Ut fra den monumentale ullklumpen Marita Isobel Solberg manøvrerer i performancen Woolwalker under Coast Contemporary i Tromsø, kommer det underlige lyder. I samisk folkemedisin har saueull blitt brukt som noe helbredende og beskyttende, og Solberg har tidligere pakket familiemedlemmer inn i det uvaskede materialet. I Alfheim Svømmehall skyver hun denne kvelden en ullkump på kanskje to meter i diameter ned i det tomme bassenget publikum sitter i, før hun selv hopper etter. Hun begraver seg i ulla, river den opp og legger den utover, dykker ned i den så det ser ut som hun blir slukt. Ulla blir som en levende organisme i stadig forandring, både i ett med Solberg og en egen skikkelse. Mens disse transformasjonene foregår, snøfter, synger og roper hun, snart ilter, snart rolig byssende. En baby blant publikum begynner plutselig å svare på Solbergs stemme, kanskje blir den vekket av hennes tidvise grynt? Ungen gråter ikke, ikke direkte, men lydene den lager ligner litt på lydene fra Solberg – det høres ut som en respons! Barnevognen trilles ut mens vi andre, voksne og trenede kunstpublikumere, holder munn. Noen ler litt av den uventede dialogen. Og den kler Solbergs univers, denne overraskende kommunikasjonen med det førspråklige. Det er nettopp inn dit hun vil nå.
Det er i grunnen slike uventede, men givende øyeblikk Coast Contemporary forsøker å legge til rette for. Konferansen vil skape alternative rom for møter mellom det norske og det internasjonale kunstfeltet, på tvers av hierarkiene. Her skal kunstnere, gallerister, kuratorer og kritikere med ulik bakgrunn kunne diskutere fritt sammen, og håpet er at nye samarbeid skal oppstå. Årets utgave er den sjette i rekken, og har overskriften Land of Prey. Witch-hunting in the 21st century. Over fire dager i Tromsø skulle deltakerne få innblikk i hvordan heksejakt foregår i dag, samt en presentasjon av hekseforfølgelsens lange historie. I tillegg til forelesninger og presentasjoner, ble vi presentert for et kunstprogram hvor også det tromsøbaserte visningsrommet Kurant9000 medvirket.
Tematisk beveger Land of Prey seg lenger vekk fra kunstfeltet enn de tidligere utgavene av Coast. Den fremmer også en mer aktivistisk holdning, noe som blir tydelig i grunnlegger og arrangør Tanja Sæters innledning på konferansens første dag. Etter å ha lagt fram hvordan det foregår heksejakt i flere land også i dag, henvender hun seg direkte til en kurator fra Museum of Modern Art i New York (MoMA), og oppfordrer dem til å gjøre sitt for å gjøre heksejakten kjent, med henvisning til at institusjonen har mange millioner følgere på instagram. Sæter uttrykker også et håp om at kunstnerne som er tilstede skal spre ordet ved å lage kunst om dette. Går det egentlig an å si noe sånt, tenker jeg umiddelbart skeptisk, og ser for meg hvor galt det kan gå om norske kunstnere skulle lage verk om heksejakt i India. Men iveren føles også forfriskende. Vi sitter i den ærværdige Rødbankens festsal midt i Tromsø sentrum, med lyskroner og blomstermønster høyt over oss i taket. Det er et rom for penger og prakt, ikke for aktivisme.
De to hovedinnleggene på konferansen var henholdsvis et digitalt, direktesendt foredrag av italiensk-amerikanske feministen og aktivisten Silvia Federici, og en samtale med Suuk Laari, en kvinne som er blitt anklaget for å være heks i sitt hjemland Ghana, og som derfor har levd i «hekseleiren» Gambaga. Slike leirer fungerer som et tilfluktssted for folk som anklages for å være hekser og forvises fra landsbysamfunnene de kommer fra. Laari deltok sammen med Larry Ibrahim Mohammed, som har skrevet masteroppgave om Gambaga-leiren og vært medkurator for den ghanesiske delen av konferansens program, og Samson Laar, en av de ansatte i leiren, som her også fungerte som tolk.
Under intervjuseansen fortalte Laari om anklagene, flukten, skammen og livet i leiren. Fortellingen var selvsagt opprørende, Laari gråt og senere klappet vi alle. Og vred oss kanskje samtidig i stolene. For selv om man på den ene siden kan hevde at det er viktig å høre reelle fortellinger om urett, direkte fra de rammede, fikk seansen også et slags utstillingspreg. Laari ble sannhetsvitnet som under de digre lysekronene skulle vekke privilegerte, hvite kunstfolk til handling. I tillegg ble hennes ord formidlet av to menn, hvorav den ene snakket med en svært kristen, nærmest prekenaktig retorikk. Rommet, tårene og applausen – jeg kjente denne merkelige blandingen velte seg både i hodet og i magen. Kunne det virkelig komme noe bra og varig ut av dette? To dager etter konferansen sendte Sæter ut en e-post hvor hun forsikret deltakerne om at Suuk Laari ville bli ivaretatt også etter konferansens slutt, blant annet via en toårig økonomisk støtte.
