Kjære venner. Vi er, som alle nå burde kjenne til, i universell ubalanse. Ingen facebookposter i verden kan gjøre noe med det. Debattartikler og leserinnlegg forandrer ikke et fnugg. Rasende stigmatisering av de som mener noe man ikke er enig i gjør det bare enda verre. Men siden jeg vet et par ting mange ikke har fått med seg føler jeg et ansvar, for det felles beste, å svare på det opplagte spørsmålet i sammenhengen: Gjør kunst noen forskjell? Og svaret er – det burde ikke være overraskende: Ja, ditt mehe – det er faktisk det eneste med reell påvirkningskraft. Og jo mer mystisk utført og fjernt plassert kunsten er, jo større forskjell gjør den. Det er ikke en gang noe magisk med det – det er fullstendig logisk, gitt litt tid til ettertanke.
Det er mars 2022 når jeg navigerer meg frem i et for meg mytisk landskap, på jakt etter mer enn det jeg trenger å si. Det snør. Akkurat sånn som ting generelt fremstår for meg i retrospekt. Det meste jeg husker av fortiden foregår i minusgrader. Det var vinter. Det snødde. Det var kaldt. Og hvis det ikke var mørkt, kom det snart til å bli det. Men det er i fullt dagslys jeg beveger meg mot Heimdal Kunstforening, og jeg vet allerede på forhånd at konteksten vil være med på å forsterke effekten av hva det nå enn måtte være som er stilt ut – akkurat som forrige gang. Men jeg er mer forberedt nå.
Heimdal Kunstforening er ti år eldre enn meg. Selve stedet Heimdal er enda litt eldre. Har alderen noen betydning etter puberteten? Har mennesket en sjel? Vet dere, jeg tror noen har det, men jeg blir stadig mer usikker på om jeg er en av dem. Har byer og tettsteder en sjel? Helt klart, men de aller fleste har for lengst solgt den eller outsourcet den slags mumbo jumbo til utenlandske investorer med poste restante-adresse på Bahamas. Kan en kunstinstitusjon påstå seg å ha en sjel? Absolutt, men også der kan den auksjoneres ut ganske billig, eventuelt kan det koste flesk å bli kvitt den – jeg trenger ikke gi noen eksempler for å understreke hvor ille det kan gå. Sånn sett lønner det seg å drive en liten kunstforening lokalisert 11 kilometer fra Midtbyen i Trondheim, fordi hva i alle dager skal noen dit å gjøre med mindre de virkelig er interessert i det som faktisk teller? Det lar seg ikke gjøre å holde på sånn uten en sjel. Og vet dere hva, sjelen er større enn verden, og du finner – i hvert fall foreløpig – disse pusterommene overalt. Selv om samtiden sklir alt lenger utenfor rekkevidde for hver boligblokk som pulveriseres i ukrainske byer, og for hvert norsk museum som utlyser en internasjonal arkitektkonkurranse uten annen grunn enn at spenna brenner i lomma og en fullstendig mangel på talent. Og i desinformasjonsalderen er det ikke en gang dette barbariet som utgjør den faktiske krigen. De kampene som virkelig avgjør skjebnen vår utkjempes i kommentarfelt og på hjemmesidene til diverse menigheter. Joseph Goebbels er online, motherfuckers.
Enn at jeg kom til å bli så gammel? Å herregud, ryggen! Det kan være en underernært og sårt tiltrengt trang til å puste rolig i en, i hvert fall tilsynelatende trygghet, en tørst etter faktisk omsorg som fortsetter å drive dette stadig tregere kjøttet fremover. Hva ellers skulle motivere det? Man skal da heller ikke bevege seg langt utenfor sentrum av en norsk by før man befinner seg i denne halvsovende marginen, kantet av bensinstasjoner og boligblokker. Det er bestandig vinter når jeg tenker over det, og det snør nesten hele tiden. Potensialet i den stillheten hvor sporadisk målrettet bevegelse foregår mellom Narvesen, den ubemannede jernbanestasjonen og det stengte biblioteket utgjør en gjenkjennelig atmosfære. En forventning som aldri vil bli oppfylt. Jeg kommer fra et slikt sted, og derfor vet jeg det foregår ting her som er usynlige for de av oss som ikke kommer bli lenger enn det tar å gjøre seg ferdig. Selvfølgelig gjør det det. Det gjør bestandig det. Men folk flytter på seg, og tid er det som tar slutt.
