Ida Ekblads malerier er som bursdagskaker på vei mot fjeset ditt. Hun kan bruke flere år på å bygge opp bildenes lag-på-lag fundament på grunn av oljefargens lange tørketid, opplyser Peder Lund i pressekrivet til kunstnerens andre soloutstilling på galleriet, ACTIVATED SLUDGE. Den treige prosessen står i kontrast til bildenes visuelle umiddelbarhet. Tross det skulpturelle dypet i malingen foregår alt i bildet liksom på samme høyde, det styrter mot deg. Foruten seks nye malerier og et par litt uanselige glassverk, byr utstillingen òg på en bronseskulptur, AMPHIDROMIC ECHOES (alle verk 2024), såpass nedsmurt i maling at den strengt tatt er å regne for et maleri, en inkarnasjon av det pastose strøkets ambisjon om å innta rommet.
Motivene har sparsomt med tydelige figurer bortsett fra blomster, gjerne sentralt plasserte, så vi kan kalle dem florale. Innimellom titter det også frem en og annen stilisert stjerne. Ujevne felt med klare og sterke farger stanger mot hverandre. Brå overganger mellom ulike stoffligheter og paletter skaper en kaleidoskopiske effekt som minner om collage. I den grad det fins rom i bildene, er det organisert som overlappende sjikt heller enn perspektivisk. Det har blitt poengtert at Ekblad gjenskaper et typisk skjermmiljø i maleriet. I den forrige utstillingen hennes på galleriet lignet maleriene på beskårede bildesøk. En så uttalt forbindelse til digitale medier fins ikke her, selv om bilderommet fortsatt er fragmentarisk og flatt. Dessuten er det noe nesten parodisk livskraftig over de overmettede lerretene, som forteller oss at de ikke godtar ikke å være fotnoter til en dominant visuell kultur båret frem på andre flater.
I et intervju i The Guardian for et par år siden kom den amerikanske kunstneren Seth Price med en evolusjonistisk beskrivelse av maleriet som jeg synes er god: Maleriet er som en hai eller en kakerlakk, perfekt utviklet. Det sier noe om hvorfor mediet er så standhaftig, og er en ramme som passer med Ekblads vitalistiske program. Maleriets fitness-fortrinn vis-à-vis annen kunst tilskrives gjerne aspekter som har å gjøre med kommunikasjon og logistikk; vi ser med en gang hva det er for et objekt, selv om vi ikke vet hva det skal forestille eller bety, og det er lett å frakte, lagre og montere. Åpenbart er disse faktorene medvirkende til mediets suksess. Men jeg tror betydningen av malerioverflatens taktile responsivitet ofte undervurderes i sammenhengen. Den korte veien fra manipulasjon til resultat, og hvordan hver minste kreative avgjørelse eller rykning fanges opp og blir liggende utstilt i overflaten, forhøyer maleriets livlighet og estetiske appell. Ekblads rikt teksturerte overflater utnytter denne inntrykksvarheten til fulle, og blir nesten som støp av handlingen som skapte dem.
Ikke overraskende tenker Ekblad om det å male i svært kroppslige termer. I et statement til utstillingen fremhever hun mediets flytende kvalitet og sin egen hands-on-interaksjon med materialene, og titlene viser nesten samtlige til væsker eller væsketilstander (slime, goo, mud, ooze). Det er feil å si at Ekblad abonnerer på et besjelet maleribegrep, men hun går åpenbart heller ikke av veien for å pumpe opp fornemmelsen av en symbiotisk pakt mellom maleriets og kunstnerens respektive kropper. Man kan kanskje til og med ane et begjær etter en oppløsning av maleren og maleriet som separate kategorier i påkallelsen hennes av strømmer og aktivering. Det ligger i hvert fall et tilløp til animisme latent i begrepet om aktivering, der berøringen gir liv til materien, om enn bare i forstanden overføring av energi.
Glassfigurene hennes er mindre overbevisende manifestasjoner av en slik visjon. De består av flere håndlagde versjoner av to blomstermotiver montert i sirkler på veggen. Mest ligner de ved første – og egentlig også andre og tredje – øyekast bleke spinoffs fra maleriene, manglende nærværet og den visuelle kraftfullheten som kjennetegner Ekblads kunst. Dette med å supplere malerier med eksperimenter i et for kunstneren nytt medium minner meg om den nylige utstillingen til Øyvind Sørfjordmo på Brandstrup lenger nede i gata, hvor han brakte inn noen jaquard-vevnader. Som med Ekblad ble det fremhevet at det var en spennende utvidelse av repertoaret hans. Gjør de dette for å forsikre markedet om at kunstnerskapet stadig er i vekst, gjør friske nye landhogg, som et sunnhetstegn? Eller er det en strategisk håndsutrekning til det mer tradisjonelle håndverket, som skal ta det kjepphøye maleriet ned et par hakk for å få det til å høre hjemme i en visuell kultur som ikke lenger tåler uttalte verdiforskjeller mellom medier og praksiser? Glasset til Ekblad avgir uansett en boutique-eim som jeg ikke synes utstillingen som helhet tjener på.
Men denne atmosfæren kan selvfølgelig også være nøyaktig hva hun er ute etter. Ekblad betoner glassets og malingens delte fysiske egenskaper – de flyter og stivner – og nullstiller hierarkiet mellom dem. Å gni seg opptil kunsthåndverket er typisk for en kunst som vil være relaterbar og derfor må gjøre noe med distansen til betrakteren. I bytte for den økte intimiteten gir kunsten avkall på en dialektisk kvalitet som skiller den fra andre kreative sysler, en indre motsetning i verket som forstyrrer henvendelsens harmoni og gjør oss usikre. Vi får ikke helt tak på hva kunsten er, fordi den ikke er laget for oss på samme måte som en fin blomst i glass. Den er i en forstand umenneskelig, ment å skuffe forventninger, frustrere, for å omprogrammere oss, det vil si å modifisere holdningene og adferden vår.
Dette er en luftig og grovstilt inndeling, men nå som det har blitt såpass umusikalsk å rakke ned på kunsthåndverk, kjennes det som et passende tidspunkt å forsøke å sette ord på denne forskjellen, om så bare for å ha et navn på det vi forkaster. Den sensuelle prosessen som Ekblads malerier springer ut av, blir også mal for hvordan vi skal forholde oss til bildet som betraktere og antyder at mediet er en intim fysisk begivenhet også for mottageren. Ekblads lerreter demonstrerer at dette premisset på ingen måte utelukker fremmedfølelse. Men da må det fortsatt gjemme seg noen pigger i glasuren.
