Introspektiv science fiction

Filmene til Marte Aas på Kunsthall Trondheim skitner til vinduet mot fremtiden.

Marte Aas, stillbilde fra Francine was a Machine, 2019. HDV, 13:38 min. Gjengitt med tillatelse fra Marte Aas og BONO.

Om hun advarer mot teknokapitalens uthuling av mennesket, fantaserer frem godterifargede simulerte verdener eller agiterer for grenseløs artsoverskridende empati, tenderer samtidskunstneren som befatter seg med fremtiden mot å innta rollen som profet eller prognostiker. Marte Aas’ utstilling på Kunsthall Trondheim har definitivt noe fremtidsorientert ved seg, men er deilig fri for denne iveren etter å foregripe.

Marte Aas (f. 1966) har bakgrunn i fotografi, men det er en slags poetiske kortfilmer med dokumentarisk tilsnitt, de fleste skutt på 16 mm analog film, som har dominert outputen hennes de siste årene. Utstillingen som nå vises på Kunsthall Trondheim arrangeres i samband med presentasjonen av kunstneren på den årlige kortfilmfestivalen Minimalen og består av fire av hennes filmer, i tillegg til en serie fotografier og noen objekter. Utvalget virker tematisk gjennomtenkt uten å være insisterende; i tre av filmene tar Aas i bruk typiske science fiction-troper som androider, postapokalyptiske landskap og teknologisk omnipotens. Samtidig gjør hennes tålmodige registrering av teksturer og uanselige bevegelser, at disse spekulative ansatsene dempes.

Marte Aas, stillbilde fra Francine was a Machine, 2019. HDV, 13:38 min. Gjengitt med tillatelse fra Marte Aas og BONO.

Francine was a Machine, som ble ferdigstilt i år, deler tittel med utstillingen. Francine var navnet på datteren til den franske 1600-tallsfilosofen René Descartes. Hun døde som femåring, og tittelens parantes henspiller på myten om en sjøreise der Descartes skal ha hatt med seg en mekanisk dukke som forestilte den avdøde datteren. Da mannskapet kom over denne menneskelignende tingen i lugaren hans, lempet de den over bord i vemmelse. I robotikken brukes begrepet «uncanny valley» om ubehaget mennesket føler i møte med androider som er for like dem selv, uten å være identiske. Aas frir til denne fordommen når hun i Francine tar oss med til produksjonsfasiliteter der  såkalte «realdolls» blir skapt.

Dukkene er umonterte: øyeepler på rekke og rad, en gruppe lett dirrende silikonpeniser, en tavle med brystvorter, halvferdige kropper dinglende fra taket med vaierskjelettet stikkende ut. Miljøet er preget av stillstand, intet arbeid pågår. Innimellom tar kameraet oss med under vann, der sugekoppkledte blekksprutarmer sveiper innom bilderuten. Vagt profetiske tekstbrokker i bølgeskrift dukker opp: «body without organs», «lungs to gills», «limbs to tentacles». Hintes det til en evolusjon i revers, en retur til det bokstavelige opphavet? Det overveiende atmosfæriske lydsporet – kun spredte innslag av vannlyder og metalliske klink vekker klare assosiasjoner – bygger opp under bildenes stofflighetAndroideindustriens sosiale implikasjoner forblir et ubehandlet tema.

Marte Aas, stillbilde fra What I Miss About People and What I Don’t Miss About People, 2017). HDV, 10:52 min. Gjengitt med tillatelse fra Marte Aas og BONO.

Aas er ikke alltid like stum. What I Miss and What I Don’t Miss About People fra 2017 oppholder seg i et kystlandskap med store kantede steinblokker som ser ut som rester av en gigantisk arkitektur. En hund dukker av og til opp, som et sentimentalt anker for blikket i det ellers golde men suggestive miljøet. En voiceover fremfører en liste over ting personen vil savne og ikke. Denne fremstillingen av individet som en serie unike preferanser finner et kontrapunkt i filmen I am the Weather fra 2018. Her gjentar voiceoveren istedet tittelens påstand en rekke ganger, men bytter hver gang ut «været» med nye fenomener. Savner-savner-ikke-listen i What I miss vitner om den kontinuerlige stillingstagenen som kjennetegner den kroppsbundne eksistensen, mens listen i I am the Weather beskriver en altoppslukende identitet tilsvarende den menneskelige innflytelsessfærens ubegrensede vekst.

Overgangene i I am the Weather er mindre polerte enn de andre filmene, både visuelt og lydlig. Den stakkato rytmen gjør montasjen påtakelig og danner en parallell til jegets brå identitetsskifter. Samtidig viser den abrupte formen til vanskene med å forestille seg denne overskridende og springende identiteten som et enhetlig subjekt. Denne ugripbare eksistensen finner metaforisk feste i filmen i en kavalkade av skyformasjoner og scrolling gjennom bildesøk på skyer. De øvrige bildene binder dog stemmen til et mer tyngende og konkret nå: høyspentledninger, datalagringsbygg, mørkelagte urbane landskap, skitne vindusruter, vann som renner.

Marte Aas, Stillbilde fra I am the Weather, 2018. HDV, 12:59 min. Gjengitt med tillatelse fra Marte Aas og BONO.

Aas’ filmer gir meg flashbacks til 2017-utgaven av Lofoten International Art Festival (kuratert av Milena Høgsberg og Heidi Ballet). Også der ga fremtiden motstand mot spekulative fremstøt, og ble i tittelen beskrivende sammenlignet med et sanseinntrykk: I Taste the Future. Aas binder òg erkjennelsen til det en kunne kalle et «taktilt presens». Dermed er det rimelig at hun har med noen fysiske objekter: Et fotografi av Samsungs smartkjøleskap Family Hub i en-til-en-størrelse er nonchalant printet i svarthvitt på noen krøllete papirark. På toppen av et par stålkrakker er det drapert ferskenfargede silikonmatter med kjøttfulle folder; en lignende matte ligger sammenbrettet på et hvitt stolsete montert oppned på veggen. Foran et svarhvittfotografi med et mer diffust motiv – jeg skjelner noen teipruller? – står det en rillet, halvgjennomsiktig plastskive.

Arrangementet bidrar ikke med mye, såvidt jeg kan se, utover å skape en steril og menneskeforlatt atmosfære, samt insistere, gjennom den demonstrative vektleggingen av tekstur, på berøringssansens forrang. Men denne påkalles allerede på mer subtilt og eggende vis av det materialnære språket i filmene. Muligens skyldes det en fordom mot slike installatoriske supplement til filmarbeider som klarer seg utmerket alene, men denne kjølige scenografien fremstår fiks og overflødig. Det er filmene til Aas som fortjener oppmerksomhet i denne utstillingen. Hennes spekulative avholdenhet skaper en allianse mellom bildene og seerens kropp; de reiser fremover i samme tempo.

Marte Aas, installasjonsbilde fra Francine (was a machine). Gjengitt med tillatelse fra Marte Aas og BONO.

Læserindlæg