Vekstlyset på

Årets utgave av Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling setter dyrking foran konkurranse.

Lesia Vasylchenko, No One Will Stop The Wind, 2022. Foto: Julie Hrnčířová.

Stemningen på Oslo Kunstforening er anspent i halvtimen før juryleder Behzad Farazollahi annonserer at det er Kim Hankyul som mottar Sparebankstiftelsen DNBs kunststipend på 200.000 kroner. En betydelig pengepremie hjelper på for en ung kunstner, så det er forståelig at det er noe man vil delta på. Men slike prisutstillinger overskygges ofte av et individualiserende konkurranseformat som går i veien for en produktiv synergi mellom verkene. Juryen bøter til en viss grad på dette ved å velge ut tre kunstnere med tydeligere fellestrekk enn de har gjort tidligere.

Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling 2022
Jacky Jaan-Yuan Kuo, Kim Hankyul, Lesia Vasylchenko
Oslo Kunstforening, Oslo

Jacky Jaan-Yuan Kuo, Lesia Vasylchenko og Kim Hankyul er alle født på første del av 1990-tallet, de har bosatt seg i Norge for masterstudier som de er nylig utdannede fra, og de har alle i varierende grad rukket å gjøre seg bemerket på den norske kunstscenen. Verkene som vises på Oslo Kunstforening henter på ulike måter fra kunstnernes bakgrunner fra Taiwan, Ukraina og Sør-Korea. Selv om de tre kunstnerne er plassert i hvert sitt rom, fører deres personlige omgang med situasjoner i sine respektive fødeland til tematiske paralleller som gir utstillingen en helhetlig fremtoning.

Lesia Vasylchenkos installasjon No One Will Stop The Wind  (alle verk 2022) er mindre visuelt oppslukende enn flere av hennes tidligere videoinstallasjoner, som den KI-genererte videoen Tachyoness som vises på årets utgave av Munchmuseets nystartede triennale, Maskinen er oss, eller den kjølige overvåkningen av tomme gater, brutalistiske bygg og atomkraftverk i videoen About Ruins, som etter min mening var det sterkeste verket på KHiOs avgangsutstilling i år.

Installasjonen hennes på Oslo Kunstforening minner om et postapokalyptisk landskap. To stående skulpturer ligner både store knokler og biologisk plantemateriale, men leiren de er støpt i gir inntrykk av at objektene er forseglet av stein og støv, lignende hvordan kropper ligger svøpt i lava i Pompeii. Ut av skulpturene vokser det små tårn av grønn trinititt, et syntetisk glassmateriale dannet av smeltet sand etter den første atomsprengningen i ørkenen i New Mexico i 1945. Den grå leiren benyttes også til å ramme inn tre svarte, glinsende fotografier, hvor man ved nærmere ettersyn kan skimte svake konturer av lysstråler på fotopapiret, som en dyster spådom om en verden på vei mot totalt mørke.

På en liten skjerm vises en kornete og fargeløs overvåkningsvideo av en eksplosjon som slår ned rett ved en rekke parkerte biler. Klippet dokumenterer et russisk angrep på atomkraftverket Zaporizjzja i Ukraina i mars i år og formidler en overhengende frykt for en atomeksplosjon i Ukraina, være seg en bombe eller et kraftverk, et scenario som, slik tittelen indikerer, vil ha vidtrekkende konsekvenser.

Kim Hankyul, AV Buddha, 2022. Foto: Julie Hrnčířová.

Også Kim Hankyul benytter videoklipp fra konflikter i hjemlandet i sin installasjon AV Buddha. Verkets spektakulære sentrum er en stor, bevegelig robotskikkelse bestående av blant annet metallstenger, kabler, puter, knokler og et hode av ringlys og Iphoner som viser korte filmopptak fra Koreakrigen (1950–1953). Hankyuls videomateriale er mer eksplisitt enn Vasylchenkos der det viser sorterte beinrester og hodeskaller, grupper med fanger, redde barn og mødre og patruljerende soldater. Samtidig skapes en distanse til det tunge materialet ved at noen av mobiltelefonene viser resultatløse søketreff på blant annet «illegal immigrant refugees in Korean War» og «transgender passing borders in Korean War».

Hankyuls iscenesettelse av Koreakrigen i en samtidig kontekst minner om hvordan Vasylkchenkos video fra Ukraina også inngår i en mediesirkulasjon der konstante strømmer av klipp på sosiale medier og meldingstjenester oppdaterer en direkte om krigens utvikling og grusomheter. Konflikten har dermed bedre forutsetninger for å oppta folks bevissthet, men blir samtidig offer for en oppjaget mediekultur der oppmerksomheten er raskt skiftende og hukommelsen kort.

Tidvis spiller roboten til Hankyul på en cello, andre ganger rykker den til mens et luftrør føres ned i en bolle med en boblende væske. Små mikrofoner forsterker lydene skulpturen lager, og de spilles av sammen med hviskende stemmer fra åtte høyttalere plassert bak gjennomsiktige skjermer langs rommets vegger. De knapt hørbare stemmene synes å fortelle om personlige opplevelser og ritualer, om matlaging og redsel. Den uhyggelige stemningen får skulpturen til fremstå som et gjenferd fra en krig som fortsatt hjemsøker den koreanske kulturen, også de yngre generasjonene.

Jacky Jaan-Yuan Kuos installasjon All the Time har en mer lukket og privat form enn de øvrige verkene i utstillingen, og kretser nostalgisk rundt temaer som tradisjonell religion og oppvekst. Fem skap og hyller i forskjellige størrelser og former står lent mot veggen. Rundt seg har de strukket laken slik at de først ligner sengerammer, som en plasseffektiv kombinasjon mellom sovested og oppbevaring. Innvendig har de skuffer og hyller som er dandert med blant annet røkelse, orkideer, en skjortepose, et vannglass og et rødt eple i en pose, som sammen med lakenene er med å gi hvert av skapene en distinkt karakter, som om de tilhører ulike personer i en familie. Røkelsen minner om dagligdagse, religiøse ritualer, og gir det hjemlige interiøret et sakralt innslag.

Verkene tar for seg vidt forskjellige motiver, men har til felles at de anvender seg av et delvis kodet materiale, som underforstår tilgang på kontekstuell informasjon verket ikke selv formidler. Slik reflekterer utstillingen en økende mottagelighet for kulturelt betingede tematikker som krever bakgrunnskunnskaper av publikum. Nominasjonene til årets DNB-stipend er en betimelig synliggjøring av et stadig mer sammensatt kunstfelt, og en verdsettelse av perspektivene internasjonale kunstnere og studenter som velger å bosette seg i Norge tilfører feltet. Selv om det gjenstår å skille stipendutstillingen tydeligere fra utdelingen av stipendet – så den slipper å belemres med et altfor anmassende konkurranseaspekt – gir årets utgave en pekepinn på hvordan slike prisutstillinger kan ha mer produktive funksjoner enn å kun stille stipendutdeleren i godt lys, eller å belønne allerede velposisjonerte kunstnerskap.

Jacky Jaan-Yuan Kuo, All the Time, 2022. Foto: Julie Hrnčířová.

Artikkelen ble endret 14. desember 2022, kl 10.08 for å rette faktafeil.