Gunvor Nervold Antonsen lager store treskulpturer med motorsag og monumentale tekstilcollager. Sist jeg så verk av henne var i Trondheim kunstmuseum, der var det en flokk digre hender som nærmest strakk seg opp fra gulvet på en måte som fremkalte både Terminators sluttscene, og direktedemokratiets mest billedlige instans: stemming ved håndsopprekning. Også den gang var verkene nært forbundne med en publikasjon, den korte diktboka med samme tittel som utstillingen, Vi er margen (2019), der oppstykkede setninger gjengav erfaringer fra industriarbeidere som mistet jobben sin i bygdas hjørnesteinsbedrift. I utstillingen De fleksible på Kunstnernes Hus arbeider Nervold Antonsen fortsatt tett på idealene fra det gamle sosialdemokratiet og virkningen på enkeltmennesker av hvordan det er radbrukket gjennom de siste årene.
Til grunn for utstillingen ligger samtaler med det presseskrivet beskriver som utsatte mennesker. Det er viktig at flere av de store, kraftige figurene i utstilling denne gangen er veltet. Dette kommer jeg tilbake til. Figurene er generiske, skåret frem av veden i positurer som antyder voksne i affekt. Flere holder barn. Til forskjell fra eksempelvis Camille Henrots Munn til munn på Munchmuseet i vår, er barna her passive, uskyldige små som søker trygghet i noe større enn seg selv. På endeveggene henger relieffer skåret ut i treplater. De forestiller elementene jord, ild, vann og luft som figurerer sammen med grøde, barn, mødre og hender.
En førmoderne orden danner altså horisonten trekjempene ses mot. Fordi figurene er så forvridde, melder tanken seg at denne fortidige orden er i utakt med den levde erfaringen som tyner samtidsmennesket. Mødre og barn er bare gode, og se: jorden ligger der klar til høsting. At relieffene eventuelt skulle være kunstnerens håp for fremtiden, virker fjernt, men ville i så fall preke om det håndgripelige: verdens sammenhenger beskrevet ut fra det kompleksitetsnivået det blotte øyet når. Om bare verden kunne være enkel nok, kunne en finne måter å handle på i den.
Med i utstillingen er også det førti minutter lange lydverket Fra samtaler med (2023), der de nevnte samtalene er representert i utdrag, samtlige lest opp av den samme, melodiøse kvinnestemmen. Verket ligner mindre på en kompilasjon av samtaler enn én sammenhengende fortelling, kanskje fordi erfaringene av vanskjøtting fra nære omsorgspersoner som deles, og forestillingene om det gode som det skikkelige, enkle og tydelige, overlapper i så stor grad. Utsagnet «Jeg er ikke sint på noen av de som svek meg», hekter oppmerksomheten min: noen har kommet ut av et helvete som et rimelig sunt, produktivt menneske. Men hvorfor skal en stille seg tilgjengelig og i beredskap for en samfunnsorden som svikter en? I et perspektiv er de feite, de tynne, unnasluntrerne, de som søvnen unnflyr om natten, de som ruser seg, likevel i besittelse av et potensielt aktørskap, idet de nekter å være produktive. Nekter, kunne en tenke, å holde seg i optimal beredskap.
Personene Nervold Antonsen har samtalt med er navnløse. Den samme avstanden beholdes i de omfangsrike veggteppecollagene samlet under tittelen Ikonostas (2022-2023), som ifølge presseskrivet skal portrettere disse personene. De er uegenartede på en ekelandsk måte. Med ansiktet delt i skjematiske plan blir de like hverandre til en slik grad at de kunne ha tredd i hverandres sted. Jorden og vannet trer tidvis inn og løser opp figurene, som i et der kretser av blad omkranser hoder som vannliljer, eller et annet der brune linjer applikeres over ansiktet, ett øye i fjeset og ett kikker ut fra mulden. Det er naturen som virker på menneskene her, ikke relasjonene de står i til hverandre. Kombinasjonen av forskjellige tekstiler minner meg om Elise Storsveens utstilling på Vigelandmuseet tidligere i år, som imidlertid fremstilte mennesket langt mindre naturbundet med sine kyborgske kvinnfolk. Til forskjell fra Nervold Antonsens dialog med freskotradisjonens visualiseringer av sosialdemokratiet, minnet Storsveens bilder meg om kritikken av reproduksjonens rolle som del av verdiskapningen den idealiserte arbeideren avhenger av.
I den korte boken The old is dying and the new cannot be born (2019) vektlegger filosofen Nancy Fraser hvordan verdensbildet som understøtter gjeldende maktforhold innebærer konsensus om hva rettferdighet og retter er. Det som strir imot for meg i utstillingen De fleksible, er hvordan billedspråket med enkel naturlighet og forbilder som lydverkets helter – de skikkelige, helvedspersonene med sterke, uthvilte hender – opprettholder de samfunnsidealene og holdningene som bidrar til å sette ut enkeltpersonene. Å være utsatt, altså satt ut, er å være overlatt til seg selv, en katastrofe for et flokkdyr. Men det kunne også bety å være satt ut i betydningen skjøvet vekk fra senter, en som kan se samfunnet fra en annen vinkel og kalle dets selvbeskrivelse upresis. Kanskje er Nervold Antonsens utstilling en ansats til å velte flere fortellinger om enkle, misvisende sannheter, slik de veltede skulpturene kan antyde et rom for tvil om dyden i stadig å være parat som propellant for produksjonen, heller enn å håpløst symbolisere enkeltmenneskets undergang. Der det forsvunne, eller aldri lokaliserte, sinnet, kan få et sted og ikke ødes i slit.
