Hva er det som gjør det esoteriske og okkulte så forlokkende på unge kunstnere i dag? Representerer det en romantisk dragning mot eksklusivitet og lukkede subkulturer, eller antyder det at bærebjelkene i det modernistiske folkeopplysningsprosjektet er i ferd med å kollapse?
Okkultisme, mystikk og det irrasjonelle er tema med stort nedslagsfelt både blant yngre nyutdannede kunstnerne her i Norge, og i internasjonal sammenheng: «They are gathering information about something they don’t understand. It is admirable, but is it safe?» heter det i et tekstfragment fra Johannes Heldéns Natural History. Ordene inngår i et spesifikt narrativt eksperiment, men det er noe ved dem som kan tjene som et godt utgangspunkt for utstillingen Future Primitive på UKS.
 |
| Liv Bugge, Cremation of Care |
Utstillingen er fin. Den har ett svært godt verk, videoen Felix Culpa – A Handmade Massacre av Martin Skauen, og flere bidrag som sammen formulerer noen interessante tanker knyttet til dragningen mot det såkalt irrasjonelle. Både Marius Engh og Liv Bugge tar tak i forholdet mellom lukkede broderskap og symboler, ritualer og livsanskuelse, men de presenterer sine funn på vidt forskjellig måte. I Cremation of Care har Bugge bygd opp en etterligning av Bohemian Clubs hellige symbol – en massiv 12 meter høy fascistisklignende ugle. I fronten er det plassert en lysende lampe. På baksiden er det montert inn en monitor hvor en kan høre utdrag fra en av seremoniene i denne amerikanske herreklubben, samt se en kort video som i hovedsak består av animerte akvareller.
 |
| Marius Engh, Stargazer |
Engh har valgt en ordløs og minimalistisk tilnærming: En lav hvit rektangulær skulptur kalt Stargazer står beskjedent på gulvet, mens et relativt lite fotografi av et borgtårn, delvis dekket av trær, henger midt på veggen. Fotografiet bærer tittelen Center of the World (Wewelsburg 1934-1945). Heinrich Himmler hadde store planer for renessanseborgen i Wewelsburg. Den skulle bli sentrum for den tyske verden etter det tredje rikets seier. Her skulle ledere til SS-Führerkorps utdannes og, viktig i denne sammenhengen, borgens nordre tårn var stedet hvor «Totenkopf», ordenen for de ypperste SS-lederne skulle møtes og gjenoppstå som de nye ridderne av det runde bord. I Stargazer ligger svastikasymbolet innrammet av et kvadrat, med en slags pyramide som midtpunkt. Poenget er at disse symbolene visstnok utgjør det formmessige fundamentet for et nanoteknologisk mikroskop. Kløften mellom forskning og overtro er kanskje ikke så stor som vår modernistiske livsanskuelse skulle tilsi.
Problemet med å innhente informasjon nok til å nå frem til denne innsikten reflekterer logisk nok det faktum at lukkede broderskap ikke gir ved dørene. Både Bohemian Club, som har Richard Nixon og William Randolph Hearst som æresmedlemmer, og andre esoteriske miljøer som Frimurerlosjen, baserer seg på eksklusivitet, makt og ritualer. De står med andre ord i klar opposisjon til det modernistiske folkeopplysningsprosjektet, hvor målet om lik rett til kunnskap har stått sentralt. Spørsmålet er så hvorfor det esoteriske og okkulte virker så forlokkende på et stort internasjonalt kunstmiljø. Representerer det en romantisk dragning mot eksklusivitet og lukkede subkulturer? Et dekadent sug etter en mystisk historisk form? Eller antyder det at bærebjelkene i det modernistiske folkeopplysningsprosjektet er i ferd med å kollapse? I siste nummer av Frieze peker Lars Bang Larsen på det sistnevnte: «With the current war in Iraq and the impending threat of ecological disaster, the period since 9/11 is perhaps the first moment in history since the Vietnam War that harbours a global sense of tragedy. In such circumstances, the power structures of the western cultural canon – in its current incarnation a peculiar hybrid between religious delirium and the rationalist basis described be the Enlightenment – is open to a critical attack.» («The Other Side», april 2007, Frieze nr 106).
