Den Oslobaserte kunstneren Aurora Passero (f. 1984) fullførte en mastergrad på Kunsthøgskolen i Oslo 2011. Samme år fikk hun Høstutstillingsprisen for verket Fan Their Hearts, Inflame Them More (2010).
Kunstnerens bachelorgrad ble tatt på tekstilavdelingen ved samme institusjon, og tekstilet som kunstnerisk material er noe Passero har holdt fast ved i en produksjon der hun også benytter maleriske og skulpturelle virkemidler. Gjennomgående for produksjonen er store installasjoner hvor Passero med en betydelig formsikkerhet har utviklet en solid visuell signatur. Arbeidenes hybride natur plasserer dem i dialog med en rekke forskjellige kunstneriske tradisjoner, som ulike retninger innen nonfigurativt maleri, minimalistisk skulptur, arte povera, klassisk installasjonskunst og nyere, mer digitalt orienterte, kunstformer.
Hun har deltatt på en rekke institusjonsutstillinger i Norge, blant annet Astrup Fearnleys NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon, Over bekken etter vann, Norsk skulpturbiennale 2013, og Tusen Tråder på Lillehammer Kunstmuseum.
Utstillingen Channel Units på Galleri Haaken står til 14. februar, og kunstnerboken med samme tittel lanseres i forbindelse med åpningen av utstillingen.
Kan du fortelle litt om utstillingen som åpner på Haaken i kveld og arbeidene du presenterer?
Jeg presenterer nye arbeider som hovedsakelig består av vevd og farget nylon, samt en gruppe gipsskulpturer. Gipsskulpturene er avstøpninger av forskjellige trådsneller jeg har hatt stående rundt i atelieret og lenge har hatt lyst til å gjøre noe med. De fungerer som en kontrast til de mer abstraherte og organiske nylonarbeidene, og har fått tittelen Batteries, tenkt som en slags gruppering som beveger seg rundt i rommet. I tillegg har jeg laget en artist book sammen med broren min, Pati Passero, som jobber som grafisk designer. Boken er en forlengelse av arbeidene publikum får oppleve i rommet. Den består av et utvalg egne fotografier og snapshots jeg har tatt fortløpende de siste syv årene.
Utstillingene jeg har sett av deg tidligere har alltid vært installasjonsbaserte, men på denne utstillingen virker det som om du i noe større grad presenterer mer enkeltstående, «autonome» verk, noe som selvfølgelig passer konteksten av en kommersiell galleriutstilling bra. Men har du opplevd prosessen med å produsere disse arbeidene som annerledes på noe vis?
Nei, i grunnen ikke. Jeg har hatt frie tøyler under hele prosessen, og har sett på det å jobbe i gallerirommet som en anledning til å teste ut ting jeg lurer på. Parallelt med denne utstillingen har jeg jobbet med en gruppe nye, monumentale arbeider som vises i utstillingen Hengende Hager som åpnet på Grenland Kunsthall forrige helg. Hele installasjonen der er montert i rommet, hengende fra taket, så det har vært tilfredsstillende å jobbe med strammere formater på Haaken.
Arbeidene dine befinner seg i krysningspunktet mellom en rekke ulike tendenser som har vært veldig synlige i kunstfeltet de siste årene, som «nymaterialitet» og et fornyet fokus på nonfigurasjon, har du noen tanker om hvorfor disse fenomenene har fått en slik oppmerksomhet?
Litt vanskelig å svare på. Personlig husker jeg at jeg ønsket å slippe å forklare hvorfor jeg gjorde alt jeg gjorde mens jeg studerte. Det passet meg dårlig å jobbe ut ifra en konkret idé. Det er klart du må skape deg et språk for det du vil formidle, men akkurat da jeg startet å studere kunst tror jeg mange, i hvert fall studenter, følte mye frustrasjon på grunn av forklaringspresset, som stoppet en fra å teste ut forskjellige ting.
