Den lange linjen i fortellingene om kunst i offentlige rom er velkjent, fra tradisjonelle monumenter og bygningsornamenter, via 1900-tallets brudd med denne tradisjonen (tenk på happenings, land art og new genre public art), til vår tids sammensmeltning av dekorative og kritiske perspektiver i en spektakulær, hypermediert og globalisert samtidskunst.
Det er ingenting i denne historien som tilsier at denne kunsten ikke skulle være objekt for kunstkritikken. Likevel har denne holdningen festet seg, både i dagsavisene og i spesialiserte medier.
Vi anmelder helst utstillinger som nyter godt av nøytraliteten og autonomien vi forbinder med «den hvite kuben». Vi forsøker naturligvis samtidig å følge med på alle som utfordrer denne strukturen, særlig temporære prosjekter, men helst vil vi se at initiativet kommer fra en kurator eller kunstner. Den kunsten som bestilles av offentlige myndigheter og større private aktører går derimot i all hovedsak upåaktet hen.
En av årsakene til dette kan være at det kan være vanskelig å avgrense kunst i offentlige rom. Er det arkitekten eller kunstnerne som er ansvarlig for atmosfæren på den nye Løren T-banestasjon i Oslo? Er det myndighetene, kunstkomitéen eller kunstneren som uttrykker seg i minnestedet etter 22. juli på Sørbråten ved Utøya? Dette er ikke alltid like lett å bestemme, hvilket gjør at kritikerne viker unna.
En annen årsak til kritikernes – og redaktørenes – manglende interesse for kunst i offentlige rom er antakeligvis at visse formale og materialbaserte kunstuttrykk har overlevd lenger her enn i galleriene. Dette er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner. Den formale og materialbaserte kunsten har levd godt parallelt med abjektkunsten og kontekstkunsten de siste tyve-tredve årene. Men det er abjektkunsten (kroppskunsten, det skitne, undertrykte og fortrengte) og kontekstkunsten (konseptkunsten, institusjonskritikken, den sosiale kunsten) som har hatt kritikernes oppmerksomhet. Med sin vektlegging av dekorative og romlige effekter har den offentlige kunsten her kommet til kort.
En tredje årsak er at kritikerne ønsker å være førstelinjen i kunsthistorieskrivingen. De ønsker å oppdage nye tendenser og vil helst skrive om den kunsten som i størst mulig grad går i kritisk dialog med sin samtid. Og denne kunsten finner man, slik tenkes det, i kuraterte utstillinger, på gallerier, muséer og biennaler, ikke på veggene i T-banen.
Dette kunsthistoriske «etterslepet» er imidlertid på god vei til å bli tatt igjen av både private og offentlige aktører, som nå i større grad enn tidligere åpner for ulike typer offentlig kunst. Den kan være permanent, semipermanent eller temporær; flyttbar eller prosessuell, og kan ha ulik grad av autonomi fra bygg og sted. Den kan til og med foregå i et digitalt eller diskursivt rom, eller utformes som en biennale, så lenge den aktualiserer idéer om «offentlighet». At den kan være konseptuell, institusjonskritisk eller sosial er en selvfølge. Også abjektkunsten har fått sine paradeeksempler i nordisk offentlighet – i København i form av Elmgreen og Dragsets forkrommede, mannlige havfrue (Han, 2012) og i Norge i form av Vanessa Bairds dels makabre, dels burleske utsmykning av Regjeringskvartalet (Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene, også 2012).
Samlet ser vi konturene av en konsensusbasert reinstitusjonalisering av den offentlige kunsten, denne gangen ikke som et maktspråk (som på 1800-tallet) eller som en demokratisk visjon (som på 1900-tallet), men som et forskjellsløst felt der forvaltning, kritikk og kapital smelter sammen. På utsiden av dette feltet står ikke lenger avantgardistiske kunstnere og radikale kritikere, men indignerte småborgere og forsmådde lokalsamfunn, samt en og annen konservativ kunsthistoriker. Til nå har også kunstkritikerne i all hovedsak stått på sidelinjen.
