«Er det fest etter festeeeeeeen» roper Marthe Ramm Fortun oppspilt. Tuten på en flaske musserende titter opp av bukselinningen hennes der hun åler seg på ryggen over den våte asfalten. I krysset på Alexander Kiellands plass utenfor Ila pensjonat, hvor galleriet Femtensesse holder til, lyser en konstant strøm av biler opp regndråpene i den mørke oktoberluften. Fortun durer rett ut i veien, med kurs for øyen i midten av rundkjøringen. Et kort øyeblikk stopper både trafikken og den vante verden opp, da den tallrike flokken som har møtt opp for å bevitne den andre og nest siste performancen i Fortuns utstilling Skriver for ikke å skade, følger etter.
Offentlige rom så vel som institusjoner er anledninger til å forstyrre vante adferdsmønstre for Fortun, som har utmerket seg som en nokså ensom utøver av grenen nakenperformance i det norske kunstfeltet det siste tiåret. Hun kler ikke av seg denne gangen, men det skorter altså ikke på vilje til å ta fysisk risiko. Denne stuntingen legger til noe ureservert, nakent også i overført betydning: en kroppslig investering som minner om aktivismens. Samtidig bevarer Fortun en ambivalens til agitasjonen; parolene hennes er hektet sammen til tvetydige montasjer og blandet opp med den egne erfaringens motstridende assosiasjoner og følelser.
Fortun er ikke redd for å alliere seg med samtidens politiske patos: Trygt forbi de tutende bilene finner hun bastant frem en saks og klipper av et par solide tuster med hår fra bakhodet, som hun kaster triumferende opp i luften. Gesten refererer de mange iranske kvinnene som de siste månedene har klippet av håret som en del av protestene mot regimets kontroll over kvinners frihet og drapet på Mahsa Amini, som i september døde av volden hun ble påført da moralpolitiet arresterte henne for å vise for mye hår i offentligheten. Siden har kvinner utenfor Iran gjort det samme for å uttrykke solidaritet. Fortun henter den slitte symbolhandlingen ut av de sosiale medienes samlebåndsaktivisme og skjøter den tilbake på en levende, utsatt kropp.
Etter å ha krysset veien igjen, denne gangen til fonteneområdet på Alexander Kiellands plass, vender Fortun tilbake til festtemaet. Vanen tro leser hun høyt fra en poetisk tekst (Skriver for ikke å skade, 2022) som finnes inne på galleriet og som et utdrag på et reklamemonter på bussholdeplassen like utenfor. Poesien levendegjøres gjennom en improvisert omstokking av teksten, som etter hvert må forkastes når det våte arket går i oppløsning. Referanser til sex, rus, død og Strindberg går om hverandre og hentyder til mer geografisk nærliggende former for vold og overgrep. Fortuns forvirrede repetisjon av oppstykkede setninger og den stadige vekslingen mellom uttrykk for redsel, sinne, glede og komikk skildrer realistisk hvordan det arter seg når traumer tar styring over kroppen og språket. Jevnlig dukker ubehagelige replikker som «vil dere bli med meg hjem?», «sov hos meg», «våkne her, nå» og «nå er det morgeeen» opp, som ukontrollerbare flashbacks som hjemsøker en som har opplevd etterfestens mørke utfall.
Fortun setter seg som sagt stadig i risikable situasjoner: hun durer rett ut i veien, balanserer på en ustødig søppelkasse eller henger over et gjerde som om det skulle være kanten av et stup. Destruktive ytringer som «drukne her, nå» og «dø her nå!» gir tanker om en skade som enten påføres av en selv eller andre. «Slå meg bevisstløs. Slå meg gul og rød og gallestein. Edelstein. Gni en solnedgang ut av kjøttet mitt». Den forvirrede karakteren hun spiller ut påkaller effektivt empati, som når hun avslutningsvis ligger sammenkrøket og sårbar i en haug med løv.
Inne på galleriet er tonen mer hjemlig, spesielt i de polaroidaktige selvportrettene som er festet med søte smiley-klistremerker på to stålplater. De minner om fotografier man henger opp på kjøleskapsdøren av sine kjære, men har et mindre familiært innhold. Bildene i Sekvens 1 (Skriver for ikke å skade, lånt fra mine døtre) viser Fortun i det som ser ut som et basseng eller badekar, med munnen full av gress og lilla blader stukket inn i underlivet. Fotografiene antyder en normalisert og underliggende vold, der skillene mellom smerte, erotikk og nærhet er uklare. På en annen metallplate, Sekvens 3 (Pastelltegning lånt fra «Calla Lilies on Red» (1928) av Georgia O’Keefe, Søylerommet, Nasjonalmuseet, begge 2022), står flere nakne selvportretter, denne gangen fra inne i en av salene på Nasjonalmuseet.
På den samme platen er det plassert en annonse Fortun satte inn i Morgenbladet i sommer, der hun over et blottende speilselfie på et toalett har laget en skisse basert på et Georgia O’Keefe-maleri, vist som del av den omstridte Fredriksen-familiens samlingspresentasjon på Nasjonalmuseet. Annonsen etterligner museets grafiske profil, og reklamerer med imperativet: «Opplev det gamle». Løftet over hodet holder Fortun museets egen annonse, som forsøker å lokke publikum med Gustav Vigelands nakne kvinneskulptur i tre, Søvngjengersken (1909), et portrett av Vigelands 20 år yngre modell og elskerinne Marie Nordby, som var 17 år gammel da forholdet ble innledet.
Som i flere tidligere perfomancer setter Fortun egen kropp opp mot eksisterende kunstverk og institusjoner for å tydeliggjøre misforholdet mellom kvinnelig erfaring og de patriarkalske fremstillingene. Fortuns sarkastiske annonse beskylder museet for å være stivnet i fortiden heller enn å delta i utviklingen av nye, radikale perspektiver. Gjennom selvrådig performance gir hun liv til påstanden om at det er våre lydige bevegelser som reproduserer mønstrene som behersker oss og at det sosiale rommet er prinsipielt formbart.
