regne til animasjonskunst og ender med det mest dataprogrammerte. De ulike rommene avdekker forskjellige måter å skape og presentere en illusjon på. Etter fem rom, som gradvis har varmet opp forestillingsevnen hos betrakteren, fremtrer nesten en supernova idet man entrer det sjette og siste rommet i utstillingen.

I Michael Bell-Smiths installasjon er det utdatert digital animasjon som regjerer. Hans tre verker er vel de i utstillingen som står sterkest alene, men iscenesettelsen med store skjermer og plassoverskridelsen både i rommet og i lyden relaterer dem sammen. I Electricity in the Air (American Beauty) skildrer han plastposescenen fra filmen American Beauty på en forflatet og minimalistisk måte, mens man hører filmmusikken bygge opp under autentisiteten omkring den animerte utgaven. Den kjente og svært sentimentale filmsekvensen repeteres i loop, som mer undergraver filmens troverdighet enn å fremheve den. Den animerte utgaven kritiserer filmen for manglende troverdighet ved å imitere den på en mest mulig banal måte. Sånn sett repeterer den også filmen selv, som i denne sekvensen filmes med et håndkamera mens den unge mannlige skuespillerens karakter lirer av seg noen filosofiske betraktninger omkring livet.

Michael Bell-Smith, Up and Away, 2006. Courtesy: kunstneren og Foxy Production, New York.

Glitter Grade fremstiller et stjernehav som holdes fast i en statisk, manisk bevegelse. De grovkornede pikslene avslører verket som urgammelt, men samtidig som et punktnedslag i animasjonshistoriens tekniske utvikling. Bell-Smith evner her å bruke stilens særegenhet til å si noe utover seg selv og å uttrykke noe av den historien den står i forhold til. I Up and Away ser man klassiske eksempler på ulike stadier og universer i forskjellige dataspill. De ulike verdenene som passerer forbi oss i høy hastighet er statiske og uten folkeliv og bevegelse. Ved å framvise det digitale narrative språket på dets egne premisser, blir de visuelle grepene – i likhet med Burns installasjoner – altfor synlige for betrakterne til å kun anse dem som visuelle spill. Spillet mister sin gnist og lekende kraft i det monotonien og den klamme katarsisen viser sitt sanne ansikt. Og som hos Burns, sitter betrakteren igjen med sitt eget referansesystem – overstimulert av sanselyst i et rom fylt av minner.

Byre har med «AniMotion» åpnet en diskusjon omkring animasjonskunst. I en tid hvor mediumspesifikk kunst forlengst har vandret ut i det utvidede feltet, nærleser hun animasjonens spekter av fysikalitet og romlighet. Er animasjonskunsten den siste rest av mediespesifikk kunst som enda ikke har blitt tatt med inn i varmen av kunst i det utvidede feltet? Hvis ja, så fremstår utstillingen som en debutantfest for animasjonskunsten. Ved å vrake tidsriktig animasjon til fordel for historisk refererende og tverrkunstneriske tilnærminger, frister det ikke lenger med rigide mediumspesifikke lesninger av denne typen kunst.

«AniMotion» makter å utvide vårt perspektiv omkring hva animasjonskunst kan være og presterer i overraskende grad å sjonglere mellom ulike diskurser. Utstillingen gir ikke noen formell presentasjon av animasjonsfeltet, men med dens originale sammensetning fremmaner den en større bevissthet omkring dets muligheter og utfordringer i det herlig utydelige feltet vi liker å kalle utvidet. «AniMotion» representerer en animasjonskunst som forholder seg både dagdrømmende i mareritter og i eventyrlandskaper fra barndommens glansdager – så vel som kritisk kommenterende til sin historie og sin illusjonsskapende form.

Læserindlæg