Nå er det atter en gang en relativt liten gjeng med masterstudenter som forlater Kunstakademiet i Trondheim – fire stykker – og det kan være jeg er seint på ballen nå (jeg er flere tusen år gammel og har begynt å høre dårlig), men jeg mener meg å merke en mer kollektiv nerve i det siste. Ikke bare her, men det blir påfallende i en situasjon hvor folk er utlevert til hverandre uten annen grunn enn at de tilfeldigvis forlater et kunstakademi samtidig. Selv om de forrige år var en enda mindre samling – tre stykker – spriket det da så inderlig at masterutstillingen fremsto som tre separatutstillinger under samme tak.
Så er den situasjonen her noe ganske annet, og taket befinner seg adskillige meter høyere opp. Det nye visningsrommet til Trøndelag senter for samtidskunst ligger ikke akkurat i Midtbyen. Det er ikke noe du stikker innom fordi du tilfeldigvis hadde veiene forbi. Og Kullbingen er nøyaktig det det høres ut som: alt er grått, veggene gir inntrykk av å være et par meter tjukke, belysingen er sparsom. Det kommer med strøket, hvor den svære ubåtsbunkersen Dora dominerer og alt i nærheten fremstår som beslektede satellitter. På den andre siden kommer strøket også med en helt annen historie: nærmeste nabo er Wold Visningsrom, et steinkast lenger unna lå (eller ligger?) visningsstedet Knust (det er lenge siden jeg hørte noe), og en kjapp tur unna pågår Trondheimsbiennalen.
Et tredje faktum er at det er blitt et gentrifiseringsprosjekt, så regn med at kaffebarene og sjømatrestaurantene vil balle på seg noe sinnsykt frem til 2030. I det perspektivet har man valgt seg en motstandsdyktig tittel på utstillingen. Rewilding kommer både som sammenfattende fellesnevner og programerklæring, komplett med black metal-logo og en formulert agenda om å la ting vokse uten styring. Noe som forsterker følelsen av en samtidskunst på lag med en økologi i behov for å bli forstått riktig.
Folk flest liker ikke å dvele for lenge ved det, men dette tiåret begynte med at alle satt som fanger i sine egne hjem med et lager dopapir for tre år og all paracet som var å få på apoteket. Noe som ga kloden en sårt tiltrengt pustepause. Plutselig kunne de se sola i Beijing. Ja, jeg tror rent av de klarte å se den i Bergen. Man skal være forsiktig, både med å kategorisere eller prøve å samle ting under et eller annet begrep man selv har funnet på for å gjøre seg merkverdig, men hvis 1990-tallet i retrospekt dreide seg rundt – som oftest den egne – kroppen, ser 2020-tallet bare alt mer ut til å konsentrere seg om selve planeten, inkludert alle de andre vesener som bor her. Og det kan se ut til å være en voksende bevissthet rundt det faktum at det – når alt kommer til alt – ikke er vi som bestemmer her.
Men jeg tror kanskje jeg skal droppe det å tegne opp en ny kosmologi her og nå – min jobb er tross alt å anmelde masterutstillingen, og ingen fikser verden alene. For å gå tilbake til den latente beskjeden i tittelen: Verden fikser seg selv hvis ingen insisterer på å forbedre den. Dette er situasjonen nå, og jeg kan ikke noe for det, men det meste her ville faktisk ha klart seg bedre innenfor institusjonens hvite kube. Generelt er det fint lite, noe sted, som er ideelt for disse omstendighetene. En grå bunker er bare unntaksvis et optimalt visningssted for kunst, og det er i grunnen bare Erlend Elvesveens makeløse lydinstallasjon Swarmm som sklir naturlig inn i situasjonen. Det føles litt som å gi fra seg en punchline hvis jeg prøver å gjøre rede for alle lag i det som er like mye sprawl som swarm, men hvis jeg nevner det at middeltemperaturen i Trondheim i 1972 spiller en rolle, hinter jeg i det minste til noe av kompleksiteten. Men jeg mistenker og at noe av grunnen til at det funker så godt med omgivelsene er mediespesifikk – lydinstallasjoner gjør seg ofte godt i forlatte industrilokaler. Det forhindrer ikke at det fint ville overlevd i en kunsthall.
Særlig går denne dunkle grå postindustrielle vibben ut over de mer forsiktige prosjektene. Marie E. Prestons ansamling av simulert natur i The Forest for the Trees – hvor ymse fremmedmaterialer i kombinasjon med naturlige er med på å lage noe i nærheten av en tredimensjonal tegning av en skog som fremstår både ekspanderende uendelig og svært utsatt. Trær i papp, blader i tekstil. En øvelse i, eller forberedelse til, å imitere naturen den dagen den blir borte. Skyggene i lokalet blir på mange måter en forlengelse, men jeg tror uansett det ville stått seg sterkere i et temperert rom med hvite vegger.
Det samme gjelder Annamária Zemkovás Metamorphosis of Home – som for alvor river i sementerte forestillinger om hvor vi plasserer oss selv i næringskjeden, konsentrert rundt forholdet til duer. Både som symbol og tilstedeværende vesen i urbane miljøer. Og i noen grad gjelder dette også vevene til Sigurd Fiske Hokstad; en serie tepper med diverse fremmedmaterialer vevd inn, som like mye viser til action painting som utagerende tekstilkunst. Hengende fra taket inni denne betongklossen sliter de litt, selv om jeg jo ser at de er mindblowing.
Nå vet jeg en del om det å finne egnet lokale til denne mønstringen og alle vansker som plutselig kan oppstå. Jeg har ikke noe jeg skulle sagt egentlig, for tolv år siden drev jeg gjennom å legge masterutstillingen på Munkholmen – noe som garanterte null spontant oppmøte og at den ellers forble heller usett. Jeg har i årenes løp sett den i de aller fleste institusjoner byen har (og det er jo etter hvert blitt noen), men selv om det er spennende å improvisere seg frem til noe som ligger langt unna og ikke egentlig funker, så ville det beste vært å få etablert et fast punkt. At noen – enten det er museet eller sentret eller kunsthallen – tok det ansvaret med å gi et permanent rom til utstillingen et par uker i året. Det er tross alt årets viktigste utstilling vi snakker om. Og akkurat den her føles litt ekstra viktig. Den burde ha fått kommet inn i varmen.
