– En kunsthøgskole må stadig kritiseres

Påtroppende rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo, Måns Wrange, mener kunstutdannelsen har økt betydning i en offentlighet preget av populisme og kunnskapsforakt.

Fra Kunsthøgskolen i Oslos digitale fabrikasjonssenter. Foto: Siri Østvold.

Før påske fikk den svenske kunstneren Måns Wrange 60 prosent av stemmene i rektorvalget ved Kunsthøgskolen i Oslo. Sammen med prorektor Anne-Linn Akselsen tiltrer han den 1. august og skal sitte i fire år. Fra utsiden kunne resultatet ligne en reaksjon på KHiOs håndtering av metoo-sakene som har preget skolen i senere tid. Fagansatte Kunstkritikk har snakket med understreker imidlertid at rektorbyttet ikke var en metoo-reaksjon.

– Valget uttrykker snarere et ønske om å tydeliggjøre skolens kunstneriske posisjon og å styrke demokratiske beslutningsprosesser, sier Saskia Holmkvist, professor ved Kunstakademiet og tillitsvalgt i Forskerforbundet.

– Kunstnere må være kritisk bevisst sin posisjon i samfunnet, sier Wrange til Kunstkritikk. – Denne kritiske bevisstheten må også gjelde kunsthøgskolens egne strukturer. En kunsthøgskole må stadig kritiseres, revurderes og forandres for å være relevant i sin samtid.

Den påtroppende rektoren anser kunsthøgskolene som en av få offentlige plattformer hvor en fordypet og kritisk diskusjon om kunst og samfunnet kan foregå. – Det er en posisjon som har blitt langt mer betydningsfull i et medialt og politisk landskap hvor den kritiske offentligheten krymper inn mens populisme, kunnskapsforakt, klimafornektelse, rasisme, sexisme, bi-, homo- og transfobi og motstand mot nyskapende kultur og ytringsfrihet øker.

Påtroppende redaktør ved Kunsthøgskolen i Oslo, Måns Wrange.

Både som kunstner og pedagog har Wrange arbeidet i grensefeltet mellom kunst og vitenskap. Han har vært forskningsveileder, blant annet på KHiO på slutten av 00-tallet, styreleder for den svenske kunstneriske forskerskolen ved Lunds Universitet, professor ved Konstfack, og rektor ved Kungl. Konsthögskolan i Stockholm fra 2008-2014, hvor han fikk etablert et program i kunstnerisk forskning. Her økte han også antallet kvinnelige professorer fra 30 prosent til 50 prosent.

Da han ble spurt om å stille til valg av KHiOs nominasjonskomité, hadde Wrange akkurat avsluttet et gjesteprofessorat ved Stockholms universitet hvor han arbeidet med et tverrfaglige prosjekt mellom kunst og forskning innen kjønnsvitenskap, politisk retorikk og medieteori. – Jeg takket ja ettersom KHiO nå går gjennom en spennende tid hvor skolens seks avdelinger skal samarbeide i større grad. Etter snart 25 års erfaring med arbeid på tre kunsthøgskoler og to universiteter, og en mengde tverrfaglige samarbeid, mener jeg at jeg kan bidra til denne prosessen.

Ser du noen særegne utfordringer ved en kunstutdanning sammenlignet med andre typer utdannelsesinstitusjoner?

– Jeg ønsker ikke å romantisere kunstutdannelsen, men det finnes en del forskjeller. Den største er kanskje at studenter og fagansatte ofte har mye tettere kontakt. Dette gir store pedagogiske fordeler sammenlignet med en mer upersonlig forelesningstituasjon, men denne tette relasjonen er ikke ukomplisert, noe som har blitt tydelig etter metoo. Veiledersituasjonen stiller store krav til en kritisk selvbevissthet om hvilke maktperspektiver situasjonen rommer.

Tillitsvalgte ved Kunsthøgskolen forteller at fagansatte ikke blir hørt og at deres faglige råd ikke blir tatt hensyn til, om lite medbestemmelse, og at det er utydelig hvor og hvem som fatter beslutninger. Hva er dine planer for å håndtere denne situasjonen?

– Ettersom jeg ennå ikke er fullt innsatt i hvordan de demokratiske prosessene fungerer på KHiO, vil jeg vente med å uttalte meg spesifikt om denne situasjonen. Rent prinsipielt er jeg kritisk til New Public Management-ideologien og «fra toppen og ned»-styret som preger et voksende antall universiteter i Norden og Europa forøvrig. Isteden vil jeg styrke det kollegiale styret. Beslutningene som berører utdannelsen skal fattes i demokratiske forum med representanter fra studentene og de fagansatte. På Kungl. Konsthögskolan arbeidet jeg mye med å flate ut hierarkiene og øke medbestemmelse gjennom å utvikle og tydeliggjøre de demokratiske beslutningsprosessene.

På grunn av underskudd må alle KHiOs avdelinger kutte 10% i 2019, samtidig beskriver skolens årsrapport et større behov for oppussing og rehabilitering av bygningsmassen, samt oppgradering av verksteder. Hvordan vil du angripe denne situasjonen uten å kutte i skolens faglige tilbud?

– Situasjonen krever et langsiktig arbeid og en mengde ulike strategier som må utarbeides i demokratiske prosesser, og jeg kan ikke redegjøre helt for dette i dag. På en annen side har jeg arbeidet med lignende utfordringer på Kungl. Konsthögskolan. Da jeg tiltrådte som rektor hadde skolen et stort underskudd etter årlige nedskjæringer. Gjennom langsiktig arbeid lyktes vi med å balansere budsjettet og ikke bare beholde andelen ansatte, samt holde verkstedene intakte, men også å øke utdannelsesvirksomheten på flere områder, samt opparbeide en stor egenkapital for å kunne møte fremtidige nedskjæringer.

– Dette var resultatet av en mengde beslutninger, inkludert ombygging og bedre utnyttelse av skolens lokaler; utvide eksterne inntekter gjennom blant annet bedre prosesser og støtte for å søke eksterne forskningsmidler; bedre samarbeid internt, mellom skolens lærere og avdelinger; samt inngåelse av samarbeid med andre kunsthøgskoler, universiteter og institusjoner. I tillegg la jeg, i samarbeid med rektorene på de andre kunsthøgskolene, et langvarig press på Kunnskapsdepartementet om økte forskningsmidler. Dette ga til slutt et positivt resultat.

KHiOs årsrapport beskriver utvikling av skolens program for kunstnerisk forskning som en sentral oppgave, men også en utfordring: skolen må dekke økte kostnader til stipendiatenes lønn, kontor- og atelierplasser. Wrange sier det er for tidlig å beskrive detaljene i dette arbeidet, men han ser for seg økt samarbeid med andre doktorgradsprogrammer i Norden og Europa, og han ønsker å gi stipendiatene økonomiske muligheter til å undervise på bachelor- og masternivå. Kunst og akademisk forskning anser han ikke som motsetninger.

– Både i Norge og i Sverige har vi lykkes med å få en egen doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid formulert av kunstnere på kunstneriske premisser. Den skiller seg helt fra en vitenskapelig forskereksamen. Jeg ser heller ikke kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning som adskilt fra resten av kunsten. Kunstnerne som har deltatt i det norske stipendiatprogrammet utgjør noen av de mest interessante og internasjonalt aktive kunstnerne innen samtidskunsten, sier Wrange.

Læserindlæg