 |
| Martin Skauen, Felix Culpa – A Handmade Massacre |
Jeg har problemer med konstruksjoner av så store årsakssammenhenger. De blir fort så omtrentlige at de passer til det meste. Likevel er det noe i den vestlige kulturens dualistiske relasjon mellom «rasjonalitet» og «overtro» som brenner etter å bli tatt på alvor og reformulert. Sprengstoffet i lukkede broderskap, i den nærmest religiøse ideen om å være utvalgt, ser vi allerede antydninger til i de nynazistiske oppblomstringene i Russland og Tyskland. Verden vet hva den kan koste. Derfor er det kanskje også passende at Skauens Felix Culpa… er plassert i inngangspartiet på UKS. Verket viser en grotesk helvetesvisjon hvor menneskene er knyttet til hverandre via én lov: Spis eller bli spist. Tematikken skildres gjennom en brutal lidderlighet, og et hypnotisk godt lydspor trekker betrakteren inn i en postapokalyptisk visjon som ikke ligger langt unna den Cormac Macarthy skildrer i sin siste bok The Road.
Skauen er også representert med en serie på 6 tegninger kalt Scent of a Woman. Her undersøker han ulike måter å representere kvinnen på opp gjennom historien. Noe av det som er interessant er hvordan han fanger opp at den visuelle representasjonen av kvinnen – i langt større grad enn mannen – er et godt parameter på aksen mellom rasjonalitet og overtro. Serien står godt i seg selv, men faller likevel noe utenfor den diskusjonen rundt det esoteriske som utstillingen legger opp til.
 |
| Daniel Jensen, Phantasms of the Living |
Det gjelder også Natural History av Johannes Helden. Visuelt er det fint gjort, med den interaktive installasjonen blir for langdryg til at jeg blir stående for å nøste opp de underliggende narrative strukturene som tekstarket fra kuratorene (Helga-Marie Nordby og Sylvia Kochanska) lokker med. Daniel Jensens installasjon Phantasms of the Living virker først og fremst som et forsøk på å gjenskape en ordløs situasjon, hvor menneskekroppen delvis tangerer det amorfe i form av små gipsskulpturer, og hvor blant annet bøker, glass, makramé, bord og lamper danner et univers hvor det råder en annen form for logikk. Installasjonen mangler imidlertid intensitet, og kommer til kort i form av en kjedelig materialbruk og noe lettvinte innlagte referanser (boktitler). Installasjonen blir for pen, for dressert, og følelsen av å ha sett den før sniker seg inn på et tidlig tidspunkt.
Kunstnerne har laget en fanzine som følger utstillingen. Den åpner med en tekst fra Goethes Faust, som ble utgitt i brytningstiden mellom tysk klassisisme, Sturm und Drang og romantikk. Hovedpersonen Faust er et vitenskapsmenneske, en humanist som har det meste, men som selv føler han ikke vet nok. I sin tørst etter å få tilgang på mer enn konvensjonell og religiøst godkjent viten inngår han et veddemål med Mefistofeles (djevelen). Veddemålet innebærer at Fausts sjel er fortapt hvis han oppgir sin streben etter kunnskap og slår seg til ro i et øyeblikk av tilfredshet.
Faust er et tobindsverk som kom ut i henholdsvis 1808 og 1832. Da bøkene ble skrevet speilet konflikten blant annet forholdet mellom den moderne vitenskap og en autoritær kirke. Nå er de mer aktuelle i relasjon mellom et døende opplysningsprosjekt og noe vi fremdeles ikke vet hva er, og som vi heller ikke overskuer konsekvensene av. Fausts dilemma tilhører oss fremdeles.
