Jubileum med klærne på vranga

Det samiske kunstnernettverket Dáiddadállu markerer sitt tiårsjubileum. Initiativtaker og kunstnerisk leder Máret Ánne Sara mener det har vært verdt slitet.

Kunstner og kunstfaglig leder for Dáiddadállu, Máret Ánne Sara. Foto: Marie Louise Somby / Árvu.

– Jeg følte veldig sterkt på behovet for ha et levende kunstnermiljø, sier kunstner Máret Ánne Sara på telefon fra Kautokeino. Egentlig skulle vi møtes for et intervju i Karasjok, hvor det samiske kunstnernettverket Dáiddadállu, som hun tok initiativ til å starte i 2014, for tiden viser sin tiårsjubileumsutstilling, men hun måtte avlyse reisen i siste øyeblikk.

Sara forteller at hun for ti år siden vurderte å flytte fra Kautokeino, til et sted med et aktivt kunstmiljø, men at det den gang ikke fantes noe slikt miljø med et samisk perspektiv.

– I stedet for å flytte til noe som dekket halve behovet, valgte jeg å prøve å skape det jeg faktisk trengte og hadde lyst til.

Hun fikk med seg koreograf, regissør og filmskaper Elle Sofe Sara, og sammen startet de opp Dáiddadállu. Det første året var de fem kunstnerpartnere, og derfra utviklet det seg ganske raskt. Det tverrkunstneriske nettverket består i dag av 23 kunstnere som sammen dekker over de fleste kunstformer: billedkunst, design, dramatikk, dans, musikk og film. Nettverket samler yngre og eldre, både mer og mindre etablerte kunstnere, med sangeren Mari Boine som det internasjonalt mest kjente navnet. I fjor kom Dáiddadállu på statsbudsjettet, etter mange år med usikker finansiering og mye dugnadsarbeid.

– Alt har vært prosjektbasert, du vet, sånn at man svømmer i prosjekter bare for å få driften til å gå rundt, og det skaper jo veldig usunne forhold. Så jeg er glad for at vi nå får litt bedre grunnlag for å jobbe videre, og ikke minst en mye større ro, så vi kan jobbe faglig og strategisk i stedet for å stresse oss halvt ihjel for å berge driften til enhver tid, sier Sara.

Dáiddadállu har nå en administrasjonsstab bestående av daglig leder Dine Arnannguaq Fenger Lynge og prosjektarbeider Iŋgá Elisa Påve Idivuoma, mens Sara har en liten prosentstilling som kunstfaglig leder. Hun forteller at de også holder på å ansette folk til å jobbe med kommunikasjon.

Fra åpningen av Dáiddadállus nye lokaler i Kautokeino, vinteren 2023. Fra venstre: Inga Marja Utsi, Anitta Katriina Suikkari, Máret Ánne Sara, Inga Marja Sarre. Foto: Karl Alfred Larsen.

Etter et par kriseår uten noe sted å være, flyttet nettverket inn i midlertidige, selvbygde lokaler i januar 2023. På sikt ønsker de seg permanente og bedre egnede lokaler.

– Vi har selvfølgelig et ønske om ordentlige lokaler med gode forhold for å produsere og vise kunst, for våre ansatte, samarbeidspartnere og gjester. Det er jo ikke optimalt med en liten brakkeløsning. Men vi har ventet i førti år på et samisk kunstmuseum, så det er ikke sånne ting som skjer veldig fort, sier Sara.

Etter først å ha vært vist i Kautokeino i påsken, vises jubileumsutstillingen Dáiddadállu 10 jagi, med verk av Susanne Hætta, Ann-Sofie Kallok, Hilde Skancke Pedersen og Máret Ánne Sara, nå på Sámi Dáiddaguovddáš (Samisk senter for samtidskunst) i Karasjok. Nylig viste de også et performanceprogram spesielt utarbeidet for jubileet: Guoddi, en danseperformance med Kalloks smykker, og Suoidnekaboom, hvor performerne tok for seg en del av verkene til Sara.

Dáiddadállus to performancer innrammet også en firedagers performancefestival, Performance Studies in Sápmi: A Politically Charged Performance Festival, kuratert av kunstsenterets direktør Marija Griniuk, som bød på et tett program med samiske og baltiske performancekunstnere. De fleste presenterte individuelle verk, men det ble også vist et par samarbeid mellom samiske og litauiske kunstnere, utarbeidet spesielt for festivalen. På programmet sto også et møte med kunstsenterets to residency-kunstnere, samiske Laila Labba, som er bosatt i Karasjok, og inuittiske Ulivia Uviluk fra Nunavik i Canada.

