New Yorks Grand Old Man “ et intervju med Arthur C. Danto

«I have now decided to address art pragmatically from the perspective of life!»,
Arthur C. Danto, Oslo, 27/10/2005

Hvert år tillater Norges Peggy Guggenheim, Hans Rasmus Astrup, at lille Norge får besøk av kunstens celebriteter. Hadde det ikke vært for noen få mesener ville kunst-Norge nesten ikke eksistert; uten Onstad, Astrup og Stenersen hadde vi rett og slett måttet lage vår egen moro. Men, nå er det nå engang slik at disse få mennene, i motsetning til Staten, synes det er en god idé å bruke flerfoldige millioner slik at også vi skal få en smak av honning, en smak av det som selger mest og koster mest. I fjor var det Daniel Birnbaum (kjent kurator og ikke så kjent kunstteoretiker) og i år var det Arthur C. Danto (kjent kunstteoretiker, men ikke så kjent kurator) som var invitert av stiftelsen ForArt for å holde et foredrag.

ForArt er riktignok en stiftelse som rommer flere enn Hans Rasmus Astrup, men det meste foregikk likevel med Astrup Fearnley-museets vennlige støtte i bakgrunnen. Selv Dantos foredrag på universitetet kunne skilte med bevertning i form av hvitvin og Mozell, noe som vanligvis ikke er praksis i humaniorasammenhenger på landets største utdanningsinstitusjon. Dessverre må en jo si, for vin hjelper godt på fordøyelsen av både kunst og teori, og kan til og med løsne på tungebåndene slik at man uttaler «persepsjonsfenomenologi» uten den minste vanskelighet.

Om ikke selveste persepsjonsfenomenologien (selv om Danto har Maurice Merleau-Ponty som en av sine spesialiteter), så nevnte Danto fenomenologi et par ganger i løpet av forelesningen, blant annet da han refererte til Heideggers Værens-begrep («Dasein») i tilknytning til estetisk erfaring. Danto gjorde da også en av sine mer spenstige koblinger, som jeg vil komme tilbake til etter en kort presentasjon.

Danto er født i 1924 og har vært professor i kunstfilosofi ved Columbia University i New York siden 1966. Han har forfattet en rekke essays (deriblant The Art World og The End of Art) og bøker (blant annet om Nietzsche), om både kunst og filosofi. Han er kritiker for magasinet The Nation og hans nyeste bok er Embodied Meanings: Critical Essays and Aesthetic Meditations (1994). Danto er blant annet kjent for sin «institusjonelle» definisjon av kunst: kunsten knyttes til meningsproduksjon, kunsten er diskursen rundt kunsten. Når kunsten ikke lenger ligger i objektet kan alt være kunst, og derfor mente Danto i 1984 (da essayet The End of Art utkom) at man hadde nådd «kunstens ende», det vil si slutten på den kunsthistoriske fortellingen som følger utviklingen og bearbeidingen av former og materialer. Når alt kan være kunst har vi nådd en slags forløsning, og vi må nødvendigvis bearbeide de samme problemene og formene om igjen. Dette innebærer ikke at det ikke vil bli laget mer kunst eller god kunst, men at dagens kunst ikke kan virke som gjennombrudd på samme måte som kubismen, den abstrakte ekspresjonismen eller popkunsten gjorde det.

Egentlig hadde jeg tenkt å spørre Danto grundig om problemer jeg baler med i forhold til kunsthistorien, filosofien og estetikken, og kanskje også gå inn på noen av spørsmålene som meldte seg etter foredraget hans. I tillegg ville jeg selvfølgelig spørre ham om hans oppfatning av samtiden generelt og samtidskunsten spesielt. Dessverre ble en drøy halvtime litt knapt til alt dette, så jeg måtte nøye meg med en brøkdel, som etter en gjennomhøring av diktafonopptaket i etterkant, likevel viste seg å være relativt mye.

Danto har vært veldig opptatt av Andy Warhols Brillo Box i forbindelse med utarbeidingen av sin institusjonelle kunstdefinisjon. Hva var egentlig forskjellen på den opprinnelige såpeboksen og Warhols Brillo-boks? Warhol hadde laget sin versjon av Brillo-boksen selv, men Danto mente at forskjellen mellom de to ikke lå i arbeidet eller i materialet, men altså i diskursen. Senere laget «kopi-kunstneren» Mike Bidlo nok en Brillo-boks og materialiserte dermed enda et metanivå som bekreftet Dantos institusjonelle holdning: kunsten bygger fremfor noe på det felles referansegrunnlaget i kunstsystemet.