Dette er naturligvis ikke et område kritikken kan holde seg unna. Den tvilsomme autonomien, den asynkrone utviklingshistorien og den nye konsensuskulturen bør ikke være unnskyldninger for å la være å skrive kritikk av kunst i offentlige rom, det bør være anledninger til å skrive ekstra engasjert om denne kunsten. Med prosjektet «Den offentlige kunsten og kritikken» har Kunstkritikk satt seg fore å gjøre nettopp dette i 2016 og 2017.
Det faktum at vi har fått støtte fra den norske myndighetsorganisasjonen Kunst i offentlige rom (KORO) for å gjøre dette er naturligvis paradoksalt og til dels problematisk. Gjør ikke dette at Kunstkritikk blir en del av det som nettopp er omtalt som et «konsensusbasert og forskjellsløst felt»? Vi mener det er mulig å unngå dette. Det avgjørende punktet er naturligvis den absolutte redaksjonelle friheten og, ikke minst, kritikernes uavhengighet. Alt vi publiserer er basert på dette.
Samtidig er det viktig å påpeke at den situasjonen Kunstkritikk opererer i, er større enn det området KORO dekker. Vi vil skrive om kunst i offentlige rom i hele Norden, utført av ulike offentlige og private aktører. Dette er et vesentlig poeng, for KOROs støtte muliggjør et bredere blikk på kunstfeltet også i Sverige og Danmark, der kritikken har vesentlig dårligere kår enn den har i Norge. Dette prosjektet er derfor også en påminnelse til nordiske myndigheter om at den uavhengige kritikken må styrkes, slik at den offentlige samtalen om kunst også kan omfatte kunst i offentlige rom.
Takk for dette svært viktige initiativet fra kunstkritikk.no.
De fleste som har vært i nærheten av fenomenet kunst i det offentlige rom de siste tiårene har antagelig følt problemet med manglende kritisk interesse og bevissthet. I tillegg til de momentene Jonas Ekeberg nevner som mulige årsaker, vil jeg føye til det temmelig merkelige, eller betente, ved at “kunst i offentlige rom” ikke bare er et begrep som denoterer bestemte praksiser og fenomener og skiller dem fra annen kunst, men i norsk sammenheng også navnet på en økonomisk sett kjempeaktør i kunstlivet og en kulturpolitisk “ordning” som kunstnerne har forhandlet fram mot slutten av 1900-tallet. Eventuell negativ kritikk av et bestemt kunstprosjekt her betyr ikke bare et angrep på en kunstnerisk tenkning, men har en tendens til å bety meninger om pengebruk, fordeling av “oppdrag” kunstnerne mellom, pirke borti hevd og “eierskap” som bestemte kunstformer kan ha til bestemte tema osv. Kunst i det offentlige rom i Norge er ikke bare et kunstfelt, men en inntektsordning for kunstnerne eller det noen mener er et bestemt utvalg av kunstnere. En viktig utfordring ville være å identifisere de spesielle utfordringene dette stiller kritikken og kunstinteresserte overfor.
Det gjelder, tror jeg, å motvirke tendensen til lukkede sirkler i ulik forstand, for eksempel en overdrevet lokal tenkning. Et eksempel, som jeg selv nylig har involvert meg litt i, og som jeg tror kunne tjene på at kunstnere ut over en ren lokal kontekst kan interessere seg fo, er en debatt om et såkalt “gitarmonument” i Halden sentrum. Mitt eget, og videre andres, innlegg i saken kan leses her:
http://www.ha-halden.no/ytring/gitarmonument/kultur/en-havn-for-en-strandet-rundkjoringsskulptur/o/5-20-173246
Fint innlegg med svært gode poenger!
Jeg vil legge til noe i lys av det som nevnes angående skepsis ovenfor “konsensusbasert” kunstsyn, til fordel for den kuraterte gallerikunsten. Er det ikke nettopp innenfor den kuraterte kunstsfæren vi finner den største konsensusen her til lands? De siste årene har vi fått et meget tilstrammet, homogent og lite utfordrende kunstklima, hvor det meste dreier seg om å følge internasjonale galleritrender. Kuratorene støtter jo bare den “godkjente” ststus qou kunsten som nettopp IKKE utfordrer det bestående etsablissementet. Kuratorne ER establissementet, de er de nye despotene i kunstfeltet. Den mest utfordrende kunsten man finner i Norge i dag er rundt omkring på diverse atelierer. Den blir aldri vist. Den passer ikke inn i kunstverdenen.