I 2017 satt jeg i et samtalepanel for å snakke om den bergenske avgangsutstillingen. I panelet satt blant annet en skarp amerikansk kritiker, som var skeptisk til utstillingsdesignets demokratiske tilnærming, satt på spissen av katalogens utforming: innbindingen var valgfri, kunstnerne ble presentert uten hierarkier dem imellom. I hennes øyne var dette et formidlingsforsøk som dekket over alle de samfunnsmessige maktstrukturer som en kunstutdanning nødvendigvis er integrert i. Jeg forsvarte grepet som et slags utslag av trassig skandinavisk sosialdemokrati. En annen verden er – fortsatt! – mulig, og offentlige, tilgjengelige utdanningsinstitusjoner representerer i alle fall et spor etter denne muligheten. Amerikaneren lot seg nok ikke imponere, men utvekslingen bidro til å styrke utstillingen i mitt minne.
Så har seks år gått, og det blir stadig tydeligere at dette sporet av en mulighet hele tiden var tråkket i sand, og at bølgene slikker stadig høyere. Studieavgift for studenter utenfra EØS-området er nå innført. I august åpnet galleriene Northing Space og Entrée den felles utstillingen Flex Point med verk fra elleve kunstnere og designere fra Kina, Sør-Korea, Hong Kong og Taiwan, som alle har gått ut fra norske kunstutdanninger de to siste årene. Dette er andre gang Northing arrangerer en slik utstilling (Intersension (al) The 1.st E.A.ST Exhibition gikk av stabelen i 2021), og det blir klart at vi gir slipp på noe når vi som nasjon velger å gjøre universell utdanning til noe som forbeholdes våre nærmeste handelspartnere. Utstillingen er todelt og byr oss – grovt sett – én del sentrert rundt minnearbeid og asiatiske erfaringer på Northing Space, og én litt løsere sammensatt mønstring i Entrées lokaler.
Den Asia-orienterte delen er politisk og poetisk, morsom og sentimental. Det umiddelbart mest slående verket er foto- og filmverket Insomnia, av Jia Ji, som dokumenterer et fantastisk bølgende gresslandskap i Indre Mongolia. Kunstneren går selv rundt der og klikker ustanselig på en klikker: Hun teller de mange tusen sauene som vandrer rundt. Oppgavens umulighet, sauenes prosaiske breking og det storslåtte landskapet skaper en forunderlig og tiltrekkende humor.
Carmilly Yuk Kwan Yeungs I carry my mother, her influences and their mothers ser også morsom ut, med en ansamling porselensfigurer som står skjelvende på toppen av en kinetisk installasjon, med strømkabelen utformet som en navlestreng. Om en går litt tettere på figurene – og får litt kulturell fortolkningshjelp – blir det imidlertid tydelig at mange av dem viser til konkrete og voldsomme historiske og politiske hendelser, fra kulturrevolusjonen til Paraply-bevegelsen som protesterte mot det Beijing-kontrollerte regimet i Hong Kong i 2014. Andre av kunstnerne går i en helt annen og mer introspektiv retning, som Naeun Kang og Su Liao, som begge utforsker det knuste hjertet som konkret, materiell metafor (porselen og glass) i henholdsvis He Had Such a Perfect Body – Heartbreak vol. 1 og Drifting. Her er humoren mer ustabil, men i alle fall Kangs selvironiske tittel ser ut til å legge opp til en distansert lesing.
Humor finnes det også i Entrées lokaler, hvor Dominique Nachi viser en 30 minutter lang filmatisk cosplay-fantasi, inkludert slåsskamper med Street Fighter II-grafikk og litt kose-S/M. Det hele utspiller seg på Bryggen og byfjellene, og møtet mellom asiatisk og norsk tradisjon og massekultur, og internetts grenseløshet skaper en rekke absurde situasjoner som på samme tid føles fremmede og kjente nok til at de blir ganske underholdende, til tross for en intendert overfladisk tilnærming. Og overflate er kanskje et nøkkelbegrep her. Det står sentralt i Yun Haos The Truth of Breathing II, en tradisjonell dør av en type som har vært stilt opp innenfor ytterdøren i kinesiske hjem for å holde onde ånder ute. Hao har sydd sammen kyllingskinn for å kle denne døren, og resultatet er mildest talt iøynefallende, en delikat gul gjennomskinnelighet som er like tiltrekkende som den er frastøtende. I Kaho Suzukis ordløse bildebok Transition er overflaten ikke så direkte tematisert, men de flate illustrasjonene av livet i en tech-metropol knytter an til fortellingens tematisering av et fremmedgjort liv.
Utstillingen peker tydelig på den konkrete politiske konteksten, og det er lett å slutte opp om intensjonen her. Derfor er det også en slags lettelse å se at det finnes reelle kvaliteter her, selv om de er ulikt fordelt. Det er viktig at vår kunstscene inneholder disse perspektivene, og vi kommer til å miste dem. At utstillingen følger etter sør-koreanske og norskutdannede Kim Hankyuls utstilling på Entrée bidrar til å understreke poenget. Og Northing er selv et eksempel på hva åpne utdanningsinstitusjoner kan føre til. Arkitekten Ben Wenhou Yu og designeren Yilei Wang har i løpet av ni år bygget opp en forlags- og utstillingsplattform hvor øst-asiatiske (hovedsakelig kinesiske) og vestlige (hovedsakelig norske) blikk på verden møtes i en rekke ulike formater. De har skapt en utrolig institusjon, som en ikke skulle tro at kunne eksistere i en by på Bergens størrelse.
At det er EU- og EØS-motstanderne i Senterpartiet som gjennomfører denne endringen av norsk utdanning – som rett nok har forholdsvis bred folkelig støtte – og som dermed leder norsk kunstliv i retning av enda større eurosentrisme og europeisk integrasjon skal en kanskje ikke la seg overraske av. Prinsipiell tenking var aldri deres merkevare. Men det er et tankekors at når populismen ikke makter å ta et oppgjør med den liberalistiske globaliseringen, så er det velferdsstatens universelle ambisjoner som må lide.