I forbindelse med denne uendelige kopieringen og gjenbruken spurte jeg Danto om hva han tenkte om samtidens sampling. Endrer denne kopi-av-kopi-diskursen seg når alt flyter, når bilder klippes og limes hver dag på nettet, når nye lyder og bilder stadig bygges opp av allerede eksisterende lyder og bilder? «There is an almost frantic activity in the art world…It’s a strange moment» svarte Danto. Hver måned arrangeres det et utall kunstbegivenheter over hele verden, og det er en voldsom aktivitet i dagens globaliserte kunstverdenen. Det kjøpes, selges og arrangeres samtidig som stadig flere velger en kunstutdannelse uten tanke på å overleve økonomisk.

Danto ser samplingen som en forlengelse og intensivering av diskursen. Dagens kunstnere er teoretisk skolerte og bruker kunsthistorien for å skape mening. Samplingen tidsalder er gjenbrukens tidsalder: «It’s not a breakthrough, it’s a recycling.» Hva er så kunstens situasjon og mulighet i dag? «The artists are occupied with finding meanings in order for people to put into consciousness what is happening to them, their hopes and their fears… Art doesn’t seem to be dealing with large, global events, it seems to be dealing with very personal events and people are dealing with the events of their life that they are outing into art. …. There has to be something very powerful going on, whatever it is… You have to find out how to exist in the present moment, you can’t escape the self-consciousness and the theories. The high level of education makes the new artists very aware of their history and their position in it, and they want someone to see it, to comment on it.» Kunsten kan ikke slutte å bearbeide de problemene den føler at den må bearbeide, men dette er ikke nødvendigvis negativt, det er bare slik det er, sier Danto.

Her berører vi systemets selvopptatthet, en selvopptatthet Danto mener vi hverken kan eller bør unnslippe; i grunnen en pragmatisk holdning, men for deterministisk for min smak. I et tidligere innlegg her på kunstkritikk.no som oppsummerte Vilks-debatten, gikk jeg ut mot en kunst som utelukkende er opptatt av seg selv og sitt eget system, fordi jeg mener den raskt blir kjedelig og forutsigbar. Jeg må tro på det jeg driver med hvis jeg skal orke å holde på med det, og jeg nekter å innrømme at kunsten er stakkarslig og ute av stand til å overskride seg selv. Dantos End of Art utgjør etter min mening ikke bare en avslutning, den utgjør også en begynnelse. Danto syntes jo også at det var et «underlig øyeblikk» og at «noe mektig var i ferd med å skje». Over hele verden finnes det sammenslutninger og nettverk av mennesker som holder på med viktige ting, somSlow Food) og deres norske avdeling. Slow Food kalles en bevegelse, mens The Nord Land kalles et kunstprosjekt; begge er imidlertid opptatt av det ikke-kommersielle, av bærekraftig utvikling, økologi og livsnytelse. Det er ikke så viktig å skille mellom kunst og ikke-kunst når prosjektene smelter sammen. Det finnes forskjeller som kunne trekkes frem, men i dag er det viktigere å insistere på mulighetene fremfor begrensningene, for det er nok av begge deler.

Jeg arbeider til daglig med et tverrfaglig forskningsprosjekt der jeg skriver om denne typen levende, sosial og uklar kunst. Planen er å utvikle begreper som kan brukes til å forstå disse prosjektene, for mange synes det er vanskelig (deriblant Beate Petersen i hennes tekst om The Nord Land i siste nummer av Billedkunst) å se disse prosjektene som kunst eller innenfor en kunstramme. Dette er forståelig, og det trengs en ny tilnærming til denne kunsten, på andre premisser. På den annen side skriver denne kunsten seg også inn i en kunsthistorie og en tradisjon, der oppløsningen av kunstbegrepet som resulterte i at alt kan være kunst, gjorde at man begynte å inkludere «det bare liv» i kunsten. Å organisere sosiale prosjekter og levemåter har tradisjoner minst tilbake til den historiske avantgarden og neo-avantgarden, sikkert mye lenger.

Kunstkritikeren og kunstpublikummet må utfordre seg selv på to punkter: skal all kunst alltid være tilgjengelig for alle (kan den i det hele tatt være det?), og hva skjer når kunstverket krever noe av deg, når du ikke kan stå på trygg avstand og «utlede mening»? Noen ganger må vi som publikum og kritikere risikere mer enn vi vinner, men dette er ikke nødvendigvis en svakhet ved kunsten, snarere tvert om.

