For å best kunne se det tokanals videoverket Eezhavati i Ilavenil Vasuky Jayapalans utstilling med samme navn, må du enten stå eller sitte med ryggen mot veggen, midt mellom to skråstilte skjermer. Selv her oppnår jeg ikke noen ideell tilskuerposisjon; jeg får ikke sett begge skjermene ordentlig samtidig, men må virre med blikket frem og tilbake for å forsøke å få med meg alt. Det kunne for så vidt tenkes at skjermene var plassert slik på grunn av plassmangel, men så liten er ikke Kunsthall Oslo, at det ikke finnes alternativer. Jeg tenker det er intensjonelt. Som tilskuer er jeg stilt til veggs, som det heter, motstandsløs og omringet.
Sist jeg utsatte meg for et verk av Jayapalan var det enda mer konfronterende. Ikledd svart munkekutte, stående inne i en slags grotte som relativt sikre kilder mente at egentlig var en utendørs pizzaovn, slapp han løs en massiv støykonsert over Jeløya. Det var en solfylt og tilsynelatende idyllisk lørdag, og selv om deler av publikum hadde møtt opp spesifikt for performancen, var det også en god del småbarnsfamilier og andre som uforvarende hadde satt seg ned på Galleri F 15s uteservering for å kose seg med kaffe og kringle.
Mens Momentumbiennalen 2023 ellers huskes for sosiale og velmenende (om ikke nødvendigvis vellykkede) prosjekter av typen Gudskuls kollektive kjøkken, gjorde Jayapalan med sitt bidrag stedet om til et buldrende inferno – på ingen måte et sted for dialog eller andre former for vennlig samhandling. Som publikum hadde man kun to valg – enten å høre etter og la lyden slå i kroppen, eller å flykte derfra. De som valgte å høre etter, kunne få med seg referanser til folkemordet på tamilene på Sri Lanka – eller Tamil Eelam som er navnet de bruker på hjemlandet nord og øst på øya – i et støybilde som fikk utsikten til blått hav og seilbåter til å virke som en tynn, illusorisk tapet klistret på et avgrunnsdypt mørke.
Lydbildet på Kunsthall Oslo er langt mer innsmigrende, riktignok med noen mørke bassganger, men uten støyelementer. Også her er det folkemordet og eelam-tamilenes kamp som er bakteppet, men tonen er mer utopisk. Med utgangspunkt i forestillingen om det guddommelige som samtidig hinsides og iboende i alle ting, presenteres en monolog som fokuserer på muligheten for endring innenfra, å kunne velge og designe sitt eget liv – og dermed påvirke sin egen gjenfødsel. I formidlingsteksten som følger utstillingen snakkes det om genetisk frihet, men det forblir uklart for meg hvordan det egentlig er tenkt. Snarere kommer jeg til å tenke på at nyere forskning visstnok har vist at traumatiske opplevelser kan endre genmateriale og dermed føres videre til nye generasjoner, ikke bare som overleverte fortellinger, men også som en form for kroppslig minne. Men det Jayapalan maner frem synes å være det motsatte, en slags indre revolusjon.
Det suggererende videoarbeidet ser ut til å kombinere fotografisk materiale og digital animasjon og spenner visuelt fra bilder av universet, sveipende kamerabevegelser over og gjennom ulike landskap, dveling ved unge, vakre ansikter, til det som likner innsiden av en kropp. På et tidspunkt vises et rødt flagg, et åpenbart revolusjonært symbol, som rent visuelt står i relasjon til den rødfargen som både preger store deler av videoarbeidet og utstillingen i stort. På veggen i motsatt ende av lokalet projiseres en animert utgave av et yantra – et geometrisk diagram tradisjonelt brukt i tantrisk meditasjon – holdt i nyanser av rødt. Her ser det også ut til å foregå en kamp mellom lys og mørke, og spiralbevegelser som stadig skifter retning.
Rundt en sentralt plassert hvit lettveggkonstruksjon, en slags minimalistisk versjon av et tamilsk tempel, koyil, er det drapert et rødlig-oransje tekstil som møtes på hver side av et mahognyfarget «kosmisk egg», et tradisjonelt skapelsessymbol. Eller, strengt tatt er det bare et halvt, splittet egg, hengt på veggen midt mellom de to tidligere nevnte videoskjermene. Plassert rett overfor yantraet finnes et annet symbol forbundet med skapelse (og ødeleggelse), en lingam-yoni-statue – bestående av en vertikal søyleform som representerer det mannlige, eller Shiva, og en vertikal skålliknende form som representerer det kvinnelige, eller Shakti. Som for å signalisere at dette er en lingam som ikke egentlig er i bruk, ligger det noe vissent løv på den. Vel så påfallende som referanser til genteknologi er disse henvisningene til og modifikasjonene av tradisjonell hinduistisk symbolikk. De synes imidlertid å fungere mer som kulturelle identitetsmarkører enn som autentisk religiøst innhold. Men nettopp det, forestillinger om hva som er autentisk og ikke – identiteten du er født med eller identiteten du skaper deg – er noe av det Jayapalan setter i spill.
Hvordan fortsetter du egentlig, som overlevende etter et folkemord? Og hva om folkemordet ikke egentlig tar slutt? Det synes å være sentrale spørsmål her, og blant svarene som gis er å ikke la dem som fornekter din historie og eksistens definere deg. Hovedpoenget virker imidlertid å være intensjonen om å skape en egen virkelighet, ikke hvordan det konkret skal gjøres. Eezhavati fremstår som et sted å samle styrke – eller for de av oss som ikke tilhører den tamilske diasporaen, også et sted for påminnelse og bevisstgjøring.
