Så kom jeg med nattoget fordi jeg skulle i debatt om noe. Det sprutregnet, og jeg var så utslitt at bare adrenalinet holdt meg oppreist og gjorde meg alt for utålmodig til å vente på taxi. Nedkjølt og søkkvåt prøvde jeg en lang promenade hjem senere å få meg et par timer søvn, med nevene knyttet permanent i sinne, men det tok bare 30 minutter før telefonen begynte å ringe. Sånn holdt det på, og med forbannelsen risset inn med kniv bak pannebrasken gikk jeg på overtid inn i en debatt om noe helt annet, men touchet underveis i samtalen borti det konsekvente programmet til Kunsthall Trondheim, som bestandig høres tvilsomt ut når jeg beskriver det, eller skriver om det, men som jeg jo mener er en god ting. Virkelig. Både konsekvensen og omsorgen for den forgreningen av samtidskunsten som befinner seg dypt inne i et annet fagfelt eller to, hvor biologi er sammenflettet med evolusjonsteori og teknologi. Det er et spørsmål om kunstneren i rollen som forsker og vitenskapsmann/kvinne/hen – noe som for lengst er blitt en institusjonalisert størrelse. Lenge før det fantes en kunsthall i Trondheim. Noen ganger som en kuriositet, andre ganger som den nye oljen. Aldri med noe i nærheten av den varighet som er blitt gitt innenfor disse veggene.
Selv om det er lov å mistenke kunsthallen for å ha en faktisk agenda med denne kontinuerlige manipulasjonen av mikrober og insistering på tvekjønnede livsformer, og ikke minst til tross for muligheten for å erfare en viss slitasje i møte med enda en runde nærstudier av planter og reptiler under en varmelampe, med et eller annet laserprojisert faenskap i andre enden av rommet, så holder jeg fast ved det jeg kremtet frem under denne debatten: Det er veldig bra at de tar seg så grundig av dette. Ikke bare bra, det er faktisk eksepsjonelt – innenfor en hvilken som helst annen institusjon ville de adresserte problemstillingene endt opp som en svært temporær parentes mellom mer eller mindre drastisk kontrasterende utstillinger. Et blaff i kalenderen. På Kunsthall Trondheim er disse øvelsene å regne som en konstant – det har, i hvert fall siden jeg relokerte til byen, vært få avvik fra denne oppskriften i programmet.
Baksiden av det er selvsagt at det ikke er noen som helst overraskelser som møter meg i utstillingen til Susanne M. Winterling – hverken i innhold eller materialbruk – men hvem er jeg til å være kritisk? Den høsten her skal det saktens godt la seg gjøre å overraske meg med noe som helst. Eller klare å plage ut av meg en genuin reaksjon, utover det å banne i regnet etter å ha døgnet. Så dette er ikke en kritisk bemerkning så mye som en konstatering – for noen annen vil dette være den åpenbaringen som rister perspektivet for alvor, og endelig får dem til å tenke annerledes. For meg er den slags utelukket – jeg gikk ut ungdomsskolen med underkjent i naturfag, og føler meg bestandig vagt truet i utstillinger hvor noe vokser – selv om de fleste av oss bærer rundt på flere livsformer enn vi er komfortable med å reflektere over. På vei ned til kunsthallens nedre etasje er det ellers nettopp det som er det første å forholde seg til: et mylder av småkryp du vanligvis må ha mikroskop for å se, blåst opp i størrelse og trykket på to lange silkedraperier som sperrer av halve trappen.
Som kuratorisk grep setter jeg selvsagt pris på denne måten å til dels sperre av utstillingen. Alt foregår jo på den andre siden og du må rundt dette for å komme inn. Det er dessuten den delen av trappen som har standard trappetrinn – åpningen er på den siden hvor trappetrinnene er dobbelt så høye, beregnet på utslitte skoleelever som er blitt dratt med på guidet tur. Selv om det ikke på noe vis gjør det umulig å komme seg inn, og knapt nok er irriterende, er signalet på denne måten gitt med ettertrykk: utstillingen er egentlig utilgjengelig, og effekten vil være – og er – en økt grad av intimitet når du vel har kommet deg inn. De indre rommene i etasjen er i tillegg sperret av for alvor, og ikke i bruk, så det er uvanlig kompakte forhold. Som vanlig foregår det i mørke, med de lyskildene man er blitt vant til, inkludert den lasergreia – hvis jeg nå ikke husker feil. Det er også et lite drivhus på bordet, med varmelampe over seg. Etter hvert skjønner jeg at hele bordet faktisk er en gigantisk skilpadde.
Hvis vi tenker på dette som en spesifikk sjanger, utgjør alt dette sjangerens konvensjoner – uten at jeg legger noe vurderende i det. Konvensjoner kommer med sitt eget kaos, og er i utgangspunktet et like uberegnelig aspekt som noe annet. Men – du må til pressemeldingen for å komme noen vei med dette, heller ikke det er uvanlig, og heller ikke det legger jeg noe vurderende i. Noe må du lese deg til her i verden, og noen utstillinger krever det. Og her må man det for å skjønne at det i ytterste forstand er et spørsmål om varme. En relevant ting i disse dager, på alle måter. Det gir også mening, på alle måter, å lese ting som dette:
«I de senere årene har Winterling undersøkt de kulturelle, biologiske og medisinske aspektene ved temperatur. I hens nyeste arbeid fremstilles varme som en kraft som ofte er usynlig for det menneskelige øye, men som likevel får kropper til å dirre – like så mye fra frykt som av begjær – og landskap til å overgi seg til tørke eller forvandles til aske.
Denne elementære kraften er ikke kun ødeleggende, men kan også bistå i helbredelse. Winterlings undersøkelse av varme tar utgangspunkt i banebrytende utvikling innenfor biomedisinsk forskning: bakterier som blir utstyrt med nanopartikler som gjør dem i stand til å bære medisin. Overføringen av medisin via bakterier kan bli stimulert gjennom temperatur, slik at behandlingen kan leveres målrettet på innsiden av våre kropper.»
Som HIV, bare omvendt. Som det vi vet, men ikke kan se. Det er i øyeblikket ikke akkurat varme som får den kroppen her til å dirre. Nok mengde gift er medisin. Nok mengde medisin er gift. Helbredelse ser ellers ikke ut til å være en universell prioritet. Om 40 milliarder år kommer solen til å slukne.
