Kan det bli for mye åpenhet og demokrati? Jeg innser at spørsmålet lyder helt fjernt i disse dager, hvor trenden internasjonalt snarere er et tiltakende demokratisk underskudd, med mektige tech-oligarker som flokker seg omkring den ravende gale sjefsfascisten i et amerikansk imperium som virker å være i ferd med å falle fra hverandre og ekspandere på samme tid, samtidig som det er dresskledte ytre høyre-bevegelser på fremmarsj nærmest overalt, i alle fall både øst og vest i Europa.
Men spørsmålet er ikke helt irrelevant når det gjelder beslutninger som krever fagkunnskap, for eksempel når det gjelder hvem som skal bestemme hva slags offentlig kunst vi skal omgi oss med. Det er en grunn til at vi har et organ som KORO (Kunst i offentlig rom), som skal sikre at det ligger kunstfaglige vurderinger til grunn for hva offentligheten blir beriket med av utsmykninger og monumenter – eller eventuelt belemret med, alt ettersom hvordan man ser det.
Til fagkunnskapen om offentlig kunst, hører naturlig også en forhøyet bevissthet om kunstens virkninger i offentligheten og ulike metoder for involvering og brukertilpasning, som i mindre grad er aktuelt når den friere kunsten presenteres i gallerier og museer. I forbindelse med oppdraget KORO ble tildelt høsten 2023, om å etablere et nasjonalt minnested etter 22. juli-terroren, har imidlertid kravet om åpenhet og involvering vært større enn vanlig, og det har vært lagt vekt på at denne mer demokratiske prosessen har en egenverdi.
Det har særlig vært lagt vekt på involvering av de direkte berørte – overlevende og etterlatte til de 77 menneskene som ble drept av den høyreekstreme terroristen på Utøya og i Oslo 22. juli 2011 – men ønsket har også vært å aktivere befolkningen og offentligheten mer generelt. Selv har jeg ikke klart å få med meg alle åpne seminarer og samlinger, men det har absolutt vært interessant og lærerikt å følge prosessen, som nå nærmer seg en konklusjon. Vinnerforslaget vil bli lansert 8. april, og i går ble de tre finalistenes utarbeidede forslag presentert på en presselunsj i 22. juli-senteret, hvor de nå også er tilgjengelige for publikum, som inviteres til å komme med sine meninger.
Da juryleder Marianne Borgen under pressekonferansen understreket at juryen ikke ennå har begynt diskusjonen seg imellom om hvilket forslag de vil gå for, men at de først vil høre hva folk synes, og at de vil lytte til alle råd, kjente jeg imidlertid at jeg er litt ambivalent til ydmykheten. Den siste bestemmelsen er det jo faktisk juryen som må ta, uansett hva kunstkritikere som meg eller besøkende skoleklasser på 22. juli-senteret måtte mene. Det ligger en generøsitet, men også en viss nervøsitet over prosjektet, som jeg mistenker at ikke bare handler om at 22. juli er et nasjonalt traume, og heller ikke bare at KOROs forrige forslag til minnested, Jonas Dahlbergs Memory Wound, møtte så mye motstand at det til slutt ble vraket – jeg tror også det mer generelt handler om en faglighet og et kunstfelt under press.
Om det var opp til folkemeningen i dette landet, ja, da er det slett ikke sikkert at det ville være mulig å enes om noe minnested overhodet. Det største partiet på meningsmålingene for tiden er det partiet som terroristen på et tidspunkt var medlem av, altså ytre høyre-partiet Fremskrittspartiet (Frp), som man for all del ikke må være så urettferdig å nevne i sammenheng med terroristen, og som for lengst har blitt normaliserte og stuevarme og som med stor sannsynlighet på nytt sitter i regjeringskontorene etter valget til høsten. Frp – men i stigende grad også Høyre, som tilsynelatende har mistet den kulturkonservative forståelsen av kunstens dannelsesverdi som tidligere preget partiet – står grovt sagt for en populistisk og nyliberal motvilje mot å bruke offentlige midler på kunst. Begge partier foreslo store kutt til kultur i sine alternative statsbudsjetter for 2024, med henholdsvis 8 og 14,3 millioner mindre til kunst i offentlige rom. Riktignok vil en eventuell ny Høyre-Frp-regjering neppe se seg tjent med å stanse realiseringen av et minnested etter 22. juli for andre gang, men at stresset KORO arbeider under også er relatert til en kunstfiendtlig populisme som lett vil kunne komme til å manifestere seg i form av trangere budsjetter, virker ganske åpenbart.
