Da jeg i fjor sommer på tredje dagen stod i vadebukse med gjørmevann til livet og søkte etter fem nedsenkede malerier i Sauekilen, et stillestående sideleie fra elven Otra i Evje, så jeg for første gang på lenge meg selv, kunstneren meg, i perspektiv, og jeg gjorde det med det samme overbærende blikk lokalavisen på Evje må ha betraktet meg med dagen i forveien da de slo opp forsvinningssaken i Setesdølen med overskriften: «Har nokon sett desse i elva?» Jeg hadde et halvt år tidligere hatt en ide om at bestanddelene gjørme + vann + tid tilsammen ville gjøre fem middelmådige malerier interessante. Problemet var nå at jeg ikke fant dem igjen. De var søkk borte; eksperimentet mitt hadde feilet og alt strevet var til ingen nytte. Jeg basket rundt på måfå i mudderet mens jeg lurte på om det ville gi resultater å lete mer. Til lunsj koblet jeg ut med Arts of Impoverishment og leste for tusende gang det Leo Bersani og Ulysse Dutoit skriver om kunstnerne Beckett, Rothko og Resnais. Den funker alltid for meg når et eller annet prosjekt ser ut som om det er i ferd med å gå i dass. «Forfatteren som ikke vil bli lest» kaller de Samuel Beckett, «Kunstneren som blokkerer synet» er merkelappen på Mark Rothko og Alain Resnais er «Filmskaperen som hindrer bevegelse». Jeg følte meg hjemme med det samme. «Kunstneren som ikke kommer til å bli sett»; jeg hadde ingen tro på at jeg kom til å finne igjen de maleriene, men jeg bestemte meg for å gjøre et siste forsøk likevel. «Try again. Fail again. Fail better.», som Beckett ville ha sagt. Kanskje prosjektet i Sauekilen kunne snus fra å være en tabbe til å bli en konstruktiv feileksperimentering jeg kunne bruke til noe; kanskje jeg bare skulle klippe ut avisartikkelen fra Setesdølen og ramme den inn. Jeg vadet i tre timer til før jeg ga opp, jeg hater å gi opp, men jeg ga opp, og etter en dusj og middag satte jeg meg ned og brukte resten av kvelden på å google Beckettsitatet om å feile i håp om å finne noe, en innfallsvinkel eller en filosofi som kunne redde prosjektet rent teoretisk. Men det var kanskje mye å håpe på å kunne redde middelmådige malerier fra mudderet med ord; jeg kom derimot over verdens kuleste tatovering. Blekket finnes på armen til den sveitsiske tennisspilleren Stan Wawrinka, proffspiller på Grand Slam-nivå, i noe som må være et forsøk på å omfavne frykten for å mislykkes. «Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.», står det i sirlig kursivert løkkeskrift på innsiden av Stans venstre underarm. Sitatet er hans livsmotto. «There is always disappointment, heartache. You are losing almost every tournament. You need to just accept it and be positive because you are going to lose and fail. We’re not all Nadal or Djokovic, who can win most tournaments.»
Stan! Han dunket ut Bersani og Dutoit med det samme, og han satte den forslitte og ganske så irriterende gåtefulle Sam Beckett i sitt rette perspektiv. Det er på Stans nivå ordene gir mening, i toppidretten, der det er målbart hva som er feiling og hva det vil si å lykkes; ordene er bare irriterende tåkelegging når man lager kunst. Hvis man virkelig vil feile som kunstner holder det å feile én gang hvis man har gjort det grundig nok. Etter det gidder ingen å se i din retning lenger. Føkk Sam.
Men min nyvunne og nesegruse beundring for den grunnleggende innsikten til Stan the Man ble også overmannet gjennom en annen lenke der både Sam og Stan ble forbigått av selveste fru Beckett. Da hun i 1969 fikk vite at ektemannen hadde blitt tildelt Nobelprisen i litteratur skal hennes første ord ha vært: Quelle catastrophe! Ektemannen hadde blitt akseptert av etablissementet, han hadde blitt anerkjent og populær. Nå skjønte jeg plutselig hva Sam forsøkte å leve opp til, det var kona; det var henne hele tiden, det var hun som satt på det kunstneriske kompasset jeg lette etter. Der og da gikk det opp for meg at Stan aldri kommer til å risikere noe som helst ute på banen, han vil bare være best, og Sam; han hadde løyet om det der å feile, han hadde blitt berømt og populær. Hvis han virkelig hadde villet feile så hadde han klart det. Det er Suzanne Beckett som gjelder, hun så alt sammen for hva det var: Kokettering. Quelle catastrophe!
Dagen etter striregner det. Jeg blir sittende inne og se ut på Sauekilen. De ringer fra Setesdølen. Noen har kontaktet redaksjonen, en finerplate er lokalisert lengre ned i Otra på vei mot Kristiansand, var de malt på finér? Jeg kaster meg i bilen. Jeg har kanskje ikke feilet, ikke helt, ikke ennå i hvert fall, eller har jeg egentlig feilet overhodet? Nei, ikke rom for å tvile her; jeg må stå for dette, jeg skjønner ikke en dritt av det Beckett-sitatet. Det viste seg uansett å være falsk alarm; det var ikke et maleri som lå og fløt i elven det var bare en helt vanlig finérplate.
Da jeg googlet videre den kvelden fant jeg ut at Stan hadde gått fra kona. Han klarte visstnok ikke å kombinere familielivet med karrierepresset. Quelle catastrophe! Men Sam taklet ikke monogamiet noe bedre enn Stan, skal man tro biografene, han slo bare ikke opp, og hvorfor skulle han det med en kone som fru Beckett.
Jeg ser alle i perspektiv nå, både Sam, Stan og meg selv. Og jeg innrømmer det; jeg tør heller ikke å feile, ikke skikkelig, og selv om jeg har utrolig lyst til å finne maleriene mine igjen, for de har kanskje blitt bedre av å ligge under vann, har jeg bestemt meg for å gi blaffen i hele prosjektet i Sauekilen. Forsvinningen er ikke et resultat av kreativ feiling, det er en ren tabbe; jeg skulle ha tjoret fast platene på land før jeg la dem på vannet.
En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, 12. februar 2016.
