Sansene får kjørt seg straks man trer over dørstokken til Ivan Galuzins overraskende museale utstilling på et Unge Kunstneres Samfund (UKS). Førsteinntrykket er riktignok sobert og stramt, på avstand nesten klinisk. Store monokrome lerreter dominerer, flankert av enkelte skulpturer, noe spredt installasjon og en video. Samtidig tar man inn synet gjennom såre øyne, og røde striper på snuten. Luften er urovekkende stinn av kjemikalier, og vips var løsemiddelskaden sikret.
Geriljavirksomheten mot sansene, som om man var plassert inn i et lokalt stridsområde med kjemisk krigføring, danner en sentral nerve i utstillingen. Enkelte av arbeidene er laget med regelrette giftstoffer. Selv om man beroliges med at faren ved innånding er ubetydelig, har Galuzin automatisk overtak på betrakteren gjennom en påvirkning man ikke kan verge seg mot. Desinteressen og estetiseringen har dermed ynkelige kår, i god gammel avantgardistisk ånd. Angrepet på sansene er kanskje ment å bryte opp vårt søvngjengeraktige konsum av kunsten, på linje med surrealistene som limte fast publikum i stolene de satt på, men hva mer står på spill?
Organiske materialer i forfall går igjen. Prosessen mot destruksjon er mest påfallende i noen malerier ved inngangen (Sick Skin, Anthracite Skin og Hubba Bubba Skin). Dekket av et gult, et svart og et rosa lag industriell tokomponentsmaling, er denne trioen hovedkilden til forgiftningen av luften. Den plastaktige overflaten i poppy farger har siden åpningen krakelert og sluppet lerretet, skallet av og blitt liggende i dynger på gulvet. I ett av maleriene dukker en skjult collage med russisk tekst opp bak overflaten, som om maleriet var tunet inn på sin egen metamorfose. Tekstbrokkene blir en slags innebygget, dunkel rebus. Det som en gang kunne passere som delikat maleri er nå forvandlet til flass og oppløsning. Kampen mellom noe estetisk tiltalende og en underliggende kollaps som fordreier det ytre, synes konstant i utstillingen.
Kroppen som en maskin som produserer slagg er utgangspunktet for den ekspressive forfallsestetikken. Det vi er bygget opp av, de enkelte, kjemiske, bestanddelene, undersøkes av Galuzin, men også kunstige kroppsdeler. Et maleri lager en grid med relieff av glinsende løstenner, i en slags diskret men uhyggelig virkning (Tooth Painting). Kunstnerens fokus på det uønskede og mistilpassede gjør også avfallsstoffene til en symbolsk størrelse.
Den organiske forfallsprosessen, som Galuzin i tidligere utstillinger blant annet har dyrket fram i mugne, spirende kasseroller og skulpturelle arbeider laget av halvmåneformet negleavklipp, understreker det gufne i en kroppslig invaderende intimitet. Samtidig siteres deler av kunsthistoriens omgang med forråtnelse, som hos 1960- og 70-tallets Arte Povera og Dieter Roth. I UKS-utstillingen er formspråket mer abstrahert enn i Galuzins tidligere arbeider. Her er det en stoisk, høymalerisk og privat tilbakeholden tradisjon vi er vitne til, med innslag av en mørkere og eksistensiell ekspresjonisme. Modernismen trykker jevnt på. Men ved å erstatte olje og akryl med kjemikalier som fosfor og svovel – stoffer som finnes i menneskekroppen – blir det distanserte abstrakte maleriet omformet og slengt direkte i fleisen på betrakteren.
Det er et morsomt grep, som understreker tidens interesse for konkret materialitet, men som også har dystrere og mer kryptiske bitoner. De store lerretene forholder seg gjennomgående til kunstnerens egen høyde, i sannhet et idiosynkratisk trekk. Maleriet If This Painting Turns Black, Call the Police er laget med blyhvitt og svovel – en kombinasjon som potensielt kan gjøre de hvite penselstrøkene svarte og produsere svovelsyre. I Galuzins verden er maleriet blitt skadelig, og dermed er det vanskelig å se dette som et redningsforsøk av mediet. Maleriet synes i følge Galuzin å ligge nede, men det er ikke helt dødt. Estetisk har det tydeligvis fortsatt en berettigelse. Det blir også bærer av et vagt kritisk budskap som ser ut til å involvere kunstproduksjonen, og dens kulturelle stilling. Enkelte har fortsatt en hang til kunst som sjokkerer eller snakker med store bokstaver. Men hvordan takler vi egentlig kunsten hvis den skulle finne på å bli reelt truende? Reaksjonen vil mest sannsynligvis være lakonisk; et nytt innfall i den store kunstsirkulasjonen som hele tiden møter seg selv i døren.
Tittelen på utstillingen, Idiosyncrasy Means Allergy, viser til dobbeltheten i en idiosynkrasi, som både kan betegne en særpreget egenskap eller atferd, og en individuell overfølsomhet overfor noe. Kroppshysteriet i kulturen styrer Galuzin i retning av det sårbare og sykelige, det er den dysfunksjonelle og skjemte huden han bretter ut for oss. En slags beskyttelse mot hudens sårbarhet kan man kanskje ane i pulken, som er plassert foran maleriene som en mobil enhet. Også serien med bilder av ubåter laget i pappmaché, My Generation, synes å handler om en hard hinne som beskyttelse mot verdens programmerte fiendtlighet. Denne serien sies også å referere til Galuzins russiske bakgrunn; basert som den er på amatørfotografier han har kommet over i bruktbutikker i Murmansk.
Den skrukkete og uraffinerte pappmacheen oppsummerer en estetisk holdning som også viser seg i en veldig fin serie pastelltegninger. Den tar utgangspunkt i personobservasjoner på T-banen, nærmere bestemt på linje 5 mot Vestli, Galuzins daglige transportetappe. I disse små tegningene kommer modernismen til syne i noen nesten munchske portretter og skisser, plassert innen kjente rammer fra byen vi vader rundt i. De er skarpe, humoristiske og melankolske. En motpol kan man finne i arbeidene som bruker rekvisitter fra et mer hardbarket friluftsliv; hvite stekepanner ved leirbålet fylt opp av beinrester, eller teltduk strukket som et lerret, igjen som en hud. Kultur-natur-dikotomien understreker utstillingens pendling mellom gjenkjennelig struktur, en ren bakgrunn og et normativt rammeverk, og det parallelle behovet for en tilgrising, et oppgjør som faktisk stammer fra kroppens indre. Resultatet er noen interessante sammenstillinger.
