Minimale strukturer på Galleri Riis og Galleri Standard

På torsdag åpnet Galleri Riis årets første utstilling med nye og gamle verker av islendingen Kristjan Gudmundsson. Samtidig åpnet Galleri Standard året med en separatutstillingen med Marius Engh.

På torsdag åpnet Galleri Riis årets første utstilling med nye og gamle verker av islendingen Kristjan Gudmundsson. Samtidig åpnet Galleri Standard året med en separatutstillingen med Marius Engh.

Torsdag 12. januar åpnet Galleri Riis årets første utstilling med nye og gamle verker av islendingen Kristjan Gudmundsson. Samtidig åpnet Galleri Standard året med en separatutstillingen med Marius Engh. Til tross for at kunstnerne tilhører forskjellige generasjoner og står for helt ulike kunstneriske strageier, er det en formell likhet mellom Gudmundssons rammer i grafitt og Enghs eksakte reproduksjon av et lekestativ fra en lokal lekeplass. De umiddelbare assosiasjonene i kunsthistorien er Piet Mondrians rute-malerier og minimalismens kuber og firkantede flater.

Verkene i Gudmundssons utstilling er blitt til i en periode på femten år og angriper tegningens bestanddeler fra ulike vinkler. Tegningene er redusert til firkantede plater eller rammer av grafitt og minner kanskje mer om stålstrukturer enn det vi vanligvis forbinder med tegninger. I tillegg til disse «strukturelle» tegningene vises blant annet Blue Transmission, som består av fem enorme papirruller under to flasker med blått blekk som sakte drypper ned på papiret og danner blå prikkemønstre. Fraværet av den tegnende og skapende hånden er interressant i denne utstillingen hvor enhver form for tolkning og innlevelse synes fjernet fra verkene. Det handler om tegning som medium og verkene reduseres til en slags essens.

Marius Enghs verker på Galleri Standard har noe av den samme farveløsheten og strukturen over seg som hos Gudmundsson. Her jobber Engh i stor grad med rutemønstre og kuber i sort, hvitt eller grått. Gallerist Eivind Furnesvik beskriver utstillingen slik i presseskrivet: «[den] returnerer systematisk til rutenettet som motiv: både i dens reneste former for autoritet og dens tilsvarende rene form for anonymitet.»

Enghs ruter og kuber er derimot kopiert fra den virkelige verden. I verket Untitled (Playground Structure) har han gjenskapt et lekestativ i gallerirommet. I utstillingen undersøkes de minimalistiske strukturene som eksisterer utenfor kunsten bl.a. gjennom malerisk kopiering av aviskryssordets rutenett og i et fotografi av et rutete stålgjerde som fungerer som søppelstativ for flasker og plastglass.

Firkanten settes også inn i et annet system i verket Cover Up som er risset inn i galleriets toalettdør. Innrisningen som i utgangspunktet har hatt form som et hakekors er dekket over gjennom å risse inn fire nye streker som resulterer i et rutenett. I dette verket mer enn antydes den stramme og anonymiserende likheten mellom et rutenett og et hakekors hvor det som er ujevnt og ukontrollert er fullstendig fraværende.

Marius Engh, All Items Must Fit In Basket, Strandars (Oslo), 12 januar 12 februar, 2006
Kritsjan Gudmundsson, Blue Transmission og andre tegninger, Galleri Riis, 12 januar 12 februar, 2006

Læserindlæg