1. Jeg har ikke forholdt meg til Helga-Marie Nordbys kuratortekst i denne kritikken. At min anmeldelse skulle ligge tett opptil, som Christer Dynna hevder, må da være et resultat av ren magi. Kanskje har jeg en åndelig tvillingsjel når alt kommer til alt? I tilfellet med Marius Enghs Center of the World (Wewelsburg 1934 “ 1945), var det Wikipedia som var min tekstkilde, ikke Nordby. Lyttestasjonen forholdt jeg ikke noe særlig til fordi jeg forstod slik at den kom til svært seint i prosessen og var tenkt mer som et bonustrack. Det kan være jeg misforstod det, men å tolke det som om jeg da bare fulgte Nordbys instruksjoner, det er å drive det litt langt.
2. Så over til tendensen: Oppgjøret med det store moderniseringsprosjektet og hva det har undertrykt synes jeg er tilstede på ganske mange samfunnsområder. Her til lands manifesterte sosialdemokratiet seg som den foreløpig siste samfunnsmodell i tråd med modernitetsprosjektets idealer. Det møter motstand nå, og på den måten tvinges vi til å reflektere over hvor vi vil. Future Primitive peker på noen av de aspektene (irrasjonalitet, overtro, religion, seksualitet) som moderniteten har forholdt seg til på en utilstrekkelig, og noen ganger katastrofalt dårlig måte.
Dynna mener at tendensen ikke finnes. Jeg er uenig i det. Les Harry Potter eller Gunnstein Bakke (Den indre olding). Spør deg om Monica Winther kunne gjort sine performance for ti år siden. Se på oppgjøret med relasjonell estetikk. Følg med på alle kanondebattene i Norge, tror du de hadde vært mulige for ti år siden? Se på oppblomstringen av nynazisme. Tenk på utstillingen With Us Against Reality. Se på revivalen rundt Kenneth Anger. Hør på Black Metal.
At det å peke på en tendens er det samme som å gi tendensen mandat er en logisk kortslutning. Jeg hentet ikke tendensen fra Nordby og jeg brukte heller ikke noe plass på å diskutere om den faktisk eksisterer, for det synes jeg den gjør. Generelt sett synes jeg kuratortekster tillegges altfor stor vekt. Når Dynna kritiserer Daniel Jensens installasjon på bakgrunn av hva som står i kuratorteksten, anklager han i realiteten verket for å ikke illustrere teksten godt nok.
3. Dynna hevder at utstillingen ”ikke søker seg bakenfor det symboluniverset den kan lese som en kritikk av” og at det er en svakhet. Der er vi uenige. All kunst behøver ikke være en kritikk av noe. Det synes jeg er et reduktivt syn på kunst. Future Primitive peker på en del sammenhenger som jeg hadde stor glede av å tenke over. For meg er det en kvalitet
Det er ikke viktig for meg å se anmelder «diskutere der hvor jeg vil gå inn, om tendensen.» Men når premisset om den blir brukt uten motstanden ved et «visstnok», står påstanden alene uten begrunning – det virker lettvint. / «Det kunne hun selvsagt ha gjort dersom hun mente at det var en tvilsom påstand, at denne tendensen finnes.» Ikke bare en avvisning, men òg en, eller særlig, en annamelse av påstanden fordrer en forklaring.
Som «genre» har jeg mindre problem med å akseptere det okkulte, mystiske og dunkle som en (estetisk) kategori innenfor hvilken mye kunst må plasseres. Og jeg syns også det er nærliggende å peke på stunt à la TAFKAG i den sammenheng. Men, som du også påpeker, det er forskjell på svermerisk produksjon av lukkede koder til eget bruk på den ene siden “ og kritisk refleksjon over den tilrøvelsen av makt andre eventuelt oppnår ved å utvikle lukkede kretser innenfor systemer hvor åpenhet er en forutsening (som demokrati) på den andre.
Innenfor kunst er det som kjent ingen forutsetning, tvert i mot.
Dikotomier / motsetninger/-poler generer konflikt som virker tildragende og stimulerende “ men som beskrivelse av mer enn idealer, kommer de til kort. Gråsonene blir borte. (Bush’ patriotiske fremstøt med å peke på USA som det Gode opp mot ‘the Axis of evil’ er en retorisk slager, som er mye brukt i kunst fra filmindustrien i Hollywood (Disney og aktionfilmer).