Så korresponderer disse omstendighetene godt til den utstillingen man av uviss grunn har valgt å kalle Albuerom. Det er muligens et understatement; det er store fine lokaler her, ingen særlig trengsel å snakke om – man trenger ikke akkurat å albue seg fremover gjennom folkemassene som har presset seg inn i kunstforeningen en tidlig ettermiddag midt i uken. Men rommet rundt er også unektelig en viktig komponent å forholde seg til. Det er på mange måter et symbiotisk forhold det legges opp til. Denne svært materialorienterte besettelsen som utgjør spennet mellom gulv (Thea Meinert) og tak (Kim Kvello) er en dynamisk kombinasjon med hint i alle retninger når det kommer til det som skjedde før og etter modernismen. Ikke minst alt det som foregikk utenfor modernismen. En foruroligende, til tider spydig og demonstrativt produktorientert knurring fra prehistoriske omstendigheter. Som et varsel om hvor kort vei det i realiteten er tilbake dit. Den kjipe teorien om at evolusjonen foretok en drastisk snumanøver i det øyeblikket vi begynte å kløyve atomer for å kunne sprenge vekk vår frykt for hverandre har tross alt bare blitt bekreftet, og gnidd inn til forbannelse, siden, uten at noen overbevisende motargumenter ser ut til å ha blitt formulert.
Den litt alvorlige, og litt spøkefulle, kommodifiseringen av objektene skjerper da også begrepsapparatet til en desillusjonert kunstkritiker i motvind. Usikkerheten er grunnleggende og blir konsekvent understreket. Den foruroligende insisteringen på Thea Meinerts tepper som nettopp tepper. De er mye mer enn det, bare så det er klart, men de kan fint rulles inn i industriell plastikk for å transporteres til noens stuegolv på kort varsel. Det lar seg heller ikke gjøre å helt riste av seg mistanken om at Kim Kvello i første rekke er en skredder, og at en naturlig progresjon i kunstnerskapet vil være å ende opp på catwalken med en kolleksjon som gjenreiser den faktiske avantgarden og skremmer vannet av alle disse plastikkopererte gamlisene i sølvfrakk og platåsko. Ville det forundret meg? Nei, men på den andre siden er det generelt fint lite som ville forundret meg.
Men, jeg er klar over at jeg innimellom tar helt av i digresjoner under press, og at det enkleste vil være å si noe om tekstilkunst nå. Det er et naturlig skritt å ta, fordi det er jo det dette er, og i noen forstand handler tekstilkunst bestandig om tekstilkunst. At det forekommer alt mulig annet av mer eller mindre taktile fremmedmaterialer – plastikk og aluminium, diverse emballasjeutstyr, og så videre – er for lengst en etablert, annektert og integrert del av det vi forstår som tekstilkunst. Litt på den samme måten som black metal har spist opp andre musikksjangere: innlemmet disse i ondskapen sin, snudd ting opp-ned og vrengt innsiden utover, for å tilrettelegge materialet sin egen agenda – har tekstilkunst på omtrent den samme måten sugd opp i seg nær sagt all annen mediespesifikk kunst i til tider forbløffende kombinasjoner, uten at det noensinne har vært den minste tvil om hvordan man skal forholde seg til det, eller hvor det bærer hen. På slutten av dagen er det fortsatt tekstilkunst, samme hvor mye maling man drypper over de delene av det som er utført i glass og metall, eller hvor mye tid man har lagt ned på å redigere lydsporets synkronisitet med videoene og danseperformancen. Har jeg sagt det her før? Garantert. Vil jeg si det fler ganger? Neppe. Shit’s getting old – jeg kan ikke fortsette å sitte her som en bestefar på lille julaften med mindre jeg oppnår den frelse som ligger i det å bli dement på ordentlig. Det er lov å håpe. Dog, det er verdt å gjenta som en generell og faktisk refleksjon, sett i forhold til den utstillingen her, at det passerte tiårets diskusjon og interaksjon – hvis det ikke var snakk om en faglig besettelse – ved forholdet mellom samtidskunstens konsepter og kunsthåndverkets … vel, håndverk – handlet jo faktisk, når alt kommer til alt, om å erkjenne relevansen, og gi mer rom til, tekstilkunst.
Ikke minst fordi den kommer med en politikk, og en forhistorie som setter sånne som meg ut av balanse. En hipness og erkjennelse i retrospekt; siden det ville vært vanskelig å finne noe mer ignorert og oversett i hin harde dager, den gang årstallene begynte med 19. Jeg tror faen lego og plastilina var tatt mer alvorlig som kunstnerisk metode innenfor den faglige diskusjonen før vi la fremtiden bak oss, og begynte å telle fra 20 – da vi med lukkede øyne og senkede hoder gikk inn i bombenes nye tidsregning. Og her er vi altså nå. På Heimdal, underkastet værrapporten og alt dårligere nyheter, fordi marginene på kartet er uansett der hvor du får lov til å være i fred lengst i pressede perioder. Sånn sett er det perfekte omstendigheter for å dvele ved disse urovekkende samtidige arbeidene – helt utenkelige bare for et par år siden, egentlig. Litt på den samme måten som det ville vært ønsketenking å regne med at en avsidesliggende kunstforening på noen måte ville klart å gjøre seg mer relevant enn hovedstadens alle museer. Før de mistet sin sjel var det vanskeligere å få til.
