– Jeg er interessert i hvordan vitenskap og botanikk har vært tett forbundet med kolonialisme, sier Jumana Manna da jeg møter henne under installasjonen av utstillingen Arbeider fra lager, som åpner den 22. juni Nasjonalmuseets rom 87.
Utstillingen skal vises i ett år, og den inngår i en ny strategi for presentasjonen av verk i museets eie, ledet av Nora Ceciliedatter Nerdrum, som tiltrådte stillingen som avdelingsdirektør for Nasjonalmuseets samling i fjor.
Mannas utstilling består av flere verk fra blant annet serien Post Herbarium (2016), som tar utgangspunkt i den amerikanske misjonæren George Posts arbeid med å dokumentere floraen i Levanten på 1800-tallet som et ledd i sine bibelstudier.
Museet viser også filmen Wild Relatives (2018), som ser nærmere på økonomien og politikken rundt plantefrø. Filmen følger forskningsinstituttet ICARDA som måtte flytte fra Aleppo til Libanon under den syriske borgerkrigen i 2012, og de påfølgende transaksjonene med frøhvelvet på Svalbard. Manna løfter også inn perspektivet til en syrisk bonde som til tross for at han er fordrevet hjemmefra, starter et frøbibliotek for å dele kunnskap rundt det å dyrke mat.
– Post Herbarium er et resultat av research jeg har gjort om skjæringspunktet mellom historisk botanikk og den kunsthistoriske sjangeren stilleben, og Wild Relatives forsøker å se tilfeller hvor plantestudier, kolonialitet, utvinning og sosial ulikhet møtes i samtiden, sier hun.
Arbeidene er henholdsvis ti og åtte år gamle, og Manna mener at ting bare har blitt verre siden da, med tanke på frøtap som følge av blant annet klimaforandringer og krig.
– Arbeidene har fornyet relevans i dag når Israel ødelegger så mye av regionen vår.
Hun forteller om hvordan våtmarkene i Gaza, som tidligere har huset migrasjonsruter for fugler på vei fra Afrika til Europa, er rasert av Israels krigføring, og hvordan havskilpadder sliter med å formere seg i Sør-Libanon på grunn av den ekstensive bombingen. I samme område har også Israel sprayet med hvitt fosfor, noe som gjør matjorda giftig og umulig for bøndene å dyrke i.
– En annen rød tråd i arbeidene er hvordan hva som bevares og hva som hviskes ut er hierarkisk ut ifra hvem som trekker beslutningene. I noen tilfeller virker det som om planter behandles med mer omsorg enn mennesker.
Manna peker på hvordan mange fordrevne syrere under borgerkrigen ikke fikk flyktningstatus eller ble tatt vare på, samtidig som høye pengesummer ble brukt på frøene som forflyttet seg mellom land, fordi de er en viktig, global vare.
Den siste komponenten i rom 87 er en pall med overskuddstein fra Mannas steinkollasj Sebastia (2025) på Johan Nygaardsvold plass i det nye regjeringskvartalet. Verket er laget med innsamlet stein fra bygge- og restaureringsprosjekter over hele Norge, og dersom bygulvet må repareres under utstillingen, kan steiner hentes fra museet. Felles for de eldre arbeidene og Sebastia er at de handler om utvinning, lager- og samlingspolitikk, samt det å ta vare på de ressursene vi har, sier Manna.
– Hvis vi forlater den kapitalistiske logikken, og behandler ressurser som noe felles, finnes det måter vi kan fortsette å leve sammen på uten å ødelegge planeten og hverandre ytterligere.
Som palestinsk kunstner, har hun de siste årene både kjent på enorm støtte og forverrede arbeidsvilkår på grunn av en innskrenkning av det offentlige rom, der palestinske og pro-palestinske stemmer stilnes, noe Manna mener er en immateriell del av folkemordet.
– Det har vært en oppklarende tid, der det er blitt tydelig hvilke individer, institusjoner, stater og regjeringer som faktisk bryr seg om urett og frigjøring.
Manna sier hun har erfart vold og sensurering, i tillegg til utstøtelse fra det hun kaller feige institusjoner. Likevel har de siste årene først og fremst vært vanskelig fordi hun er palestinsk, og ser sitt eget folk myrdes. Det har vært tøft å bo i Tyskland, sier hun, der regjeringen og kultursfæren åpenlyst støtter Israel.
– Å jobbe i Tyskland har vært en veldig aggressiv opplevelse, og nå viser jeg bare arbeidene mine på private og kunstnerdrevne steder. Det er ekstremt sjeldent at palestinske stemmer, eller stemmer som er kritiske til sionismen, mottar offentlig, tysk støtte.
Sånn sett er situasjonen litt bedre i Norge, sier hun, selv om hun også trekker fram en generell dobbeltmoral, der solidaritetserklæringene til Ukraina sitter løsere enn dem til Palestina. Konflikten som utspilte seg rundt Nasjonalmuseet i fjor på grunn av tilbakeholdenheten deres med å vise palestinerne støtte, samtidig som de inkluderte den israelske tekstilkunstneren Noa Eshkol i samlingsutstillingen, mener hun har vært en stor flause.
– Det er skammelig at det ikke ble tatt hånd om tidligere, og at vi måtte hele tre år inn i folkemordet før samlingen ble endret. Jeg er glad for at museet forsøker å rette opp feilen, og håper det markerer en vending mot mer etisk ansvarlig drift, der museet blant annet divesterer fra problematiske inntektskilder, og at det ikke bare gjøres for å stilne debatten.
Nora Ceciliedatter Nerdrum, avdelingsdirektør for Nasjonalmuseets samling, sier til Kunstkritikk på e-post at presentasjonen av Manna i rom 87 er starten på en større fornyelse av samtidsdelen, der museet over tid vil gjøre mer helhetlige grep i samlingspresentasjonen, med en flerårig plan for utskiftning av hele rom. Målsetningen er blant annet å jobbe mer dynamisk med de nyere verkene, og synliggjøre at det ikke finne én samlet eller endelig fortelling om kunsten, men flere.
– Vi arbeider langsiktig med å utvikle samlingen og utstillingsprogrammet i tråd med museets strategi for større bredde og flere perspektiver.
Hun sier presentasjonen av Manna og visningen av den palestinske thoben under tekstilkonservator Hannah Vickers foredrag i april må ses i denne sammenhengen.
– Dette er ikke enkeltstående tiltak, men en del av et pågående faglig arbeid med hvordan samlingen kan speile samtiden på en mer nyansert måte.
På spørsmål om hvilke lærdommer museet kan trekke fra konflikten som har vært, sier Nerdrum at museet ønsker å være mer bevisste på sin rolle som offentlig kunstinstitusjon og være tydeligere både i de faglige valgene de gjør, og hvordan de formidler dem, samtidig som de skal være åpne for at kunst kan skape uenighet og diskusjon.