Innfallsvinkler som tar sikte på å avsløre modellene for denne meningsproduksjonen som vi ofte hviler våre intellektuelle øvelser på, altså slike klartenkte æmotsetnings par ”(!) hvor vi definerer noe gjennom dennes motsats, ville være en god brekkstang her. Den blir ikke brukt.
Jeg syns det er vanskelig å kjenne seg igjen i slike “klare tanker” og motsetninger som i den dikotome virkelighetsmodellen (som kunsten liksom skal være en geigerteller for?) som UKS her fremtstiller og som anmelder lydig følger opp. Fordi, for det ene, er vel heller ingen opplysnings- ideologi så pur som det vi utgir den for – den er jo òg avslørt som basert på hegemonisk makt med albuerom for misbruk (mye kulturvitenskap i mellomkrigstiden tjener som eksempel).
Derfor virker dette litt for enkelt stilt opp og æløst” i denne sammenhengen “ hvem er det som tror på modernisme som en kulmen av sivilisering og fremskritt (mot lys/innsikt), som videre nå skal anses som endebrakt prosjekt, som umulig lar seg føre videre. Som kontrastveske til det Future Primitive tematiserer/ illustrerer, fungerer det derfor bare slik: Aha: Dark is the new white !?… Men, hva om Fausts dilemma kan tenkes å være og alltid ha vært minst like operativt innenfor opplysningsprosjektet/ modernismens klartenkte tankerom? Det ville stilt problemstillingen for utstillingen i et annet lys, som jeg gjerne skulle sett debattert “ i utstillingen fortrinnsvis. Det har jeg ikke sett, eller lest.
Grunnen til at mitt tilsvar er ganske langt, er at jeg ikke skjønte hva du mente før jeg gikk inn og analyserte det, punkt for punkt. Jeg er enig i at jeg satte konklusjonen på spissen, og du ble han som peker på keiseren.
Det virker som du førte en sak for å bevise at kritikeren var i kuratorens lomme – og det kunne jeg ikke få til å stemme, i og med at kritikken fortolker (på godt og vondt) det materialet som foreligger; utstillingen og annen info.
Men det er klart å se at Paasche ikke går inn der du helst vil diskutere, om tendensen. Det kunne hun selvsagt ha gjort dersom hun mente at det var en tvilsom påstand, at denne tendensen finnes. Jeg erfarer også denne tendensen som tilstedeværende, nærmest som en sjanger, men sånne ting kan selvsagt alltid diskuteres.
Dette blir en utrolig bred pensel, men i debatten om TAFKAG synes jeg noe av denne tendensen kommer til syne, riktignok i en annen form. På samme måte som man kunne si om 90-tallet at de subjektive vinklingene virkelig ble tydelige, uten å si noe om kvaliteten ved de enkelte – kan man si noe om denne bevegelsen vekk fra en mer nøkternt alt-er-synlig prosjekt (som er en annen parallell praksis) og over i det mystiske. Det er sikkert noen som kan beskrive dette mer presist enn meg. Liker ikke å male med så bred pensel.
Det skal sies at jeg ikke har sett denne tendensen så tydelig i andre land, men det kan være fordi jeg først kom til Norge for 3 år siden og den har blomstret i denne perioden.
Jeg skjønner ikke hva du mener med dikotomien i tendensen (som kanskje ikke finnes, evt er laget av UKS) og henvisningen til Axis of evil. Kan du utdype?
Veldig hyggelig å bli irettesatt som en sannhetsutsiger, jeg takker. Dersom jeg blir oppfattet som en som tror på eller forvalter æsannhet”, har jeg gått i baret og latt meg misforstå. Hvis noen tror meg være den lille gutten i fortellingen om Keiserens nye klær, må de tro om igjen eller også ta det ansvar for det selv.
Det jeg forsøker er blant annet å skaffe bedre belegg for det Rønning kaller « Paasches henvisning til en tendens». For tendensen som utstillingen «henges på» handler som kjent oppkommet av interesse omkring esoteriske miljøer som i lukkede rom dyrker lysskye, kultiske ritualer. Og om grupperinger som trer ut at den (demokratiske) modernistiske dannelses-kult hvor man åpent deler viten og opplysning for å sivilisere verden til å bli et bedre sted: Så tendensen man skisserer gir to sett motstridende krefter “ en sterk dikotomi “ og alt annet som er godt for en produktiv konflikt? (Axis of evil, Bush 2002 “ remember?)
