Jeg står og ser på en ansamling små menneskeknokler som ligger arrangert på en glassvitrine. De inngår i serien Refrain, som vises i Camille Norments separatutstilling på Oslo Kunstforening, hennes første i Norge. Knoklene er òg av glass, men så nøyaktig og delikat utført at de ser ut som de kunne være laget av vann, og hvert øyeblikk kan sprekke med et splæsj!, eller skifte form. Deler av knoklene har øyensynlig allerede smeltet; en dam har oppstått ved siden av dem. Fra en annen, lignende dam stikker små tupper opp, som om materialet var yngleplass for nye livsformer. I stedet for sporene av et liv uunngåelig tapt, kan Norments skjelett- og væskelignende figurer like gjerne ses som fryste øyeblikk fra naturens evige transformasjonssyklus.
Til forskjell fra den emblematiske og ironiske dødskulten man finner hos en kunstner som Damian Hirst, er ikke Refrain-motivene noe man kunne se for seg å trykke på en t-skjorte. Jeg tar meg i å føle en trang til å plukke opp knoklene og lukke neven om den skjøre beinpipen, og presse tommelen mot den til jeg hører et tørt knepp. Samtidig ønsker jeg også å verne om denne sårbare haugen av etterlatenskaper, og enda mer lyst har jeg til å rekonstruere dette lille vesenet og puste liv i det igjen. Impulsen til å «bearbeide» knoklene er kanskje inspirert av glassvitrinen som de er utstilt på. Som i et laboratorium er knoklene spredd utover på en måte som henvender seg til et vitenskapelig, studerende blikk. De er tatt frem i lyset av en paleontolog eller en rettsmedisiner for å analyseres, omarrangeres, kategoriseres og teoretiseres.
Refrain-serien til Norment er inspirert av thanatologiske studier av hvordan ulike kulturer verdibestemmer spedbarn ut fra hvilket kjønn de har. Studiene refererte også til funn av knokler fra uønskede barn som man hadde kvittet seg med. Valget om å tilvirke knoklene av glass viser tilbake til tidligere verk av Norment der hun har benyttet dette materialet, blant annet som et medium for lyd, musikk og vibrasjoner, som i performancene hennes fra Veneziabiennalen i 2015, der hun spiller på en såkalt glassharmonika. Instrumentet, utviklet av Benjamin Franklin, har i perioder vært forbudt grunnet dets antatte somatiske effekter. Norments arbeid med glassharmonikaen hviler på ekstensiv research om emner som relasjonen mellom lyd og kvinnelig seksualitet og hysteri, samt hvordan fenomenet dissonans har blitt oppfattet som en trussel mot konvensjoner innen vestlig musikk.
Norments verker har ofte en god del konseptuell og historisk bagasje, gjerne dokumentert gjennom publikasjoner, seminarer og talks. Men det er en forskjell mellom hennes akademiske aktiviteter, verkets materielle tilblivelse og effekten det har på kroppene våre. Tankearbeidet som Refrain springer ut av pågikk over ti år, mens den faktiske produksjonen bare tok noen få timer. Med hjelp fra spesialister ble det flytende glasset gitt form i en kollektiv kamp mot dets gjenstridige materialitet. Noe helt annet igjen, er hvordan sansene våre reagerer på et arbeid som Refrain; du behøver ikke være opplest på den rette teorien for å bli umiddelbart og fundamentalt grepet av verkets kombinasjon av skjønnhet og morbiditet, tiltrekning og frastøtelse.
Norment beskrives ofte som musikk- og lydkunstner, derfor er det overraskende at kun ett av arbeidene i utstillingen har med et sonisk element. I Fountain blir den idylliske gurglingen fra en enkel vannfontene rytmisk forvrengt av feedback. En familiær lyd som normalt gir en følelse av trygghet og komfort, hjemsøkes av dissonante og forstyrrende glitcher. Norment skapte en lignende effekt med fjorårets Lull – So Ro, hvor hun foretok en sonisk dekonstruksjon av en vuggevise. Sammenlignet med den hypnotiserende, svingende bevegelsen hun oppnådde i Lull – So Ro, fremstår den noe mer ufokuserte Fountain nærmest som en ettertanke.
Selv de verkene i utstillingen der man ikke hører noe, virker preget av lyd og musikk. I serien med tegninger titulert Magnetic Trace (2017) får små metallbiter arrangert i rytmiske mønstre arket til å summe og vibrere. Untitled Skin (2009) kunne, med sine tusener av knøttsmå tusjprikker vevd sammen til et tett og tåkete stoff, vært et visuelt ekko av Fountains feedback-lyd som på mirakuløst vis har festet seg til papiret. Kanskje ville jeg, om jeg bare var mer oppmerksom, kunne se hvordan denne lyden også vibrerte i spedbarnsknoklene, i form av små rystelser som tåkela glasset. Men en slik forførelse ville kun ha vart et kort øyeblikk, til det igjen gikk opp for meg hva det var jeg sto og så på – restene av et dødt spedbarn som man fåfengt forsøkte å vekke til live ved hjelp av lydbølger.
