Nå vil det bli nødvendig å være litt kjip. Det kan ikke hjelpes, all den tid det forekommer systemfeil er det tross alt min jobb å si fra.
En kunstpris er som kjent i første rekke «viktig», eller «stor», i forhold til hvor stor prissummen er og hvor mye støy den lager, men det er òg en tildragelse som – siden det er kunst det dreier seg om – bærer meg seg ymse tilsiktede, eller utilsiktede, føringer underveis. Den har derfor potensialet i seg til å faktisk bli, vel, viktig – uten gåseøyne. For har en slik tildragelse vokst seg noenlunde inn i den kollektive bevisstheten over tid, og det får vi vel si Lorck Schive har gjort nå, er påvirkningskraften utover fagmiljøet heller ikke til å se bort fra. Det er nå definitivt blitt sånn, at Lorck Schive kunstpris siden 2013 har vokst seg til å bli et event som blir lagt merke til, og som rutinemessig omtales som den «største», eller «viktigste» kunstprisen i Norge.
Man kan mene ting om hvem som blir nominert, eller hvem som til slutt stikker av med glassperlene og gullmynten, men det er sjelden særlig fruktbart, og vekker null engasjement hos hverken skribent eller leser. Jeg orker i hvert fall ikke, og særlig ikke når det konsekvent handler om kunstnerskap jeg i varierende grad setter pris på. Det har det for øvrig bestandig gjort. Det er ikke det som klør etter å bli sagt høyt nå, og det handler heller ikke om min generelle skepsis og paranoia i forhold til alt som lukter av topp ti-lister og MGP-liknende strukturer – jeg er blitt for gammel til å bry meg noe særlig, og for hard til å overse at selv slike konvensjoner utgjør rom for potensiell progresjon, selv om det sjelden skjer.
For å komme til poenget: Det kunne skjedd her, og hvis verden står til nestneste påske vil det kanskje også skje, gitt at noen fortsatt er til stede i 2023. Betenk, i tillegg til det oven nevnte: gitt den opparbeidede tilstedeværelse i den kollektive bevisstheten, og med det eneste som funker for å vekke oppmerksomhet i offentligheten – en substansiell sum med penger – er Lorck Schive kunstpris like mye et politisk redskap som en definerende instans, og med dette en maktfaktor. Og der vil det kanskje bestandig være noe som skurrer, slik det gjerne gjør når makt og penger må nevnes i samme setning, selv de ganger poenget ikke er større enn at det ene er konsekvensen av det andre. Dette har skurret siden Kain og Abel, og skurringen vil sannsynligvis fortsette helt frem til Gog og Magog – men det betyr ikke at politikken må være statisk. Det er den beviselig ikke. Treg og teit, ja, men ikke statisk.
Derfor er det interessant at Trondheim Kunstmuseum i forkant av åpningen – muligens som en litt sen respons på en kritisk artikkel i Morgenbladet av Maria Lokna, publisert allerede et halvår tidligere – velger å ta debatten. Det er heller ikke uinteressant at det skjedde relativt lang tid i forkant av åpningen, og som en temmelig isolert begivenhet. Samtalen om mangfold og representasjon i forbindelse med nomineringen til Lorck Schives kunstpris 2021 ble streamet allerede i januar. En samtale som museumssjef Johan Børjesson innledningsvis nevner som «en samtale vi ønsker å ta fortest mulig». Men i ettertid spørs det om det kan forstås annerledes enn at det i selve verket er en samtale man snarere ønsker få avsluttet fortest mulig, der den finner sted mange uker før åpning og flere måneder til offentliggjøringen av prisvinner. Man skjønner jo, på bakgrunn av det selsomme året vi har lagt bak oss, og i lys av litt vel åpenbare fakta, at diskusjonen ville vært uunngåelig og en bombe på fanget hvis spørsmålet bare ble dysset ned.
Siden 2013 er 20 norske billedkunstnere blitt nominert til Lorck Schives kunstpris. 11 kvinner og 9 menn. Alle med melkehvit hud og pene tenner. Det nærmeste mangfold og representasjon vi kommer er at to av dem har svensk bakgrunn – men serr, hvem har ikke det? Og det er her det seriøst skurrer: diskusjonen bærer preg av ansvarsfraskrivning og ender opp der den slutter. Underveis byr den på sånne knallskudd som innrømmelser av at siden kunstneren må være under 50, er det en tendens til å nominere de som nærmer seg denne aldergrensen, og at det virkelig er godt om kandidater med urfolksbakgrunn, eller mer seriøst utenlandsk opprinnelse, til å bli nominert, men at de valgte noen andre. Som sist gang. Og gangen før det. Det er usannsynlig lamt. Hva slags signaler sender det ut når den opplagte konklusjonen aldri blir sagt høyt? Det er litt som å se det traumatiserende straffesparket Roberto Baggio skjøt rett opp på lekteren i VM-finalen i fotball mellom Italia og Brasil 1994, gjentatt fra forskjellige vinkler i 60 krevende minutter, uten at noen en eneste gang ser ut til å tenke over hvor håpløst det blir i forhold til det man diskuterer. At det faktisk bare er en vei ut av problematikken, og det er å konkret styre unna et så påfallende homogent opplegg. Nominere en svart person, for guds skyld. Eller en same. Dere trenger ikke en gang la vedkommende vinne prisen, bare nominasjonen finner sted. For det som foregår her er faktisk et kroneksempel på hvordan usynliggjøring fungerer i praksis. Ikke en gang de som opprettholder den ser den – ikke jeg heller, med mindre noe, som nå, river meg ut av normal halvsovende modus. Men i lys av at det foreløpig utelukkende er kvinner som er blitt tildelt prisen, er det lov til å minne om at det også var en tid hvor de neppe ville vært aktuelle kandidater. En bedre verden er mulig.
Og nå skal jeg være mindre kjip, museet tok selv opp dette spørsmålet, og jeg skal velge å tro det ikke var en gardering mot kritikk, men basert i et oppriktig ønske om å få korrigert denne ynkedommen. Men null ansvar er tatt så lenge det man forholder seg til står på stedet hvil. Dette her er ikke veldig vanskelig. En skikkelig no-brainer. Langt fra umulig å få rettet opp i.
Utstillingen da? Kjempefin, det er den bestandig.