Selv begynte jeg tidlig å se på kunstnere som jobbet mer abstrakt og materialbasert, mye maleri men også installasjon. Jeg husker jeg ble introdusert for kunstnere som Bjarne Melgaard og Jessica Stockholder på Einar Granum. Det var veldig inspirerende. Senere ble jeg opptatt av den britiske kunstscenen og kunstnere som Karla Black, Eva Rotschild, Rebecca Warren. Jeg tilbragte også et forløsende semester i Glasgow. Der hadde de en kunstscene hvor folk lenge hadde jobbet mer materialbasert.
Parallelt virker kunsthåndverk å oppleve en slags mini-renessanse. Du har de siste årene beveget deg på tvers av det som eventuelt finnes av grenser her. Hvordan opplever du dette feltet og dets diskurs i relasjon til det øvrige kunstfeltet?
Det er en diskusjon jeg ikke har vært så opptatt av. Selv har jeg hele tiden definert meg som samtidskunstner; det er det jeg jobber med og er opptatt av. Vevteknikken er simpelthen et redskap som gir meg det jeg er ute etter.
Hvor viktige er selve de tekstile materialene for deg, hva slags forhold har du til dem?
Først og fremst er det et råmateriale som gir meg veldig mange muligheter. Jeg har jo jobbet mest med nylon, som er et syntetisk, industrielt fremstilt materiale. Dermed oppleves det frigjort fra håndverkstradisjonen, noe som har vært et poeng for arbeidene mine og også gjort det befriende å jobbe med.
Når dét er sagt har jeg alltid vært opptatt av tekstil, og da spesielt klær og mote. Vev er jo helt klart knyttet til vår kulturhistorie, så selv om jeg ikke først og fremst er opptatt av dette i selve arbeidet, så er det veldig fint å være del av en lang tradisjon.
Kan du fortelle litt om titlene på arbeidene dine?
Titlene er viktig del av arbeidene. Jeg liker å jobbe med ord og sammensetningen av ord. Jeg er generelt opptatt av motsetninger, og de finnes på flere nivåer i arbeidsprosessen min: i inspirasjonsmaterialet, komposisjonen, størrelser, og også i titlene, som gjerne bryter med hva man konkret ser og slik er med på å gi arbeidene nye føringer.
Er poesi, litteratur, musikk eller teori viktig for deg?
Ja helt klart, men når jeg jobber mye rekker jeg ikke så mye annet. Da titter jeg mest i bøker hvor jeg studerer det visuelle materialet, som kunstnerbiografier og magasiner. Musikk har alltid vært viktig, det hjelper meg å fokusere og gir meg energi.
Hvilke kunstnere, historiske eller nålevende, har vært viktige for deg, enten for din egen utvikling som kunstner eller simpelthen som betrakter?
Det er mange. Helt siden jeg var liten har jeg blitt presentert for forskjellige kunstnerskap. Moren min tok med broren min og meg rundt i Europa hvor vi så masse kunst og arkitektur. Jeg husker store utstillinger med David Hockney, Gerhard Richter, Miró og Picasso. Jeg er halvt italiensk og vi reiste mye i Italia. Da brukte vi tiden på barokk- og renessansekunst. Det gikk i Giotto og Bernini fra morgen til kveld. Det var ikke så spennende da, men sett i retrospekt har det nok hatt stor innvirkning. Nå om dagen ser jeg på forskjellige skulptører, som Urs Fischer og Thomas Houseago. Jeg så også en veldig fin utstilling med Isa Genzken nettopp i Nederland. Ellers har jeg vært opptatt av Wolfgang Tillmans i mange år. Det er inspirerende å se hvordan han jobber med blikket og føyer innholdet i komposisjonen sammen.
Kan du si noe om hvordan, eller hvorfor, du bestemte deg for å bli kunstner?
Jeg har villet jobbe med kunst siden jeg var barn. Det var alltid en verden jeg var tiltrukket av. Jeg var veldig glad i å tegne og ble alltid oppmuntret til det hjemmefra. Da jeg var 14 startet jeg på tegnekurs i den gamle gipssalen på Nasjonalgalleriet hvor vi tegnet alle de greske kopiene. Da jeg skjønte at jeg kunne søke på en kunstutdannelse, var det et selvfølgelig valg.
