Etter en periode der maleriet atter en gang var erklært dødt, entret Harald Fenn scenen i Norge på slutten av 1990-tallet, «som et bombenedslag», ifølge enkelte som husker begivenheten. En cerebral inngang til maleriet, paret med kunnig bruk av særmaleriske, optiske knep var del av den revitaliserende pakka, og er fremdeles kjennetegnende for Fenns praksis. Om maleriene ikke virker like frapperende i dag som den gang, har de likefullt sitt å tilby den som lar seg engasjere av en demonstrasjon av maleriets egnethet som medium for relasjonen mellom sanseapparat og omgivelser.
I de senere årene er Fenns maleri delvis utferdiget med airbrush og viser støhåndede gjengivelser av abstrahert natur, med rette eller ruklete linjer lagt som et gitter mellom maleri og tilskuer. Så også i utstillingen hans Mellom lys og skygge på Kunstnerforbundet i Oslo. I overlyssalen finner vi 11 malerier med deskriptive, stock foto-aktige titler som Rimfrost, I Skogen, eller mer tvetydig: Gothic. No-nonsense-attityden følges opp i monteringen, der bildene henger på en nøye oppmålt rekke bortetter veggene. Det ser ut til at Fenn har malt etter fotografier. Optiske fenomen som ikke oppstår i øyet alene, som strølys og lens flares dominerer flere av arbeidene. Før maleriet engang blir til, finnes det alt et lag av mediering, eller en avstand der.
Enkelte av verkene ser ut som rene naturmotiver, noe det også legges til rette for i monteringen. Sett fra Kunstnerforbundets inngangsparti, ligner de vertikale stripene som avtegner seg mot de dype grønntonene i I Skogen til forveksling på trestammer. Når man kommer nærmere, skjønner man imidlertid at det ikke er slik motivet henger sammen. Den sanselige, nærmest kitschy skjønnheten i bakgrunnen brytes opp av enkle, opake rektangler. Vel er linjene stramme, med referanser til modernistisk maleri, men de fungerer også som urokråker i de ellers harmoniske komposisjonene. Her konfronteres man med grensene mellom representasjon og abstraksjon, men også den noe ubehagelige sannheten at man ikke ser omgivelsene sine for medieringen av dem. Man blir ikke invitert til å forgape seg i bakgrunnene, men påminnet at det man står og ser på er et maleri.
Med enkle grep forflytter Fenn oss fra skogen og inn i mer urbane landskap i maleriene Gothic 1 og 2. Skifte i fargepalett står for endringen i stemningsleie, fra vårlige grønntoner til blått, lilla og en komplementær gul. Fenn er ikke en kunstner som skyter spurv med kanon; han tar formatene og virkemidlene rolig i besittelse. Mellom lys og skygge presenterer oss for et møysommelig utført, selvrefererende maleri som veksler mellom avklarthet og vag uro. Den store selvbevisstheten i maleriene kan kanskje virke i overkant pedantisk, men det er ikke et uviktig ærend å påpeke at vårt syn på verden er viklet inn i et nett av representasjoner, og at det utelukkende er gjennom disse vi griper omgivelsene an.