Vel. Når det er sagt, altså at jeg nå først og fremst er spent på hva juryen kommer frem til, og at de for min del bare må starte diskusjonen seg imellom – så har jeg naturligvis også noen meninger om de tre utarbeidede forslagene.
Matias Faldbakkens En opprettholdelse er et mosaikkverk med samme monumentale størrelse som Picassos Fiskene, plassert i en kopi av stålriggen som holdt Picassos veggverk oppe etter at Y-blokka som verket var del av ble revet, men før det ble integrert i det nye regjeringsbygget som nå er i ferd med å ta form. Det tar både opp i seg referanser til naturen på Utøya (et sart motiv med en gluttsnipe som står i sivet og speiler seg i vannet) og ettervirkningene av bomben i regjeringskvartalet (rivingen av Y-blokka), og viser også til en rekke tidligere verk av Faldbakken, hvor han har plassert andre kunstneres verk i ulike rigger. Monumentet kan minne om en enorm gravstein, og i verkbeskrivelsen åpnes det for at man kan tenne lys og legge fra seg blomster ved den nedre kanten hvor navnene til de 77 drepte er tenkt inngravert. Men særlig den bokstavelig talt tunge referansen til prosessen rundt Y-blokka gir en følelse av at det er vanskelig å komme videre, samtidig som den strengt tatt retter fokuset på konflikten som har utspilt seg i etterkant, snarere enn på de fatale konsekvensene av selve terrorangrepet.
Dessuten liker jeg at de to andre forslagene mer aktivt tar i bruk plassen foran 22. juli-senteret, og særlig av den grunn håper jeg at valget vil falle på et av dem. Både Monica Narula, Jeebesh Bagchi og Shuddhabrata Sengupta fra Raqs Media Collective og Henning Sunde, Hanne Tyrmi og Rainer Stange er i sine forslag opptatt av å legge til rette for at minnestedet skal være et godt sted å være.
Tatt i betraktning den golde arkitekturen som vil omkranse plassen, og den generelle mangelen på grønt i området, er Sunde, Tyrmi og Stanges forslag om en minnelund med trær og blomster svært tiltalende. Minnelunden vil riktignok forandre seg med årstidene – rundt 22. juli, når det vil være offisielle minnemarkeringer, vil stedet nok være på sitt vakreste, grønt og i full blomst og kanskje med modne villmoreller – mens i november vil trærne stå nesten like nakne og dystre som Tyrmis mørke bronseskulpturer, som er formet som avkappede trestammer i ulike størrelser. Men minnestedet skal være lyssatt i mørket. Navnene til de drepte er tenkt inngravert som årringer på en stubbeskulptur, som i det oppdaterte forslaget er trukket fra utkanten og inn i midten av lunden.
Raqs Media Collectives forslag virker mindre påvirket av årstidene, men vil oppleves forskjellig avhengig av tid på døgnet. Kollektivet har heldigvis gått bort fra den opprinnelige ideen om å bruke de fire store, buede søylene på plassen til videovisning, og har landet på et roligere og mindre teknisk krevende uttrykk hvor skulpturene bare vil være lyssatt når det er mørkt. Plassen vil bli dekket av farget betong som danner sjatterte felt som flyter organisk over i hverandre, og tanken er at de besøkende skal kunne sette seg ned på skulpturene i betong og stål som er spredt rundt på plassen.
Skulpturene, som de omtaler som «fugleklokker» er formet etter en klokkeskive fra fasaden til Møllergata 19 som ble ødelagt da bomben i regjeringskvartalet sprengte, men som de også synes likner fugler. Navnene til de drepte er tenkt inngravert på en marmorsøyle omkranset av en slik fugleklokke i marmor. Bueformene som rager opp fra plassen, den høyeste på syv meter, er inspirert av arkitektoniske elementer fra det trehundre år gamle stjerneobservatoriet Jantar Mantar i Delhi, og skal utformes i aluminium og dekoreres med en type hullmønstre som brukes mye på bygninger i India, kalt jaali. Dette navnløse minnestedforslaget danner altså en åpen, fargerik plass med flerkulturelle referanser, og fungerer dermed godt som symbol på det samfunnet og de verdiene som var under angrep 22. juli 2011, og som stadig er under angrep i dag.
