Kom nærmere

Luften er stinn av både ironi og betroelsestrang på avgangsutstillingen til årets masterkull fra Kunstakademiet i Oslo.

Espen Iden, Altar for grandma, Grethe Nordvik, who also happens to believe in hemp, 2019. Foto: Istvan Virag.

Akronymet PLUR, den andre delen av tittelen på årets avgangsutstilling for masterstudentene ved Kunstakademiet i Oslo, står for Peace Love Unity Respect. Uttrykket stammer fra 90-tallets rave-scene i Storbritannia og foreskriver verdisynet de danseglade gjestene var forventet å rette seg etter. Det er en beundringsverdig filosofi, men samtidig virker den karikert vennligsinnet. En tilsvarende holdning viser seg i flere av arbeidene på årets utstilling, hvor kunstnerne inntar naive posisjoner for å stille undrende spørsmål om sin egen plass i verden.

Ravekulturen kjennetegnes òg av spektakulære lyseffekter intensivert gjennom en kjemisk påvirkning av sansene. Utstillingen i de to overlyssalene på Kunstnernes Hus er ikke like visuelt påtrengende. Midt i den ene salen står et eksklusivt kjøkken fra den norske møbelprodusenten Hamran, flankert av en TV-skjerm og abstrakte malerier. Hvis denne salen gir assosiasjoner til et borgerlig hjem, sørger dempet belysning for å gjøre den andre til en sovesal. Hver ende av rommet er okkupert av videoer, et svart beduintelt henger fra taket, og et alter er viet én av kunstnernes bestemor.

Nær sagt alle studentene jobber med språk og fiksjon, mange har i tillegg supplert arbeidene med egne små hefter. Espen Iden redegjør i en slik publikasjon for hvordan han vil å omdirigere de 10 millionene KHiO bruker i måneden på husleie til et institutt for produksjon og forskning på industriell hamp, et råmateriale som i følge Iden er en bærekraftig erstatning for plast. Denne øko-kritikken er lettvint, harselerende formulert, og en reell hamprevolusjon virker ikke å være Idens anliggende. Forslaget om å gjøre KHiO til en hampprodusent sammenligner verdien av kunstutdannelsen med tiltak for å gjøre samfunnet bærekraftig. I den andre salen henger Idens Sun/Moon and earth (Sun and Earth: 1:626.600.000cm), der to figurer av tau illustrerer det faktiske størrelsesforholdet mellom solen og den bitte lille jordkloden. I universets målestokk blir kunsthøgskolen ubetydelig, og kunstens økokritiske pretensjoner likeså.

Foruten hos Iden, er det kun i Kim Laybourns videoarbeid Det Bevidste Landskab – hvor plastblomster agerer som levende organismer idet de utsettes for høy varme, og paradoksalt nok ødelegges – og kanskje Eva Rosa og LEAs (Ye Gyoung Choi) videoessay om lakseindustrien på øya Sleneset i Nordland – at klima og økologi spiller en fremtredende rolle. I resten av utstillingen er samtidens store kriser og samtaler påtagelig fraværende, og et lettere ironisk modus råder.

Hedda Grevle Ottesen, The poem came floating towards us from the kitchen, 2019. Foto: Istvan Virag.

I Joseph Geir Hellands arbeid, Food for dog (A), kan man krabbe inn i et provisorisk hundehus av papp og planker og der inne lytte til en klagende, raspende stemme fremføre kvasifilosofiske, eksistensielle betraktninger. Nathalie Fuica Sanchez har også laget et «trygt» lite rom, et telt av polstrede gardiner, omarbeidet til figurative relieffer. Fra et par høretelefoner kan man høre Fucia Sanchez spille musikk og snakke om seg selv i beste Sommer i P2-stil. Like ved har Hedda Grevle Ottesen installert Hamran-kjøkkenet, med alle sine deilige, utsøkt luksuriøse skuffer og skap. På åpningskvelden demonstrerte en selger kjøkkenets finesser for publikum. Den freidige markedsføringen iscenesetter en kommersiell forurensning av kunsten. I løpet av utstillingsperioden inviterte Grevle Ottesen til tre samtale-performancer på kjøkkenet, blant annet med sin far. Bekjennelsen som kunstneren bedriver når hun gir tilgang på disse intime rommene og samtalene, ligger naturlig i forlengelsen av tapet av en troverdig kritisk posisjon utenfor markedet eller institusjonen.