Derfor etterlyser jeg konkrete eksempler på tendensen som har fått et «stort nedslagsfelt både blant yngre nyutdannede kunstnerne her i Norge, og i internasjonal sammenheng», som anmeldelsen ytrer.
For anmelder byr ikke på slike eksempler, ei heller Rønning “ og jeg står tilbake kun med presseskrivet til kurator som, ord for ord, hevder: «Det spirituelle og metafysiske har i senere tid fremstått som et sentralt utforskningsfelt i samtidskunsten. Mulig er denne tilnærmingen en reaksjon på et gjennomrasjonalisert samfunn, synliggjort gjennom en lengsel etter fiktive parallelle virkeligheter og det fantastiske. Med økende interesse for det religiøse, okkultisme, sekter og det utenomjordiske gjør dette seg gjeldende både på den internasjonale og norske kunstscenen, så vel som i populærkulturen.»
Til Rønning: Jeg føler ikke at du treffer spikeren eller meg direkte på hodet når du mener meg å fremmane «dette ælogiske” konspirasjonsnettet, hvor sammensvergelsene mellom utstilling, kurator og kritiker mot et kvalifisert publikum er fasiten.»
Men såfremt verken galleri, kurator, anmelder eller redaksjonsmedlem Rønning vet å informere om det ligger noe mer bak disse vage, men akuttt kontekstualiserende påstandene, som danner et premiss for utstillingen “ som Bush’ æAxis-metafor” rettferdiggjorde angrepskrig “ virker det nokså esoterisk og inneforstått. Det betyr ikke at keiseren er naken, men kanskje går hun ute å sprader helt for seg selv?
Hva konkret er det som skjuler seg bak denne informasjonen/ påstanden om en tendens “ en påstand som vitterlig har sin opprinnelse hos UKS og deres presseskriv: hvilket gjør at jeg heller ikke syns Rønning treffer spikeren eller meg helt på hodet når hun ironisk(?) returnerer med at jeg hevder anmeldelsen er «Ren blåkopi av formidlingsteksten». For det mener jeg ikke at den er. Men den ligger nokså tett opptil.
Noen må si sannheten
Christer Dynna har noen spørsmål. Evt. påstander forkledt som spørsmål. Jeg måtte analysere dem lenge og grundig for å forstå hva som var kritikkpunktene i innlegget. De danner et nett, som hvis jeg skal prøve å lese logikk ut av det, danner følgende tankerekke: kunstfeltet er helt på trynet, kuratorene tvinger mening inn i skiten og kritikerne klarer ikke å se at de blir lurt. Noen må si sannheten.
Tendenser i tiden
Det første ”spørsmål” bestrider Paasches henvisning til en tendens: dreiningen mot det irrasjonelle eller oppgjøret med modernismen. Om denne er riktig eller uriktig.
Hvordan måler man det? Hvor mye av en kritikk skal brukes til å legitimere en sånn introduserende påstand? Det er vel et av de flytende felt hvor det enten klinger i forhold til ens erfaring, eller ikke. Det klinger i forhold til min persepsjon av kunstfeltet de siste år, som en tendens parallelt med en kald, tørr konseptualisme og en halvtørr, men fruktig realismeutforskning + et par tendenser som ikke engasjerer meg nok til å gi dem navn. Men det klinger åpenbart ikke for Dynna. Det er mange timer å følge med på “ kanskje du har sovet i denne. Det er jo en ekkel følelse, men en vi alle kjenner.
Å sette en utstilling inn i en større sammenheng “ kan være, som her, en ganske nøytral og lite mystisk affære. Dynna leser det som Paasche dermed gir utstillingen større relevans (enn den han synes den fortjener?). Hadde han vært en av utstillerne med andre paranoide briller på, kunne han valgt å lese det som at hun anklaget den for å være uoriginal. Men det passer ikke inn i dette ”logiske” konspirasjonsnettet, hvor sammensvergelsene mellom utstilling, kurator og kritiker mot et kvalifisert publikum er fasiten.
