På en pressekonferanse i 12. etasje i det nye Munchmuseet i går fikk Oslos byrådsleder Raymond Johansen – han som alle innbyggere i Oslo etter det siste årets vekslende smitteverntiltak forbinder med kunngjøringer av nedstengninger og gjenåpninger av byen og kulturlivet – æren av å røpe museets offisielle åpningsdato. Den store åpningen av nye Munch er nå satt til fredag 22. oktober kl. 17 – kanskje med det forbeholdet at streiken blant de museumsansatte i forbindelse med årets lønnsoppgjør, som startet bare timer etter pressekonferansen, ikke blir alt for langvarig og medfører ytterligere forsinkelser. Om alt går som det skal, vil byen i oktober være på trinn fire i gjenåpningsprosessen, hvilket betyr at det ikke vil være noen begrensninger på antall besøkende. Ifølge byrådslederen og museumsledelsen blir det en «kjempestor fest», hvor alle er velkommen – både byens innbyggere og folk fra andre deler av landet og utlandet.
Det nye Munchmuseet har i årevis vært et hett diskusjonsemne. Først handlet det om hvor museet skulle ligge, og etter at flyttingen fra flerkulturelle Tøyen på østkanten til Oslos nye sentrumsbydel Bjørvika ble vedtatt, har det vært rettet mye kritikk mot selve bygget, som er signert arkitektbyrået Estudio Herreros. Det vertikale museet med den merkelige knekken på toppen, den dystre grå fasaden og museets nye bakoverlente logo har måttet tåle både faglig kritikk og folkelig harselering. Det gjenstår å se om disse diskusjonene forstummer, selv om direktør Stein Olav Henrichsen på pressekonferansen ga uttrykk for at han mente det vil skje når museet endelig åpner dørene for publikum. Det er i alle fall ingenting å si på den flotte panoramautsikten fra balkongen på toppen av museet, som var det eneste pressen fikk tilgang til i går, utover rommet som var åsted for pressemøtet.
Med sine 13 etasjer og 26 313 kvadratmeter er Munch et av verdens største museer viet en enkeltkunstner, og det høres unektelig også flott ut at det nye museet vil by på hele elleve utstillingssaler, hvor seks av utstillingene vil gi ulike innganger til Edvard Munchs kunst og liv, og de øvrige vil være viet samtidskunst og andre modernister i dialog med Munch. Gaven som Munch ga til Oslo kommune teller over 26 000 kunstverk, og museet forvalter også samlingene etter Rolf E. Stenersen. De nye lokalene er fem ganger så store som de gamle på Tøyen, hvilket betyr at mer av samlingen vil kunne gjøres tilgjengelig for publikum. Hele 500 av Munchs verk vil bli vist permanent – noen av verkene i de permanente utstillingene er så store at de faktisk ikke vil kunne flyttes ut igjen når de først er på plass.
Selv om det ikke er tvil om hvem som er hovedpersonen på Munchmuseet, forsikret Henrichsen om at de også vil «ha samtidskunsten tungt inn» i det nye museet. Og programmet så langt ser lovende ut. Ved åpningen vises utstillingen Sjelens ensomhet med britiske Tracey Emin, hvor bredden i kunstnerskapet og hennes relasjon til Munch presenteres. Emin skal også bidra med den allerede omstridte ni meter høye skulpturen The Mother, som vil bli et permanent installert landemerke på den såkalte museumsøya utenfor bygget. Skulpturen er ventet å komme på plass en gang i løpet av høsten, men det er foreløpig usikkert når det vil skje.
Særlig gledelig er det at den unge norske kunstneren Sandra Mujinga vil være representert med en soloutstilling neste år. Mujingas bidrag innvier museets nye utstillingsserie Solo Oslo, som er utviklet i samarbeid med Talent Norge og Canica AS. Det er planlagt seks soloutstillinger i denne serien, som skal presentere unge samtidskunstnere i samarbeid med unge formidlere. Mujinga har med seg Zeenat Amiri som formidler, og Amiri har siden hun ble engasjert i prosjektet blitt fast ansatt ved museet.
Til utstillingen I villskapens øye, som ser Munchs kunst i en større kontekst av surrealisme og symbolisme, har de lånt inn en rekke verker fra museer rundt om i verden. Blant kunstnerne som er representert er Paul Gaugin, Auguste Rodin, Salvador Dalí, Pablo Picasso, Marcel Duchamp, Max Ernst, Dora Maar, Joan Miró, Unica Zürn og Louise Bourgeois. Museet har dessuten invitert det norske black metal-bandet Satyricon til å gå i dialog med Munch, noe som har resultert i en utstilling hvor et spesialkomponert musikkverk kobles sammen med et utvalg av Munchs bilder.
For øvrig er det planlagt et tverrkunstnerisk arrangementsprogram med tittelen Munch Live og andre tiltak som skal gjøre museet til et levende sted. Munch har et eget bibliotek, med et antall forskningsplasser, og vil lyse ut flere forskerstillinger. Barna får stor plass i det nye bygget, blant annet er det egne atelierer for barn, som barnehager og skoler som kommer på besøk vil kunne benytte seg av. Det vil være både små og store steder hvor man kan sette seg ned, og flere serveringssteder – kafe, restaurant, bar og uteservering.
Både kulturbyråd Omar Samy Gamal og byrådsleder Raymond Johansen la på pressekonferansen vekt på betydningen av at museet eies av fellesskapet, og at kulturarven etter Munch tilhører oss alle. Ifølge Henrichsen viser en undersøkelse museet har utført at 71 prosent av Oslos innbyggere vil besøke det nye Munch i løpet av åpningsåret. Det er all grunn til å håpe at museet vil kunne fungere slik, som et sted med lav terskel, hvor folk med ulik bakgrunn vil kunne føle seg hjemme.
Alle vi som står for det folkelige eierskapet bør også følge kritisk med på museets virksomhet. Er det for eksempel slik at vi som eier Munchs kulturarv ønsker at museet skal være sponset av oljeselskaper? På pressekonferansen roste direktør Henrichsen samarbeidet med japanske Idemitsu, som var med på å plante kirsebærtrær utenfor museet. Det er naturligvis en vakker gest, men Idemitsu Petroleum Norge driver med oljeutvinning og utvikling av nye oljelisenser, i likhet med en annen av museets sponsorer, Aker BP, og Equinor, som finansierer Edvard Munch Art Award. Det kullsyreholdige flaskevannet Munchmuseet spanderte på pressekorpset i går hadde dessverre en bismak av olje. Jeg føler meg som verdens største festbrems når jeg sier det, men det må faktisk sies. Det er ingen grunn til å tro at det vil bli mindre fokus på kulturinstitusjonenes etiske profil i tiden fremover, og Munchmuseets ledelse har en aldri så liten jobb foran seg i så måte.