Marie-Louise Jacobs er den av utstillerne som tydeligst anvender parodien til å undergrave sitt institusjonelle fundament. På en stor plakat presenterer hun sin egen biografi, full av pompøse, oppstyltede beskrivelser og kompliserende nyord, lignende noe en artist-statement-generator kunne frembrakt, foregriper hun hendelser og et kunstnerskap som ennå ikke har funnet sted. Jacobs presenterer i tillegg en stor trampoline og et slags performancearkiv installert som tittel-plaketter. På åpningskvelden hoppet hun opp og ned på trampolinen og gjorde karate-aktige poseringer, kledd i samme gule drakt som Uma Thurman i Kill Bill.

Nasim Iranpour Mashak, Poetics of the wind, 2019. Foto: Istvan Virag.

Selv om årets studenter harselerer med både utdannelsen og samtidskunstens troverdighet, virker ingen av dem beredt til å oppgi verken kunsten eller overlyssalene på Kusntnernes Hus. I lengden blir den harselerende tildragelsen noe utmattende. Ironien insisterer på distanse, til tross for bruk av selvbiografi og nære relasjoner. Ina Porselius’ Som en förlängning av din kropp, er befridd for ironi, et videoarbeidet med en tydeligere sosialrealistisk brodd. I likhet med Grevle Ottesen snakker hun med en av sine foreldre. Kunstneren følger moren i stillestående tagninger til kiropraktor og svømmetimer, hvor hun får behandling for skader forårsaket av mange år med kroppsarbeid. På Kunstnernes Hus er scenene i denne svenske arbeiderhverdagen ukultivert fremmede, likevel virker ikke dette å være videoens tema. Porselius sammenligner sine egne og morens svar om «meningen med livet». Når det ikke overrasker at morens svar ikke er tynget av fem år med kunstutdannelse, handler arbeidet mer om den klassereisen kunstneren selv har gjennomført, mens Porselius selv stadig holder seg bak kamera.

Også til de materialbaserte arbeidene knytter det seg en viss barnlig undring. Melanie Kitti har laget relieffer av gips, behandlet med kalk som hun deretter har malt. Den ru overflaten ligner mose eller finkornet isopor, og en klattete teknikk gir maleriene et impresjonistisk utrykk. Relieffene er hengt som et puslespill, der enkelte biter later til å mangle, som var de ruiner fra en gammel kultur. På avstand blir motivet glade dyr, hester, fisk og delfiner, kanskje fra en Disney film. Morten Langeland arbeider med tekst, men i sjangeren konkret poesi. Han har skrapt inn: «dus tøv» i ett av utstillingssalens hjørner. På gulvet under ligger malingsflasset han har skrapt av veggen. I et par høretelefoner tester en stemme variasjoner av ordene på engelsk og norsk: dust, tøv, støv. Lik det materielle støvet, hoper ordenes mulige betydninger her seg opp, og språket er i ferd med å miste sine referensielle egenskaper. Tapet av mening gjør arbeidet fornøyelig komisk, men det er heller ikke bare lek; stemmen munner etterhvert ut i melankolsk sang: flames to dust, lovers to friend, why do all good things come to an end.

Dermed vender utstillingen tilbake til dansegulvet tittelen PLURAL PLUR refererer til, men stemningen er langt mer vemodig enn ekstatisk.

Melanie Kitti, Jag ger amuletter till mina ovänner, 2019. Foto: Istvan Virag.

Comments (2)