Fra performancen Guoddi, 16. juni 2024. Smykker: Ann-Sofie Kallok. Dansere: Sebastian Björkman og Ánna-Katri Helander. Foto: Albinas Liutkus.

I utarbeidelsen av performancen Guoddi var komponisten Anthoni Hættas atmosfæriske musikk det siste som kom til: musikken var laget etter dansernes bevegelser, ikke omvendt. Danserne Ánna-Katri Helander og Sebastian Björkman tok i stedet utgangspunkt i Kalloks smykker, som hun selv betegner som «avantgarde doudji», hvor hun eksperimenterer fritt utfra samiske håndverkstradisjoner. Danserne iscenesatte ulike identiteter og emosjonelle tilstander inspirert av de ulike smykkene. De utførte store deler av performancen plassert på hver sin pidestall, noe Helander i den påfølgende kunstnersamtalen koblet til en opplevelse av at det å være samisk av og til kan kjennes som å være på utstilling.

Også i Suoidnekaboom bidro skuespillerne Anja Saiva Bongo Bjørnstad, Anitta Katriina Suikkari, kunstner Li Taiga og koreograf Alexandra Wingate til å utvikle performancen, selv om Saras ideer og visjoner var utgangspunktet både for det verket og for tiårsjubileet som helhetlig prosjekt.

– Jeg har invitert inn til en stor ramme, og så har vi jobbet veldig kollektivt, og jeg tror derfor også at det har vært interessant for alle sammen, sier hun.

Fra performancen Suoidnekaboom, 18. juni 2024, kunstner Li Taiga. Foto: Marija Griniuk.

Sara ble internasjonalt kjent som kunstner i forbindelse med arbeidet med verket Pile o’ Sápmi, som hun laget i protest mot at staten beordret broren hennes til å slakte deler av reinsdyrflokken sin. Verket ble blant annet vist under Documenta 14 i Kassel i 2017, og ble siden kjøpt inn av Nasjonalmuseet i Oslo, hvor det nå er installert i resepsjonsområdet. Hun forteller at etter Pile o’ Sápmi, og det store behovet hun hadde for å nå ut med det, ville hun utforske hvordan kunsten hennes kunne operere på en annen måte enn bare å være et objekt. Hun begynte å utforske performance og fikk stipend til å gjøre research, hvor hun særlig fordypet seg i verkene og arbeidsmetodene til Marina Abramović og Cecilia Vicuña. Det første spranget over i mer performativt arbeid, fant sted i 2018 med lassoverket Gielastuvvon.

– Vi gjorde en performativ utgave av verket utenfor Stortinget og på diverse locations, hvor vi sto med egne kropper, meg selv inkludert, og holdt opp de lassoene. Jeg fant vel ut da at jeg kanskje ikke er helt laget for å sette min egen kropp der, men jeg synes fortsatt at den kunstformen er veldig interessant. Det blir noe veldig nært med det, det er vanskelig å ikke nærmest oppleve det selv, når kunsten kommuniseres via levende kropper.

Blant verkene som brukes i Suoidnekaboom er skulpturer laget av reinsdyrmager, men også arbeider med sennegress – suoidne betyr gress på samisk. Disse elementene sto også sentralt i Saras bidrag til den samiske paviljongen på Veneziabiennalen i 2022. Hun sier at det handlet om å gå inn i en traumetematikk.

Fra performancen Suoidnekaboom, 18. juni 2024, skuespiller Anitta Katriina Suikkari. Foto: Dáiddadállu.

– Hva gjør alle de abstrakte samfunnsutfordringene, maktubalanse og den systematiserte rasismen – jeg vil faktisk våge å bruke det ordet – hvordan oppleves det og setter seg i den fysiske kroppen? Jeg bruker kunsten i stor grad som en metode for å bearbeide livet generelt, men spesielt de store, vanskelige sakene. Det er ikke noen hemmelighet at det har tæret på kropp og sjel og sinn, alt det jeg har jobbet med, og det vi som familie og samfunn står i og har stått i.

Sara forteller at det for henne også handler mye om materialene i seg selv, at hun i Suoidnekaboom ville teste materialenes potensial.

