Det kan noen ganger være en lang vei å gå når man skal til Dropsfabrikken, eller hvor som helst ellers, og Trondheim i januar er ikke for pyser. Av grunner jeg ikke helt aner selv sklir jeg rundt på isen i joggesko, i vekslende nedbør og omfattende karmisk kollaps. Og jeg lover, jeg ville ikke nevnt noe av dette, var det ikke for den øyeblikkelige korrespondansen mellom maleriet til Solrunn Rones og de blygrå realitetene hvor jeg stabler meg fremover. Det aner meg at det er blitt notert av mange før, men for ordens skyld; det er usikkert hvorvidt det er et landskap som er sklidd ut i vilt ekspressiv abstraksjon, eller om det går andre veien, men fargene – mye jordfarger her, umbra og den slags – gjør sitt for å forankre det i regntung jord hvor det renner i alle retninger. Og jeg vil ikke ha noen misforståelser her: det er maleriet til Rones jeg snakker om nå, selv om jeg kunne sagt nøyaktig det samme om verden utenfor.
Det er en spesifikk puls her, lett å lokalisere for dem av oss som er gamle nok til å huske 1980-tallet. Som oftest formidlet i en sterkere koloritt, men kanskje det er enda enklere for dem som ikke sliter med denne erfaringen og mangler prehistoriske filter og traumer? Det er, uansett bakgrunn, et maleri som per definisjon er to skritt foran. Det er liksom der det begynner – samme når det er malt, og disse tingene er jo relativt ferske, malt i de siste tre år. Fordi progresjonen så åpenbart foregår, ikke bare fra bilde til bilde, men også internt innenfor hvert eneste maleri. Som var selve formatet under angrep, hvor hvert eneste penselstrøk tar sikte på å komme seg videre og ut av gitte rammer. Det er på en måte utilstrekkelig, og unødvendig, å si noe om det ekspressive – det blir å ramse opp selvfølgeligheter. Samme med det organiske – maleriet er så pass på bølgelengde med den naturen det hintes til at jeg like så greit kan forsøke å forklare hvorfor grønn ikke er en grunnfarge.
Nå skal jeg ikke ta i for hardt og akte meg for å trekke noen paralleller som ikke er der – det er ikke snakk om noen naturkatastrofe som formidles, men det virker heller ikke søkt å tenke på ekstremvær. Det blåser ganske friskt i disse bildene, og en viss luftfuktighet går an å fornemme – det vil si, og jeg vet at jeg gnir det inn nå; helt i tråd med de faktiske omstendigheter som råder utenfor døren. Det er altså, hvis det nå skulle være noen som fortsatt ikke har skjønt det, ganske heftig malt. Og da mener jeg heftig som i Berlin for 40 år siden. Akkurat dette her foregår kanskje ikke i den graden av høy hastighet, men selve farten er like fullt en del av det som fornemmes. Det er vilt nok til å være resultatet av en tenåring som er ivrig etter å eksperimentere, gjennom å lage mest mulig søl, men kunstneren er altså en voksen dame som vet nøyaktig hva hun driver med, og selv om det stenker ganske friskt har det alt for mye substans til å passere bare som tilfeldigheter. Men energinivået er det samme, og maleriet er nå en slags klatrevekst som stadig ekspanderer og oppfinner seg selv på ny. Hver eneste gang. En storm i bevisstheten, men et stille vedvarende regn i det underbevisste.
Men det er en generell betraktning; mer spesifikt er det – i hvert fall for meg – lett å forankre utstillingen på Dropsfabrikken i både tid og rom. Her og nå i et spent forhold til der og da. Det var sånn folk malte den gang jeg kom til Trondheim første gang, og jeg føler meg bestandig forunderlig trygg og tilfreds i det som objektivt sett burde være vagt truende. Hva handler for eksempel de svarte partiene her om? I nær sagt hvert eneste bilde forekommer det svarte flekker, som oftest tilsynelatende solide punkter, men noen ganger som en del av den generelle bevegelsen, og – selvsagt; gitt nok tid, som kosmiske skuddhull i lerretet. I tillegg har vi å gjøre med en nesten demonstrativ uvilje og vegring mot å legge noen særlig pedagogiske føringer for det gjengse publikum. Utstillingen har ikke noen tittel utover kunstnerens navn, og verklisten sier ikke mer enn «Olje på lerret», i tillegg til størrelse og pris.
Det må nesten være et poeng når ikke en gang «Uten tittel» er tilstrekkelig for å markere distansen til ordet. Fordi, i begynnelsen var ordet, og utstillingen Rones hadde i de samme lokalene i 2020 het «Begynnelser», og jeg gjentar; det er ikke noen tilfeldigheter her. Og enten man legger merke til det eller ikke, har dette fraværet avgjort effekt. Du er utlevert til egne assosiative evner, og da er det som oftest fort gjort å bli revet med hvis noe trigger impulsene, og det er da også særdeles vanskelig å skulle sette en tittel på noe som hver gang man ser på det er blitt til noe annet. Ikke bare vrient, men i verste fall kontraproduktivt. Dog, det skal nevnes at der medfølger en over middels beskrivende pressemelding signert Øivind Storm Bjerke, og at sånne som meg vil bestandig komme over isen med et språk vi later som vi behersker. Noen ganger tenker jeg at jeg arbeider for den mørke siden, men så husker jeg at det der er mer komplisert enn som så. Lyset er det som virkelig er skummelt.