Alle syntes synd på Lesia Vasylchenko, som skulle holde sitt mer teoretiske innlegg om teknologi, kapitalisme og magi i visuell kultur rett etter den voldsomme intervjuseansen. Uansett hva man måtte mene om den tematiske overbygningen for årets Coast contemporary, fremstår programmet for omfattende. Mange av innleggene varte i knappe tjue minutter; innenfor dette tidsrommet rekker man for eksempel ikke å få sagt noe særlig om bruken av det okkulte innenfor dagens samtidskunst. Derfor lignet flere av innleggene mer på bildeshow med tilhørende namedropping. De fire institusjonspresentasjonene, som (med Kurant9000 som et hederlig unntak) var til å sovne av, hadde heller ikke trengt å være en del av det offisielle programmet. Det var en lettelse da en kunstner endelig fikk snakke om sitt eget arbeid: Silje Figenschou Thoresen fortalte jordnært, men fascinerende om sin gjenbrukspraksis og nordnorsk samlekultur. Også Viktor Pedersens film, Se uten mennesket (2021-2022), som ble vist som en del av kunstprogrammet, var både konkret og berørende i sin behandling av forholdet mellom natur og menneske.
Silvia Federici kom til orde på skjermen på konferansens siste dag. Innlegget hennes minnet om at heksejakt er forbundet med retten til land, både historisk og i dagens globaliserte samfunn. Kvinnene (og enkelte menn) som anklages for å være hekser, har gjerne ressurser i form av land. Den vestlige kapitalismens bruk av billig arbeidskraft og utnytting av landområder har direkte konsekvenser for millioner av mennesker, som i mangel av en synlig, ytre fiende lettere anklager hverandre for hekseri. Federici snakker om hvordan den såkalte tredje verden fortsatt ofte blir glemt i dagens vestlige feminisme, og fastslår at den omfattende globaliseringen er en form for rekolonialisering. Kanskje uten å helt vite det, trekker hun også linjer som gir mening for konferansens plassering i Tromsø; i Troms og Finnmark er konflikter om landområder, mellom den samiske befolkningen og nordmenn, fortsatt et reelt problem. Kunst og visuell kultur hadde forholdsvis liten plass i hennes foredrag, men det var likevel konferansens mest poengterte og kunnskapsrike innlegg.
I den avsluttende delen av programmet inviteres vi til åpne atelierer på «Kysten», det gamle kysthospitalet i Tromsø, som nå huser Troms fylkeskultursenter. Her finner man et av byens få atelierfellesskap, og denne ettermiddagen har 13 kunstnere åpnet dørene sine, før konferansen avsluttes med middag og fest i samme bygg. Mens kunstnerne ventet på at «delegasjonen» skulle besøke dem, gikk jeg stort sett rundt uten resten av gruppen og snakket med folk. Mange ga uttrykk for at atelierbesøkene burde vært lagt tidligere i programmet. Også gruppesamtalene som avsluttet hver konferansedag, hvor det var meningen at deltakerne skulle samles for å diskutere spørsmål fra dagens foredrag, var mindre vellykkede. Få møtte opp til disse seansene, antagelig fordi dagsprogrammet i seg selv var utmattende. Samtalene ble nok heller tatt over en mystisk, hjemmebrygget øl på Bar du Nord, performancebaren til Marita Isobel Solberg og Trond Ansten. Stemningen som oppstod mellom torskehoder, fiskeskinn og utstoppede sjøfugler, var av det magiske slaget. Men da hadde mange av deltakerne alt satt seg på et fly til neste viktige kunstevent.
Som initiativ er Coast Contemporary utvilsomt imponerende, og jeg går sjelden hjem fra en fire dagers konferanse med et slikt strekk i min geografiske, så vel som tematiske tankeverden. Det er ikke nødvendigvis dumt at programmet vekker ubehag, men i Tromsø burde dette ubehaget fått mer plass. I tillegg hadde vi vært tjent med en mer praktisk gjennomtenkt programstruktur. Jeg stusset også over valget av en stedfast konferanse i Tromsø: Når hekseforfølgelse først blir tatt opp i kunstsammenheng i Norge, og til og med i Nord-Norge, er det absurd å ikke besøke Steilneset minnested i Vardø, som ble nevnt i flere av innleggene. Heksemonumentet, som det også kalles, ble i 2011 oppført som et minnested for de 91 trolldomsdømte under hekseprosessene i Finnmark, som foregikk mellom 1600-1692. Steilneset består av en minnehall utformet av Peter Zumthor og en installasjon av Louise Bourgeois – jeg nøler ikke med å kalle det et av landets mest slående offentlige kunstverk. Å reise dit med en slik konferanse, burde ikke vært noen heksekunst.
Oppdatering: Arrangøren opplyser om at det i konferansens opprinnelige program inngikk et besøk til Steilneset, men dette måtte avlyses fordi båten som skulle benyttes fikk inndratt seilingstillatelsen etter Russlands invasjon av Ukraina.
Artikkelen ble endret for å rette faktafeil 10.10.2022, kl 10.21.