– Sånn som sennegress, det er noe som for meg er et vanlig kulturelt materiale, men det har også en beskyttende, varm symbolikk i seg, med tanke på hvordan man bruker det i det praktiske livet. Samtidig gir det jo helt uante muligheter rent kunstnerisk. Hva skjer hvis du bruker det mot menneskekroppen eller deg selv eller ut i rommet – det kan være poetisk, brutalt og vakkert, og du kan snakke om alt mulig rart.

Sara forteller at hun sammen med Suikkari til å begynne med arbeidet med rå reinmager, ikke de tørkede skulpturene av mageskinn som brukes i den endelige performancen.

Installasjonsbilde fra utstillingen Dáiddadállu 10 jagi, 2024. Verk av Máret Ánne Sara. Foto: Kjell Ove Storvik.

– Jeg hadde lyst til å utfordre det med hva som er vakkert og stygt, tiltrekkende og ubehagelig. Så Anitta satt og hadde bløt reinmage over hodet og alt mulig rart. Vi har jobbet veldig mye sånn, at man sitter fysisk med materialene og får lov til å jobbe og undersøke med seg selv, men også sammen med andre. Og så snakker vi mye om hva hver enkelt får ut av det, hva slags tematikker man leser inn i det eller ønsker å jobbe videre med.

Suoidnekaboom er i utgangspunktet laget for tre performere, men i den versjonen som ble vist i Karasjok var de bare to – Suikkari og Taiga. De to var kledd i vrengte skjorter og bukser, en form for stille protest som er mye brukt av samiske aktivister. Den ordløse performancen, som hovedsakelig baserte seg på kroppsspråk i samhandlingen mellom de to performerne og i dialogen med de skulpturelle elementene, var innom et vidt spekter av følelsesuttrykk. På et tidspunkt skrek Suikkari inn i en av reinsdyrmageskulpturene.

– I Suoidnekaboom handler det i stor grad om hvordan ytre press kan forstyrre forhold til andre rundt deg, og hvordan det igjen påvirker et helt samfunn, med tanke på hvordan man har det inni seg, hvordan man relaterer til andre, sier Sara.

I forbindelse med kunstnersamtalen etter performancen på Sámi Dáiddaguovddáš, kom det frem assosiasjoner fra publikum og performere både til andre urfolkserfaringer og til pågående kriger, særlig i Gaza. Sara understreker at de har jobbet bevisst med at verket skal være åpent for fortolkning, slik at folk skal kunne oppleve det på egne premisser. Men selv forstår hun det med utgangspunkt i reindriftsameperspektivet, og behovet for å synliggjøre hvor sårbart det samfunnet er.

Installasjonsbilde fra utstillingen Dáiddadállu 10 jagi, 2024. Verk av Susanne Hætta og Máret Ánne Sara. Foto: Kjell Ove Storvik.

– De politiske og juridiske strukturene ødelegger mellommenneskelige forhold, de nærmeste relasjonene. Nå snakker jeg veldig direkte om for eksempel reindriftsloven og hvordan tvangsslaktningssystemet og lovverket setter mennesker i en konkurransesituasjon, der man oppfordres til å spille hverandre ut for å sikre sin egen overlevelse. Det er en sånn Hunger Games-taktikk levendegjort gjennom nasjonalt lovverk.

– Relasjoner er kjempeviktig, og samarbeid er sentralt for å kunne drive nomadisk liv og næring slik som vi gjør. Hvordan skal man klare det, når spillet går ut på å kjempe ned hverandre? Det skaper mye indre konflikter og mellommenneskelige konflikter, og det blir vanskelig og tungt.

Sara understreker at det har stor verdi for henne å ha et nettverk hvor man kan diskutere, reflektere, og skape sammen.

– Jeg er veldig glad for at Dáiddadállu finnes. Det er første gang at vi tester ut så store produksjoner fra eget hold, og det kreative spillerommet som skapes utfra det er veldig givende for meg personlig, så jeg er veldig glad for det. Det føles som at ti års slit er verdt det.

Dáiddadállu har jobbet frem en turneplan for jubileumsutstillingen og performancene, og skal neste år blant annet til Nuuk Nordisk Kulturfestival i Grønland og Riddu Riđđu-festivalen i Kåfjord i Nord-Norge.

Máret Ánne Saras verk Rávnnjit (2023) er installert på fasaden til kommunehuset i Kautokeino. En mindre versjon av dette verket vises i jubileumsutstillingen Dáiddadállu 10 jagi. Tittelen betyr «strøm», og installasjonen er formet etter det oppdemmede Alta-Kautokeino-vassdraget. Foto: Karl Alfred Larsen.