I løpet av få år med hyppig utstillingsaktivitet har Ahmed Umar – som fullførte en mastergrad på Kunsthøgskolen i Oslo i 2016 – rukket å nå en hel del karrieremilepæler. Han er kjøpt inn av flere offentlige samlinger, inkludert Nasjonalmuseets designsamling, og er blant årets nominerte til Lorck Schive Kunstpris. Umar er også en av få kunstnere i begynnelsen av tredveårene med stadig innpass i den bredere norske offentligheten. Dette mye takket være hans aktivistiske vilje til å fortelle om hvordan han ble forfulgt og utstøtt fra familien på grunn av sin homofile legning, for så å måtte flykte fra sitt første hjemland, Sudan. Frihet, familiebånd og tro – i kontekst av egne erfaringer knyttet til Sudan, arabisk kultur og Islam – har vært, og fortsetter å være, de sentrale temaene i kunstnerskapet.
På Kunstneres Hus, i Umars hittil største utstilling Glowing Phalanges, viser han 99 skulpturer tenkt som bønneperler eller amuletter, gjenstander som i sufitradisjonen har en beskyttelsesfunksjon, men som er bannlyst i andre av tolkninger av Islam som praktiseres i Sudan. De fleste er i håndstore formater og sitter på gestikulerende gipsavstøpninger av kunstnerens hånd som er festet i rekker langs samtlige vegger. 60 (2022–23) består av en avrundet, og delvis uthulet trebit, som ligner på et lår- eller hofteben fra et dyr, med små perlemorsfragmenter varsomt innfelt i nedre del. Gipshånden den balanserer på, har utstrakt pekefinger, som om den peker på betrakteren. Noen av skulpturene, som halvbueformede 26 (2022-23), hvor støttenner fra en elefant er festet på hver ende av blankpolert valnøtt, henger fra taket. En gipshånd balanserer midt på buen på sine sammenknepede fingre.
Presseskrivet forteller at mange av materialene – verdifulle tresorter som ibenholt, ulike typer dyrebein og skinn med mer – er gjenbrukt fra suvenirgjenstander laget i afrikanske og asiatiske land. Disse «karikerte menneske- og dyrefigurer» er blitt tatt med til Norge av turister og misjonærer, for så å bli ervervet og plukket fra hverandre av Umar. Denne suvenir-ikonoklasmen viser til europeeres og nordamerikaneres langvarige forveksling av våre egne stereotypier om afrikanske kulturer og folkegrupper med deres faktiske tradisjoner og praksiser. Filosofen Achille Mbembe har argumentert for at antropologisk kunnskapsproduksjon, det vil si prosessen som benyttes til å erverve kunnskap om Den Andre, aldri fult ut erkjenner Den Andre som tenkende og kunnskapsproduserende subjekt.
Fra et slikt perspektiv bærer skulpturene i seg en kritikk av europeisk universalisme og hvordan denne universalismen henger sammen med utarming av naturressurser og kultur i det globale sør. Estetisk og kulturell krysspollinering forekommer når Umar benytter materialer som kan leses som tegn på det nordiske eller norske. 53 (2022-23) består blant annet av et skulderblad fra en hval med setningen «Sydbreen Lyngsalpene sommeren 1983» skrevet på den gulhvite flaten. Denne beindelen er festet til en gjennomsiktig krystallkule, som igjen er festet til et polert trestykke med avrundede kanter.
I den høyre overlyssalen er glasset i taket dekket av et digert teppe med skrifttegn som etterligner arabisk. Lyden av bønnerop fyller det mørklagte rommet og glir etter hvert over i en for meg ukjent form for religiøs sang, hvor mannsstemmer synger over trommer. Jeg blir sittende lenge, oppslukt av den sakrale stemningen. Med Umars biografi i bakhodet, er det nærliggende å tenke at denne delen av utstillingen tar for seg tap av tilhørighet, ikke bare til en religion, men også til et felleskap og en fortelling som i den troendes oppfatning strekker seg ut i evigheten.
Første gang jeg så et verk av Umar, var det avgangsverket hans What Lasts! (Sarcophagus) (2016), en sarkofag laget for å romme hans egen kropp. Verket ble, slik det fortelles av Umar selv i NRKs TV-serie Kunstnerliv, laget fordi et søsken hadde sagt at til han at det hadde vært bedre at han var død, på grunn av skammen familien ble påført av den homofile legningen hans. Det er et kunstverk som hovedsakelig oppleves som en stedfortreder for kunstneren – et utgangspunkt for å fortelle hans utvilsomt viktige historie.
I Glowing Phalanges fungerer den personlige erfaringen også som utgangspunkt for å gripe fatt i en visuell og materiell kultur som man kan kjenne på at Umar antagelig synes er både vakker og vanskelig. Dermed inndrar Umars biografi også omkringliggende tematikker som kolonialismens avtrykk og kulturell appropriasjon. Idémessig opplever jeg verkene som langt rikere enn de tidligste arbeidene til Umar, samtidig som det bugner med nitid håndverk og blikkfang. Sistnevnte gjør det å dykke inn i denne kompleksiteten til en forlystelse.