Bonustrack
Over til Det svenske folkets CD. Når kuratoren ikke nevner det i formidlingsteksten og kritikeren ikke nevner det i sin kritikk “ ja, da må det være snakk om avtalt spill. Eller? Kan det være at CD-en virket mer som et utdypende bonusarbeid, på linje med en katalog, og ikke et hovedverk på utstillingen? Er det i såfall påfallende at kurator og kritiker har vurdert det på samme måte?
Med “egne” ord
Men så kommer vi til et interessant ”spørsmål”: om saksopplysningene rundt Marius Enghs verk. Dynna peker her på at Paasches ordlyd er identisk med kurator Nordbys. Med ”egne” ord, skriver han i anførselstegn. Ren blåkopi av formidlingsteksten, altså. Har han ikke lest Paasches 26 linjer med fortolkning som kommer etter denne opplysningen? Men dette er et interessant spørsmål som avdekker noen generelle problemstillinger. Jeg kommer tilbake til det. Men først, siste ”spørsmål” fra Dynna.
Tegn
Sitat av sitat: æ« Poenget er at disse symbolene visstnok utgjør det formmessige fundamentet for et nanoteknologisk mikroskop. » Visstnok, ja.”
I et kunstfelt med tematikk fra nanoteknologi til samfunnsbygging, via filmfetisjisme og hiphopkultur “ hvordan ser Dynna for seg kritikerens rolle? Som en med spesialisert dybdekunnskap om hvert enkelt tema, eller som en fortolker av de tegn som blir brukt? I dette tilfellet blir nanoteknologien et tegn. Vi som er kunstnere kan riktignok gå oss vill i det mens vi produserer – og tro at ”nanoteknologien” er det egentlige, men i et kunstfelt hvor alt er lov “ er det allikevel kun det som oppleves som et meningsfylt tegn, som overlever møtet med betrakteren. Kritikerens bruk av ordet visstnok, tyder litt på at nanoteknologien ikke overlevde denne gangen.
Koder
Og dermed kommer vi tilbake til det som er interessant, for det er det! Og jeg lurer på om det er dette som er den egentlige grunnen til Dynnas frustrasjon: Hvor mye av verkets koder kan ligge utenfor verket selv, for at det fortsatt gir mening? Når Enghs verk, som her, handler om lukkede broderskap og hva Paasche kaller eksklusivitet, makt og ritualer “ kan dette fortelles av verket med samme grep? Kritikeren går inn og reflekterer rundt det “ hun sier ikke, ja dette er kjempebra! Hun sier heller ikke at det er dårlig, hun finner noen viktige spørsmål man kan stille seg i møte med dette verket. Å ta kunsten seriøst, er å gi den rom for mer enn det umiddelbare.
60/40?
Det er noen hårfine grenser ute og går “ når meningen blir kunstig skapt av velvillige formidlingstekster og når de faktisk gjør det de skal: gir relevant bakgrunnsinformasjon som gjør at betrakteren lettere kan ta del i flere lag. Det forutsetter et første lag, en overflate som møter publikum. Det må være noe der, som gjør at jeg er villig til å grave. Hvor mange prosent umiddelbarhet må verket eller utstillingen by på i forhold til prosentandelen verkseksterne eller kunstinterne koder? I hvor stor grad kan kunst formidles av en tekst? Skal utstillinger behandles som illustrasjon over kuratorens tekst eller skal kuratorens tekst behandles som en dør inn?
Jeg vet ikke om Dynna tror på verkets absolutte egenverdi, frigjort fra et kunstspråklig system “ eller om det bare gjelder denne utstillingen. Det er vanskelig å se hans indirekte påstand om at kritikeren er i kuratorens lomme. Han er langt mer opptatt av kuratorens tekst, enn Paasche er det. Bortsett fra saksopplysningene bak Enghs verk, så kan jeg ikke se snurten av den, faktisk.
