Noen ganger ligger nøkkelen i tittelen. Noen ganger ligger den i kjelleren. Atter noen ganger ligger den langt utenfor rekkevidde. Men her ligger den altså, i hvert fall delvis, i tittelen. Og i kjelleren.
Hvis man, slik jeg på godt og vondt har for vane å gjøre – og også gjorde her – forutsetningsløst går inn i utstillingen og bare forholder seg til hva som faktisk er der, er det fort gjort å gå seg vill. Det er merkelig hvor mye motstridende informasjon som befinner seg i lokalet sett i forhold til hvor få objekter det egentlig handler om. Mye er i det skjulte; noen av bildene ser ut til å være helt eller delvis overmalt med sort. Det første du ser er et av disse, som nesten er helt sort. Her ligger også denne intrikate papirbunken der et portrettmaleri stikker ut, på hvilket det er plassert et lysrør. To skulpturer som ser ut som noe jeg burde vite hva er, men som det tar meg flere timer å lokalisere i underbevisstheten (ståltråden som sitter rundt champagnekorken – jeg drikker åpenbart champagne alt for sjelden siden jeg ikke ser det med en gang, og det akter jeg å gjøre noe med). Og så det eneste arbeidet du egentlig kan ta på face value; to sorte hender der en glassplate kjører seg inn i vekket mellom tommel og pekefinger.
 |
| Sveinung Rudjord Unneland, Om Thomas’ letthet. Foto: Aleksander Stav |
Når jeg er kommet så langt vet jeg at jeg har sett noe som likner, og jeg har også begynt å gruble over om det muligens finnes en nyanseforskjell mellom utstillinger i Oslo og Bergen. Noe som i den forbindelse spiller en avgjørende rolle er den utstillingen med Bjarne Melgaard som snart åpner i Bergen Kunstmuseum, der de nyere arbeidene som ikke, skal vi si… «fikk plass» på Astrup Fearnley vil bli vist. Hvis de nå hadde vært på Astrup Fearnley ville det fort blitt problematisk, men jeg har en gnagende mistanke at tiden er ute av ledd, og at det ikke vil by på noen problemer å vise dem i Bergen. Den puritanske småborgerlige lille drittbyen ute på det forblåste vestlandet vil i mangel på et sensasjonslystent medieapparat fungere som en slags pustehull. Kanskje. Vi får se, Bergens Tidende har tross alt klart å skape sine egne skandaler innenfor samtidskunsten før, når de har sett sjansen til det, men det vil ikke spille noen rolle – det blir i tilfelle en bitteliten lokal storm som er over i løpet av et døgn og som neppe når utenfor kommunegrensen. Igjen; kanskje. Men det som kickstarter tankegangen er det faktum at Rudjord Unnelands arbeider de facto ville sett annerledes ut i Oslo. Når jeg lukker øynene mine og plasserer denne utstillingen i forskjellige lokaler i hovedstaden kan jeg forestille meg et annet sosialt mønster oppstå innenfor denne konteksten. På Hordaland Kunstsenter er jeg, som så mange ganger før, helt alene denne dagen. Det blir da også mer tydelig hva dette faktisk er – siden det på samme tid er både vittig, referansetungt og fullstendig destabiliserer både rommet det operer innenfor og hva slags slutninger den uforberedte betrakteren tror seg kunne trekke av det, og dermed oppviser det et slektskap med, la meg si, kanskje et titall andre kunstnere i samme generasjon, som alle tilfeldigvis har fast adresse i Oslo.
 |
| Sveinung Rudjord Unneland, Permanent tilstand N E E O W R D R. Foto: Aleksander Stav |
Men nøkkelen ligger altså delvis i tittelen, som viser til et ungarsk fruktbrennevin (som jeg også åpenbart drikker alt for lite av siden jeg ikke kjenner navnet), og et hint til en avsovnet landskapstradisjon. Det berusede, ustø blikket ville avgjort fungert bedre i forhold til både champagnekorkståltråden og alle de godt skjulte sammenhenger som ligger under overflaten og koker. Så bokstavelig skjult at det ikke en gang lar seg gjøre å fastslå at de faktisk er der. Og ikke minst i forhold til denne tanken om det pastorale, og med dette den bitre nostalgi over det tapte øyeblikket som det sjelden kommer noe godt ut av. Men nøkkelen ligger også i kjelleren, i hva som sett i denne sammenhengen forefaller så gjennomført absurd at selv den tapre må gi slaget tapt, i det man møter et blinkende neonarbeid i hvitt og rødt. En… klovn. Og det er jo nettopp der – fordi man må ut og gå rundt huset og inn fra baksiden, og det er snø og greier og ganske så glatt der i nedoverbakken, så man må passe på å være forsiktig, og det er derfor lite sannsynlig at noen ser dette først, så det må nesten med klokkerein eksakthet bli det som så godt som alle ser sist, hvis de nå gidder se det i det hele tatt – at jeg har mest lyst å skrive «Glem alt jeg skrevet frem til nå», fordi det så ettertrykkelig stiller hele resonnementet opp ned og skriver om alt på ny på en måte som gjør det dønn umulig å orientere seg. Stående ved denne klovnen nede i en mørk kjeller i Bergen vet jeg også instinktivt at det er omtrent her denne nyanseforskjellen mellom Oslo og Bergen oppstår, i det den nesten ondskapsfullt blåser vekk alt jeg trodde jeg visste om utstillingen den er en del av. En klovn, hva? I neon attpåtil. Hvor ser du noe slikt i Oslo? Neppe på denne siden Marianne Aulie. Men også der spiller champagne en avgjørende rolle. The plot thickens.
Ingressbilde: Oversiktsbilde, Sveinung Rudjord Unneland, Palinca Pastorale. Foto: Aleksander Stav.