Skifte fra en «ekstern» til en «intern» estetikk?
Dantos foredrag i Oslo hadde tittelen «Whatever happened to Aesthetics» og et av hovedpoengene var at både kunstteorien og estetikken synes å ha glemt estetikken; det vil si at de har beskjeftiget seg med andre spørsmål enn de sensoriske: «I was just trying to say that it (aesthetics) is much more important than it has been treated as in the literature on aesthetics. It is very important for life to understand how aesthetics work and how all our decisions in life are affected by aesthetic consideration…» Siden 60-tallet har vi sett en konseptuell tendens, en psykoanalytisk tendens, og en strukturell og systemisk tendens i kunstteorien, mens de estetiske aspektene i stor grad har blitt utelatt. Danto mener dette henger sammen med at man har hengt seg opp i den estetiske dommen: « I think people have had a very narrow conception of aesthetics…It is not just the way aesthetics are analyzed in Kant’s Critique of Judgement, which have arrested people in some way. There is very little development beyond Kant’s formulation. One has to see how wide aesthetics are. It’s very wide in human life. I’ve tried to liberate a little bit by showing that in the first place it is probably not necessary to art, but very necessary to life. And the rest of aesthetics has yet to be understood…»

En stund virket det som om Danto antydet at estetikken var en selvfølgelig del av menneskets eksistens, at estetikken var ontologisk, og dermed nødvendigvis en del av alle erfarings- og opplevelsessituasjoner og all kunst, men han ville foreløpig ikke bekrefte disse antydningene. I et slikt perspektiv er estetikken en del av kunstopplevelsen gjennom menneskets sansning og forståelse, og ikke en kvalitet ved den ytre gjenstanden, en slags «intern» fremfor «ekstern» estetikk. Den konseptuelle kunsttradisjonen har som nevnt, blant annet gjennom semiotikken, skilt meningen fra materien og lagt den til diskursen. Objektet har ingen «sanselig» verdi i seg selv, men er primært interessant på bakgrunn av de tankeprosesser det skaper. Kunstens og verdens fysiske og sensoriske kvaliteter ansees som subjektive og overfladiske, og har også vært knyttet til den kommersielle tingeliggjøringen av kunsten. Dette er imidlertid en holdning man er på vei vekk fra flere steder i samtidens kunstteori, man «gjenoppdager» verdens, og dermed også kunstens, fysiske kvaliteter. Men ikke som skjønnhet og symmetri, snarere som kroppslige og uforklarlige sanseopplevelser og stemninger, i et slikt perspektiv blir for eksempel Tiravanijas curry-middager også estetiske.

«These aesthetic qualities, like nauseating, disgusting, boring…those are moods that Heidegger talks about, and we are always in the mood of some kind, to be alive is to go from one mood to another mood. That is aesthetics in a very deep way. If our relationships to life are always one mood or another mood or another mood, and those moods are aesthetic, then again, aesthetics must be very deep.» Nettopp denne fenomenologiske og ontologiske tenkningen, rundt liv og eksistens, og kunstens umiddelbare sanselige og meningsbærende karakter, begynner å gripe om seg i kunstteorien. Tysk-amerikaneren Hans Ulrich Gumbrechts Production of Presence og tysk-tyskeren Martin Seels Aesthetics of Appearing, er to bøker som har fått mye oppmerksomhet, mer eller mindre fortjent, fordi de har begynt å pirke i den mer fysiske og umiddelbare delen av (kunst)opplevelsen. Danto pirket også, men han hadde ingen ferdig teori til oss: «It has to do, as Heidegger wants to put it, with our fundamental existential relationship to reality. So, we are aesthetic beings, but I haven’t worked all of this out yet, I just started working with it.»

Dantos rolle i New Yorks kunstmiljø etter andre verdenskrig har vært sentral, og mange av tekstene hans har vært pensumlitteratur i over tyve år. Med tanke på dette og at hans primære materiale består av kunstnere som Rauschenberg, Ernst, Warhol, Oldenberg og Johns, så kan man kanskje stille spørsmål ved ForArts presentasjon av Danto som en del av «samtidsteorien». Det at Pax nå gir ut en oversettelse med gamle tekster av Danto kan vel neppe ha vært hovedgrunnen? Fjorårets foredragsholder var en annen og mer uferdig teoretiker som det var lettere å se i henhold til den nye kunsten. Danto er tross alt en av kjempene, og det var ikke bare et fremlegg, men en hel oeuvre som fulgte med ham. Men, Danto var en svært ydmyk og sympatisk mann, og selv om han i sine tekster tar tydelige og markerte standpunkter, var han langt mer pragmatisk i virkeligheten. Han avsluttet foredraget sitt med følgende setning: «I have now decided to address art pragmatically from the perspective of life!»

Og helt til sist, fordi jeg er en sucker etter gode sitater, vil jeg gjerne sette to av Danto opp mot hverandre:
«Anything can be done…we’re living in an era of great freedom, almost perfect freedom.»
«I don’t know about that, aesthetic differences are read very quickly…you always dream about being something different…»