Det virker heller som et generelt sukk over kunstfeltet “ og det blir særlig sterkt hvis noe har gått en hus forbi eller en utstilling man ikke likte, blir seriøst fortolket. Men i den frustrasjonen ligger det et interessant tema!
Meningsfinans
Meningstapet merkes hos de fleste når kunst oppleves som mer finans enn økonomi. Som finans forstår jeg penger som avler penger (mening som avler mening) og som økonomi forstår jeg verdier som skaper penger (erfaring som skaper mening). Dette er en utrolig relevant og stor problemstilling i kunstfeltets forsøk på meningsdannelse.
Pyramideformen i Marius Enghs Stargazer er snittet opp, og formen ligner sånn sett på en papir-spå, slik enkelte av oss brettet dem i barndommen og skrev profetier inni: du er teit, eller pen eller hva det var vi hadde innsikt til å klekke ut…
Jeg syns nok Future Primitive slipper litt billig i denne anmeldsen, så jeg ser meg nødt for å brette opp papirfliken der det står, dårlig håndverk kjære anmelder! Og har følgende spørsmål:
Utstillingens mandat gis i og med at «Okkultisme, mystikk og det irrasjonelle er tema med stort nedslagsfelt både blant yngre nyutdannede kunstnerne her i Norge, og i internasjonal sammenheng» hevder anmeldelsen, og dermed er utstillingens relevans spikret. Slik det også forkynnes i følgeteksten, signert kurator Helga-Marie Nordby.
Er påstanden så opplagt at den ikke trenger verken å etterprøves, forklares eller eksemplifiseres? (jeg har i så fall åpenbart sovet i timen, eller fulgt dårlig med, og jeg hater den følelsen)
Det svenske folket leverer en musikkCD (Furure primitive, 2007) til utstillingen som utelukkende står oppført i verkslisten, men ikke i det følgeskrivet fra kurator, som anmeldelsen siterer. Ettersom følgeteksten til utstillingen beskriver de samme arbeidene anmeldelsen vektlegger, og begge overser lyttestasjonen med Det svenske folkets CD, står anmeldelsen i fare for selv å fremstå som mer av en følgetekst…
Også det faktum at ordlyden i kurator Nordbys tekst om Enghs Centre of the world lyder omtrent som anmelders, virker lettvint ( tar sitt utgangspunkt i renessanseborgen Wewelsburg, og Heinrich Himmlers planer om å gjøre denne til sentrum for den germanske verden etter det Tredje rikets seier. Borgen skulle fungere som en skole for naziledere, det såkalte SS-Führerkorps, og borgens nordre tårn var møtestedet for “ridderordenen” Totenkopf “ hvor medlemskapet ble tildelt de aller fremste SS-lederne. Ordenen baserte seg på okkulte innvielses- og begravelsesritualer, og skulle representere en gjenfødelse av Ridderne av det runde bord. ) Her er vel anmeldens “egne” ord bare egne i hermetegn?
« Poenget er at disse symbolene visstnok utgjør det formmessige fundamentet for et nanoteknologisk mikroskop. » Visstnok, ja.
En av svakhetene ved utstillingen er at den ikke later til å søke seg bakefor det symboluniverset den kan leses som en kritikk av. Jeg syns denne uforpliktende omgangen med okkulte systemer avdekkes tydeligst i kurator Nordbys tekst om Daniel Jensens pHantasm of the living og vet ikke hva jeg skal tro når jeg leser at hverdagslige formål har transformert seg til en ukjent sivilisasjon langt borte fra vår egen virkelighet. Dette er tross alt skrevet i en tid der man i store deler av verden gis anledning til å bruke mye av sin tid i kyber-samfunn som secondlife.com og andre scener “beyond” et absolutt her og nå? Her er jo fantasiindustrien langt mer fremskredet enn kunsten i sin svake fremstilling av “ukjent sivilisasjon” som ligner alt for mye på et kjapt atelierbesøk preget av sterke gips-spasmer og andre innfall som gås over med bred pensel… Om nå dette feltet er en slik sterk trend i samtidskunsten, syns dette ble vel tynt både som utstilling og anmeldelse.