Kunstnerne Elisabeth Haarr og Marianne Hurum stiller ut akvareller på Oslo Kunstforening. Anledningen til utstillingen er at det er femti år siden sist Haarr stilte ut her, hennes første separatutstilling i Oslo. Hurum og Haarr skal ha arbeidet sammen i en årrekke, men dette er første gangen de opptrer som duo. De siste årene har Haarr hatt en betydelig utstillingsaktivitet, hun var nylig festspillutstiller, men for meg, og jeg regner med mange andre, steg hun ut av et glemselens mørke på tidlig 2010-tallet med sine utpregede, røffe billedvever samtidig med at det bredere kunstfeltet gjenoppdaget denne generasjonen kvinnelige kunstnere.
Marianne Hurum har lenge vært kjent for sine flytende, abstraherte motiver som ofte har inneholdt figurer som minner om kryp og vekster en finner i og ved havet. Siden den store separatutstillingen Maleri og skulptur på Lillehammer Kunstmuseum i 2019, har hun også arbeidet med bemalte skulpturer som ligner skapninger som har krøpet ut av maleriene hennes. Hurum var igjen aktuell med en separatutstilling på Isca i Oslo i 2021. Selv om havet og det sykliske der ble påkalt i utstillingstittelen, Flo, og sirkulasjonen av elementer mellom maleriene og skulpturene var gjenkjennelig, var fargene mere mettet og mørkere, som om noe hadde krøpet opp fra vannet og funnet asfalten.
Kunstnerskapet til Haarr kommer ut av en periode i norsk kunstliv med et visst sus over seg. Da var det arbeidsstipendene ble kjempet fram, og konflikter mellom formeksperimenterende abstraksjoner og konservative kunstuttrykk pågikk fremdeles. Kampen sto, ganske instrumentelt, om å vinne enkeltpersonens sinn for å skape forandringer av politisk karakter. Dette at tekstil var en kunstform som kunne øves i opposisjon til pensøm og rigide regler, var en posisjon som det krevde stridsvilje å innta. Tross flere store separatutstillinger de siste årene, er det et verk fra gruppeutstillingen Förbannad vara du (2015) på Kunstnerforbundet i Oslo, som var det første av Haarr jeg virkelig beit meg merke i: Bleak Blond (2014), et stykke silke maltraktert av krigsmaskiner. Men det er ikke de ikoniske billedvevene og tekstilarbeideen vi møter på Oslo Kunstforening denne gangen; i stedet får vi bli med inn i noe som ligner en bakprosess.
I det første rommet viser Haarr små dagbokakvareller på skarpkantet blokkpapir sortert i tematiske kolonner med titler som Ur-okser, Jeg er ikke redd for krigen, og Folkeforførere. I to andre rom vises henholdsvis store akvareller de to kunstnerne har malt i fellesskap og Hurums portretter (blant annet av Haarr) og skotøy i dus akvarell og glitter. Det siste rommet – en nyåpnet del av kunstforeningen – er et slags arkiv og leserom. På veggen henger en billedvev av Haarr og flere av Hurums skobilder, ett av dem skimtes gjennom glasset i en dør, like bak et bord bugnende av spirende vekster. Dette siste gir opphav til en følelse av vår og apartamento. Men interiørmagasinreferansen er ikke helt på sin plass, for til forskjell fra motiver hentet fra drømmen om den lukkede, private sfæren dynket i havesyke, virker akvarellene i utstillingen gjennomgående å søke kontakt med omverdenen, enten de kipper på seg crocsene og går ut for å treffe mennesker og ta seg en røyk eller suger opp inntrykk via skjermen.
Akvarellen er sentral i Hurums virke, men har lenge bare vært en bigeskjeft for Haarr. Det beskjedne formatet, 15×22 cm, og det store antallet akvareller i Å male dyr om natta (2022) – samletittelen for Haarrs avdeling –, sammen med monteringen av bildene i tematisk sorterte kolonner, antyder også en bruksorientert tilnærming til mediet. De løser seg fra en lineær organisering som eksempelvis dagbokformatet. Sorteringen impliserer at inntrykket ikke bare er nedtegnet, men også fordøyet. For øvrig underslår Haarr sin egne ferdigheter når det insisteres på uflinkheten akvarellene er utført med i presseskrivet. I flere akvareller som løper over i skrift, er det en muskuløs og elastisk omgang med linjer, leselighet og repetisjoner. Tross femtiårsjubileet, er utstillingen sterkere preget av et samtidssug enn tilbakeblikk på en forgangen tid.
Fellesverkene er alle påbegynt 2016/2017, flere avslutte i 2022. Inspirert av motivet på 2016 (Hurum & Haarr) (2016), der navnene deres er skrevet opp ned for hverandre, over en flytende hurumsk flora, forestiller jeg meg at Haarr og Hurum har stått eller sittet på hver sin side av arkene og malt seg inn mot midten mens praten har gått, i stedet for å bedrive en slags exquisite-corpse-metode for samproduksjon. Vått-i-vått-bakgrunner i frodige farger er overmalt med tegninger i gråbrunt der linjer knytter an til linjer som et garn eller en slyngplante. Her og der skimtes kannelyrene på en søyle – knekt, veltet eller overvokst. De andre verkene, med motivfortolkende titler som Duk (2017-2022), Port I og Port II (2017) og motiver som kumlokk i Kjølig morgen (2017-2022), antyder alle filtreringssteder som holder noe igjen og slipper annet gjennom.
Om aldersskillet mellom Hurum og Haarr gir løfte om et generasjonsmøte, besvares det med å vise til mulige steder å treffes. Hurum sier i et intervju med NRK at hun i oppveksten ikke skjønte at andre enn døde menn kunne være kunstnere. At en medvirkende årsak kan være eksponeringsmangel, virker ikke helt urimelig. Utstillingen til Haarr og Hurum inngår i en serie der kunstforeningen ser tilbake på sin egen utstillingshistorie, jeg må tro at utstillingsrekken vil vise oss flere sider ved etablerte kunstnerskap som kan fyre opp yngre generasjoner.
